Kattedyr og menneskedyr
eller enklere sagt – ondskapens problem
«I like animals, much better than human beings», synger Billy Fury i en av sine sanger – og han elsket virkelig dyr. Nå kan vel jeg som et utpreget kattemenneske ikke alltid forstå hundemennesker som ham, men det er likevel et klart felleskap mellom alle som rett og slett bare er glad i dyr.
Akkurat nå går for eksempel serien «Heartbeat» igjen på NRK, og med den gode doktor Kate Rowan (Niamh Cusack) drept vekk fra serien, er utvilsomt våre favoritter i serien Claude Jeremiah Greengrass og Alfred – hunden til Greengrass.
Claudes kjærlighet til hunden sin mer enn oppveier det meste av hans (i serien) dårlige egenskaper. Som forresten i mine øyne egentlig ikke er så dårlige, verken hans forakt for autoriteter, hans noe manglende respekt for «eiendomsrett» og hans vanligvis ganske mislykkede snarveier for å overleve i en verden full av firkantede mennesker, lover og regler.
Jeg har faktisk kjent ganske mange sånne «Greengrass-er» i mitt liv, og det har stort sett gått veldig bra så lenge man ikke gjør den feilen å slippe dem alt for nære innpå seg, og heller ikke stoler lenger på deres «moral» enn man kan kaste en flodhest.
Ikke at jeg har prøvd dette siste, og jeg har aldri sett en flodhest annet enn på film, men uansett virker det ikke som noe som sjøl Tarzan i sine mest eventyrlige stunder ville gitt seg inn på …
Dersom du nå tror at min lille litt skakke anmeldelse av serien «Med hjartet på rette staden» bare er innledninga til noe annet og mer, så tar du ikke feil. Det handler ikke engang om hvor store problemer Buddy Holly ville hatt om han skulle byttet ut ordet «Heartbeat» med «Med hjartet på rette staden» i sangen sin.
Nei, det handler mer om hvordan vi, det vil si de fleste av oss, vanligvis finner anti-helter og litt mer sånn «folkelige» mennesker langt mer sympatiske enn slike som elsker lover og regler og insisterer på å følge disse både i bokstav og ånd.
Firkantede sjeler er nemlig oftest ikke bare brysomme, de er også ekstremt kjedelige. I alle fall annet enn som helt nødvendige kontrastmennesker i bøker og filmer. For både litteratur, film og teater – og mange ganger til og med livet sjøl – blir temmelig vanskelig å forstå uten kontraster.
Hva er det gode uten det onde, lyst uten mørkt, helter uten skurker, himmel uten helvete?
Det kanskje meste av litteratur, film, teater og ikke minst religion ville avgått ved en stille død uten ondskapens eksistens. Det godes avhengighet av det onde er sjølsagt et paradoks, fordi det ikke er det gode i seg sjøl som avhenger av det onde. Det er fullt ut mulig å tenke seg et godt samfunn uten ondskap. Det er til og med mulig å tenke seg et godt menneske, helt uten noen form for ondskap. Jeg hadde nær sagt; et dyrisk menneske.
Når et rovdyr dreper, er det sjølsagt ingen ondskap i det, det er kun naturen sjøl i aksjon.
Ikke engang kattens berømmelige lek med musen har noe som helst med ondskap å gjøre – men i det øyeblikk man bytter ut katten med et menneske, blir ondskapen i det ganske åpenbar.
I sin ytterste konsekvens er ondskap den bevisste gleden ved makt. Utøve makt, undertrykke, pine, utnytte. En sulten katt dreper og spiser, en mett en kan bare ikke på noen måte styre sitt jaktinstinkt, men orker ofte ikke engang å ete noe som helst av sitt bytte.
«Jeg tror ingen er «gode nok» til å kunne utøve makt, verken politisk eller økonomisk, mot andre mennesker til deres såkalte «eget beste». I alle fall ikke lenger enn til barndommens prøving og feiling er godt og vel over.»
Hos mennesket i motsetning til hos både tigeren og huskatten finnes det ikke noe uovervinnelig jaktinstinkt, og ingen manglende evne til å sette seg inn i et offers situasjon, og dets pine.
Følelsesmessig avstumpethet, og en slik manglende evne til å sette seg inn i andres situasjon, er hos mennesket akkurat like tillært som det motsatte. Og det krever til og med en ekstra dimensjon, en ideologisk eller religiøs forestilling som gjør objektet for undertrykkelse, tortur og drap mindreverdig i utøverens øyne.
Det kan faktisk også handle om menneskets merkelige og oftest tillærte lydighet mot autoriteter. I et berømt eksperiment, det såkalte «Milgrameksperimentet», testet man tidlig på 1960-tallet helt vanlige menneskers lydighet mot autoritetspersoner ved å få dem til å utføre tortur mot andre mennesker ved hjelp av elektriske støt.
De «torturerte» var skuespillere, og resultatet ble et helt annet enn hva psykologene hadde forventet seg. De mente på forhånd at bare vel en prosent av forsøkene ville ende med at forsøkspersonene ville være i stand til å tilføre sine «ofre» støt med maksimal strømstyrke – men det endelige resultatet viste at 65 prosent av dem gjorde det!
Det finnes anarkister som hevder de er det fordi de tror på «det gode i menneskene» – jeg er derimot anarkist og kommunist av den helt motsatte årsak. Jeg tror ingen er «gode nok» til å kunne utøve makt, verken politisk eller økonomisk, mot andre mennesker til deres såkalte «eget beste». I alle fall ikke lenger enn til barndommens prøving og feiling er godt og vel over.
Hvor langt denne «barndommen» så strekker seg inn i det man gjerne betegner som ungdomstiden, det er sjølsagt avhengig av både individet og samfunnet. Man kan vel med en viss rett hevde at noen mennesker i en slik sammenheng aldri blir helt modne nok til å styre seg sjøl. Noe som likevel sjølsagt ikke betyr at andre skal styre dem – for skulle vi komme dit hen at det må finnes overordnede lover og regler som griper helt inn i den enkeltes liv og i verste fall prøver å sivilisere og regulere all adferd, så beveger vi oss inn i en form for «mykfascisme» som fratar folk så vesentlige friheter at menneskelig originalitet og eksentrisitet blir forbudt.
Et samfunn hvis krav til demokrati med det virkelig mener flertallets diktatur over mindretallet – om så det mindretallet er mange eller kun en håndfull – kan godt fortsatt kalle seg et «demokrati». Det betyr jo bare når alt kommer til alt at flertallet bestemmer. Men et fritt samfunn er det ikke.
For å si det slik, uten «Greengrass-er» stopper friheten. Frihet er nemlig alltid friheten for de som ikke bare tenker annerledes, men som også er annerledes, og som derfor også gjør ting annerledes.
Slik sett vil Isabella, katten vår, for meg være en langt større livsinspirasjon enn en hvilken som helst ideolog, politiker eller filosof.
Av henne har jeg lært å knurre når jeg føler meg truet. Som et varsel om motstand. Imot alle velmenende politiske, økonomiske og ideologiske regulatører som mener at de vet bedre enn meg sjøl hva jeg egentlig trenger, tenker, vil.
Dersom det hadde vært sant, det man hevdet i middelalderen, at mennesket er skapt av Gud, mens katten derimot er Satans verk, da ville det vel sagt det meste om dem begge.
Katter har aldri utkjempet noen verdenskrig, aldri oppfunnet masseødeleggelsesvåpen, aldri truet kloden med dødelig forurensing og aldri skapt en eneste religion.