Min hjemmeside
og det servile Norge
Norge bekrefter sin rolle som politisk vasallstat i forholdet til USA og amerikanske myndigheter ved avslaget på asylsøknaden til amerikaneren Edward Snowden, som i juni 2013 publiserte opplysninger om det hemmelige overvåkningsprogrammet Prism til avisene Guardian og Washington Post.
Hadde noe slikt som dette elektroniske overvåkningsprogrammet som overvåker og lagrer blant annet politiske meningsytringer på nettet, inklusive også norske borgeres meninger ytret i f.eks. nettaviser, blitt avslørt i forhold til nesten hvilket som helst annet land - inklusive våre nære naboland, er i alle fall jeg temmelig sikker på at norske medier og politikere ville ha hylt over seg i indignasjon og protest. Men nå velger altså en regjering der ikke minst Sosialistisk Venstreparti er med å godta en overvåkning så fundamental og ideologisk krenkende at det setter alle tidligere former for menings- og ideologisk og politisk overvåkning i nyere tid helt i skyggen.
Internett virker på mange måter så uskyldig for oss, der vi sitter foran datamaskina og taster ned tanker og meninger og beretter om hva vi har gjort eller tenker på å gjøre til folk vi kjenner såvel som til enda mange flere som vi slett ikke kjenner. Det står der for alle å lese, de som liker det og de som misliker det. De antakelig relativt få som er enige, såvel som de mange som helt sikkert er uenige. Noen av dem til og med veldig uenige.
Men med programmer som Prism, etc. er det som om i gamle dager posten, og deriblant våre personlige brev, ville ha blitt tilgjengelig ikke bare for de som de var ment for, men åpnet og mangfoldiggjort til mennesker som vurderer om innholdet i dem på noen som helst måte er truende for samfunnet slik de ser det. Overvåking på en måte man slett ikke kunne greie å rekke over med gamle dagers metoder.
Dermed ser man konturene av et samfunn der kommunikasjon, det frie ord, den frie mening og meningsutveksling ikke lenger eksisterer. Det nettavhengige menneske er allerede skapt. Jeg kjenner nå bare en håndfull mennesker som ikke er “på nett”, og knapt det. Folk gjør alt fra å betale regninger til å levere selvangivelsen, hente all slags informasjon, holde kontakt med venner og familie – og ikke minst bruke nettet til å si sin mening om alt mellom himmel og jord. Så godt som alle unge mennesker og temmelig mange middeladrende og sjølsagt noen eldre også er rett og slett mobil- og nettavhengige. Antakelig uten engang å være helt klar over det sjøl.
Min hjemmeside kom til ved at Odd Inge Teige tilbød seg å opprette en nettside, en “hjemmeside”, for meg der jeg kunne publisere det jeg skrev – og noe av det jeg allerede hadde skrevet også. Responsen på det ble i mine øyne over all forventning, og det gikk brått opp for meg hvilket sterkt kommunikasjonsmiddel dette var, og hvilke muligheter det gav. For et ideologisk menneske og “meningsmaker” som meg kjentes det nesten berusende å usensurert kunne skrive om “hva som helst” og få det publisert på denne måten. Først etterhvert gikk også begrensningene i det opp for meg. Javel, en person som søkte på navnet mitt eller om så bare på enkelte ord som refererte til noe jeg hadde skrevet, enten det var titler på bøker eller artikler eller endatil bare ord i noe jeg eller andre hadde skrevet på websida ville finne det han lette etter.
Men jeg beveger meg nå vekk ifra det jeg hadde tenkt å skrive om – nemlig nettets voktere. Selve størrelsen på nettet, som jo også vokste med enorm hastighet, gav så mange svar på ett eneste søkeord at det var som å ta lodd i et kjempestort lotteri dersom tilfeldighetene skulle føre vedkommende akkurat til noe jeg hadde skrevet… Nettet som “publikasjon” har samtidig både gledet og skuffet. Det å publisere på nettet slik jeg har gjort, på egen webside, har hatt den fordel at det har vært sensurfritt, raskt og fritt for mange av de begrensninger det skrevne ord på papir har. På den annen side har det å publisere i f.eks. en avis den fordel at man når mange som aldri hadde kommet til å søke etter ord på nettet som ville ført dem fram til akkurat den artikkelen på min side.