For det er den nye verden
Dersom et relativt normalt høyreorientert politisk og ideologisk interessert menneske fra 1950- eller 1960-tallet hadde reist fra sin tid til nåtiden hadde hun eller han antakelig reagert først med glede, men deretter med vantro.
Glede over å få vite at den Store Grusomme Fiende kommunismen var død – med unntak av noen små halstarrige land uten særlig betydning, og så sjølsagt forundres ved det forvirrende kapitalistsosialistiske Kina som jo ingen blir helt klok på. Antakelig ikke kineserne sjøl engang.
Og så – det store måpende utbruddet: Islam?! Er det sant? For på hennes/hans tid ble den religionen knapt nevnt. Den tilhørte noen primitive bakvendtland og ble der stort sett holdt i ørene av i praksis temmelig verdslige diktatorer med militær bakgrunn og støtte enten fra Sovjet eller USA med respektive allierte.
«Si ikke vi. Si jeg. For det er den nye verden at hver skal svare for seg»
Det skrev dikteren og kommunisten Nordahl Grieg, og det er et dikt jeg har sitert fra mange ganger. Rett og slett fordi det uttrykker et håp om en bedre verden, der både ansvar og kreativitet blir plassert akkurat der det hører hjemme: Hos individet. Denne merkelige enheten «jeg», som utgjør hvert enkelt levende vesens eneste referansepunkt, dets verden. Enten dette gjelder spurv, elefanter, maur, mus eller mennesker!
Jeg-et er bevissthetens sentrum, og jeg-ets grunnleggende ensomhet og dets søken både som individ og sosialt vesen mot tilhørighet og mening er basis både for dets forvirring og dets sannhet.
I denne teknologiens tidsalder har mulighetene til «å forstå», samtenke og samhandle med andre mennesker blitt så enkle og samtidig så teknisk kompliserte at vi gjerne ikke engang tenker over det når vi setter oss ved datamaskina og kopler oss til nettet.
Problemet er at den nye teknologien slett ikke automatisk leder til nye tanker. Datateknologien er et redskap, og som alle redskap mennesket har skapt, er den nøytral.
Et av menneskets aller tidligste redskap var øksa. Den kan brukes til å bygge, til å kløyve ved, men også til å kløyve hoder – drepe.
Den nye datateknologien kan vise vei ut av mørket, så vel som inn i mørket. Den kan brukes av mennesker som vil utforske verdensrommet eller mikrobenes verden, av de som vil spre frihet og demokrati, men også av de som heller vil spre hat, overtro, religiøs fundamentalisme, rasisme, undertrykking og krig.
Jeg har ingen krystallkule som kan vise meg framtida, og hadde jeg hatt det ville jeg uansett ikke trodd at det jeg så i den var noe som helst annet enn et ekko av mine egne drømmer, tanker og følelser.
Jeg ble lille julaften 1944 født inn i en verden i krig og vold, men også en verden der krigens vinder alt hadde snudd og horisonten var rødmende håpefull på at en ny dag, ei ny tid var i emning.
Nå i livskveldens stund har jeg sett mye, levd mye, tenkt mye. Jeg aner ikke om lysningen i den ideologiske og sosiale horisonten signaliserer dag eller natt, men jeg innrømmer gjerne at jeg frykter det verste. For de som kommer etter oss, våre barn og barnebarn, og så videre.
Våre, det vil si menneskene, sine sosiale og politiske valg har slik jeg ser det absolutt ikke vært særlig gode. Intelligente nok kanskje, men ikke så bra for det. Intelligensen alene er nemlig et særdeles dårlig redskap for å skape «det gode samfunn».
Et samfunn må, akkurat som individet, eie empati, omsorg, solidaritet, rettferdighetssans. Det kan ikke finnes noen som har «alt», mens andre lever fra hånd til munn. Det kan verken finnes ideologer, prester, profeter eller andre liknende maktmennesker som utnytter og beriker seg på frykt, tro og overtro. De fås makt vil alltid være de manges avmakt. Demokrati som kun handler om partier, valg, hvem som stemmer på hva og hvem og hvilket politisk parti. Det er ikke særlig mye mer enn et vekseldiktatur. Frihetens prøvestein er alltid frihet for de som tenker annerledes og som sjøl vil tillate alle andre den samme rett. Derfor er all autoritær politikk og religion frihetens fiender. Statsministeren og presidenten, liksom (eventuelt) Gud, skal kunne holdes ansvarlig for sine gjerninger, sin politikk!
Uten denne modifikasjonen blir faktisk hele frihetsbegrepet meningsløst – og det tok faktisk litt tid før jeg forsto og kunne formulere akkurat det godt nok …
Et av de vanskeligste problemene blir dermed de Hellige Bøkene med sine hellige ord. Når ord blir hellige og ufeilbarlige blir de nemlig i sin karakter også autoritære.
Jeg tror derfor ikke at man kan bli et virkelig politisk, ideologisk eller religiøst levende og fritt menneske i sin tanke og gjerning før man våger mentalt å brenne sin Hellige Bok. Enten det er torahen, koranen, bhagavadghita, avesta, bibelen eller det kommunistiske manifest.
Da kan man beholde de tankene som man vil ta vare på, og glemme de andre. Det er slik jeg ser det det frie individets både rett og plikt.
«Dersom Gud finnes, må vi avskaffe ham,» sa Mikhail Bakunin. Jeg tror jo at dersom Gud mot formodning virkelig eksisterer, vil hun, sett på bakgrunn av hva religionene og Det Hellige i sin alminnelighet har påført både mennesker og andre dyr av lidelse, tilgi ham de orda.