Religion og antilogikk
Religioner må man alltid betrakte litt “sidelengs”, en må forstå at vi må se dem ikke bare religiøst men også kulturelt, og det finnes nok kulturelle tradisjoner i dette som ikke nødvendigvis må eller skal knyttes direkte til gudstro.
Alle vet, men ingen vanlige kristne liker naturligvis å vite at julefeiringa ikke har noe som helst med Jesus å gjøre, og at det er klistret på en hedensk høytid hvis opprinnelse bokstavelig talt fortaper seg i historien.
Når islam noen ganger virker helt “satt på hodet” for oss europeere og amerikanere så skyldes det ofte nettopp slike ting som dette, blindhet i forhold til “vår” religiøse tradisjon og kristendommen, kombinert med islams ofte totale fremmedhet og særhet.
Det finnes mange eldre tankeelementer både i kristendom og islam som påvirker mennesker ikke ut ifra religionene, men rett og slett ut ifra mange eldre sosiale tradisjoner og ritualer og forsøk på å skape forklaringsmodeller til både Livet og Døden og Naturen og både menneskedyr og andre dyr og hele det sosiale livet vi lever.
Liksom kristendommen har islam sjølsagt tatt opp i seg skikker og tro som ikke har direkte med gudstroen å gjøre. En religion oppstår ikke fra ingenting, sjøl ikke i en så mer eller mindre fantasifull (?) og ikke minst også maktglad person som Muhammed ramlet nok ikke teksten i Koranen ned i hodet på ham verken fra himmelens stjerner eller blåste inn med ørkensanden. Skjønt det siste er absolutt mer sannsynlig enn det første. Solstikk kunne vært en ganske enkel forklaring… men nei. Det blir nok bare for enkelt, dessverre.
Ei bok som Koranen kommer ikke fra ingenting, og mye av den er inspirert av både folkelig tro, påvirkning fra jødedom, etc. En må også huske at man i tidligere tider nok ikke hadde et så skarpt skille mellom fantasi, drøm og virkelighet som vi kan ha i dag. Mange av indianerkulturene i Amerika har f.eks. et helt annet og egentlig ganske interessant syn på drøm-virkelighet enn det vi moderne vestlige mennesker har.
Vi som jo tross alt er så heldige at vi er barn av den rasjonalitetens tidsalder som relativt langsomt tok form også i den europeiske sivilisasjonen sliter jo også helt soleklart med irrasjonalitet. I form av masse, masse mennesker som fullt og fast tror på jomfrufødsler, paradisisk liv etter døden - alternativt pinsler i Helvete, etc. Folk som folder hendene og ber til en usynlig allmakt både som takk for maten og i håp om å få en god natt, og så videre. Slikt kan være lett å glemme rett og slett fordi vi er vant til det, vant til dem, og gjerne ser på det hele (kanskje noen ganger litt overlegent og irritert) som forhåpentligvis utdøende levninger av Den Gamle Europeiske Overtro.
I møtet med fremmed gudsovertro og skikker blir jo gjerne merkeligheten i det hele likevel mye, mye tydeligere for oss enn når vi møter dette i former som vi tross alt er sukkende vant til, og som vi som ikke har noen gudstro kanskje mest betrakter med en oppgitt øyehimling og et “herregud, nå må det da snart være nok religionstull”. Det tenker vi altså og legger antakelig ikke engang merke til “herreguden” vi sjøl har tenkt eller sagt høyt…
Jeg anser meg sjøl som ganske heldig som ikke bare har vokst opp i et ateistisk og sosialistisk hjem der 2+2 aldri fikk lov til mirakuløst å bli 5 og der mine foreldre ikke trodde verken på jomfrufødsler eller evig kjedsomhet - eh, liv - i en “himmel” full av blant annet menneskeliknende overskapninger med vinger.
Man tror gjerne det en i en gitt situasjon helst vil tro, og særlig når det sosialt sett virker rett og de troendes overbevisning er så sosialt nærværende at det å mistro dem blir å kalle mennesker man liker og finner sympatiske og viktige både for løgnere og galninger… Menneskets antakelig største svakhet er den som Orwell så utmerket beskrev i “1984”: Det er slett ikke det minste vanskelig å tro på at to pluss to er fem når insentivet bare er tilstede i former som gjør det lettere og bedre å tro enn å ikke tro. Det trengs verken tortur eller trusler, kun at det blir sosialt og/eller mentalt lettere å rette sin fasit og velge fem framfor fire.
Jeg glemmer ikke i klassen min på skolen - tror det var i fjerde - da jeg i religionstimen rakte opp hånda og med enkel liten guttestemme spurte religionslærerinna::
- Men hvem er det som har skapt gud, da? Spørsmålet var ikke engang mitt, jeg hadde hørt det i en diskusjon hjemme og det må ha tilhørt enten min bestemor eller min far.
Jeg ble sendt ut på gangen for å sitte der til skoletimen var over og tenke over hvor dum jeg var som virkelig kunne stille et sånt idiotspørsmål. Men jeg gjentok altså bare noe jeg hadde hørt i diskusjonene hjemme fra personer jeg stolte langt mer på enn den lærerinna, og syntes nok virkelig at jeg burde ha fått et annet og mye bedre svar enn det jeg fikk?
Men forresten, når jeg tenker meg godt om har jeg jo til dags dato kanskje likevel faktisk ALDRI hørt noe virkelig bedre svar på det spørsmålet fra religiøse mennesker enn jeg det jeg fikk fra lærerinna den dagen: “Gå på gangen, Ingar”.
Tanker, tanker, minner, dårlige og gode. Eller som man jo med full rett kan si når det hele roter seg for mye til: Det er ikke enkelt når det er dobbelt.