Men hva gjør vi når ensomheten forsvinner?
Det er min faste overbevisnig at ett av menneskehetens viktigste behov er øyeblikk, minutter, timer av ensomhet. Å være alene, være sin egen eneste støtte, den eneste å forme ord sammen med, den eneste å meningsfylt lytte til. Ingen teksting, ingen mobilsamtale, ikke TV eller radio, ikke høre noe som helst annet enn lyder som ikke er skapt av noe annet menneske enn seg sjøl, eventuelt med unntak av noen som roper på katten sin, ei som samtaler med et annet menneske nede på veien, naboen din som støvsuger… uvedkommende lyder. Absolutt ingen ting som egentlig angår deg. Ikke noe som helst som du behøver å kommentere eller svare på.
Ensomhet. Eller alternativt tosomhet – men kun med en person en stoler ubetinget på, og som man faktisk kan være tosom med på en ensom måte. Denne aller nødvendigste forutsetning for virkelig kreativitet, fred, tankens frihet. Men dagens mennesker – og verre dess lenger ned i årene man kommer – flykter fra nettopp denne friheten som var den en farlig pestsjukdom. Å være alene, eller alternativt bare sammen med mennesker eller et annet dyr som man helt kan ti stille sammen med, akkurat det synes faktisk for enkelte personer å være noe av det aller verste som man mener kan skje seg. Så da er det kanskje ikke så rart at så få virkelig viktige tanker får lov til å kunne utvikles i ro og fred og hentes ut av sinnet, minnet og den sære, nesten drømmeliknende tankeroen? Dette mørke, kaotiske dypet i hjernen som aldri roper, kun hvisker, og som så veldig lett overdøves av støyen fra musikk, fra radio og TV-gnål, fra mobilens forlangende ringing, fra stemmer som trenger seg på og som man tilsynelatende har vennet seg til, eller til og med blitt avhengig av som et slags narkotikum.
Dermed blir det så opp til søvnens relativt fåtallige timer og det underbevisste å greie det ut, lage mening og dybde og forvandle usammenhengende babbel og bilder til mening, tolke det uforståelige – om enn kanskje ikke til noe annet enn mareritt. Så snur man seg gryntende i søvne og skifter drøm, eller våkner forvirret og redd og stirrer ut i mørket et øyeblikk. Det var bare en drøm, javisst. Et flyktig dykk ned i underbevissthetens ordenskaos. Ikke noe farlig. Men tankene sitter igjen som en tagg i sinnet, og slipper ikke helt taket. Så vi skyver dem vekk, tilbake, ned i det underbevisste. Tankens, drømmens, følelsenes egen søppelkontainer. Der det hele blir liggende å ulme, stinke og ese ute av øye men slett ikke ute av sinn. Så sendes det kanskje videre ut i tankenes steinbrudd, der det bearbeides og males i stykker og skyves inn i de mørke krokene fordi det kommer en stadig strøm av nytt, nytt, nytt overfladisk, musikkgnål, telefon, internett, skriving og samtale som krever plassen. Til ensomhet og ro og underbevissthet blir for liten til å romme alt, springer lekk, og viktige tanker blander seg med søppel og forurenses, renner vekk.
Men mennesket er et fleksibelt dyr - nok til å tåle det hele, og strømmen av inntrykk og tanker blir vanligvis overkommelig pånytt. Retning og minne, sak og vilje dukker opp pånytt, alt har en slags evig rundgang. Med variasjoner, men likevel overraskende likt. Mennesket er på mange måter et tragisk dyr. Med all vår evne til kommunikasjon, til uttrykk; kunst, litteratur, musikk, politikk, ideologi, og så videre. Og likevel så grunnleggende ensomt bak dør på dør, lås på lås, vegg på vegg av innestengthet. Der vårt eneste svake punkt er vår største styrke. Kjærlighet, vennskap. Som gjør det verd å være menneske. Noen ganger. Og det er antakelig nok.