Svulsten?
Enda en gang dukker den islamske nasjonen Saudia-Arabia opp i nyhetene på en for dem ufordelaktig måte, nemlig som det eneste landet i verden der kvinner ikke tillates å kjøre bil. Noe som sjølsagt dessverre er blant de minste problemene som den litt under halvparten av befolkninga som er kvinner har i dette pillråtne kongedømmet. Som i mange år har vært vestens og særlig USA’s beste politiske venn i Midt-Østen.
Det er også muslimenes hellige land, av den simple grunn at Muhammed ble født i den saudiske byen som heter Mekka, eller mer korrekt Makkah. Mekka er dermed også en såkalt “hellig by”, og besøkes av millioner av pilgrimer hvert eneste år.
I en eneste og for dem meget viktig forstand er faktisk Saudi-Arabia (“Det S´üdiske kongedømmet Arabia”) virkelig velsignet av Mor Natur, kanskje som en slags kompensasjon for all den forøvrig nitriste ørkensanden som landet stort sett består av. Landet er nemlig verdens mest oljerike nasjon, og landets overklasse tilhører dermed også verdens styrtrikeste og luksusbefengte sådane. Saudi-Arabia er da også det landet i verden som eksporterer mest olje, og denne eksporten er neste utelukkende årsak til landets rikdom og betydning. Oljen står for over 90% av landets eksportinntekter og nesten 75 % av de statlige inntektene.
Gudinna gjorde nok en skjebnesvanger feil da Hun, muligens i et anfall av rettferdighetssans, gav disse menneskene (les: mennene) denne rikdommen. Men det er dessverre likevel et meget sørgelig faktum.
Politisk har den saudiske overklassen gjennom sin rikdom, sin innflytelse og sin posisjon vært en vokter av Midt-Østens religion, klassestruktur og politikk. Der hovedformålet er og alltid har vært å forhindre saudiernes politiske og sosiale fiender å få innflytelse. Det vil si sosialistiske, kommunistiske og sekulære politiske partier, bevegelser og enkeltpersoner.
Midlene har vært – om nødvendig – brutale, og det forundrer naturligvis ingen at landet praktiserer de mest barbariske og inhumane straffe og henrettelsesmetoder som man vel kan tenke seg. Tortur, amputasjoner, halshogging.
Denne skammen faller da naturligvis da ikke bare på saudierne sjøl, men også på “oss”, landets oljesmurte vestlige allierte. Som helt siden landet ble grunnlagt/erobret av Al-Saud familien i en borgerkrig som varte fra 1902 til 1932 har bukket og nikket og snudd det blinde øyet til mot å få stå med “bøtta i handa” og få den fylt av det svarte gull som smører den vestlige kapitalistiske verdens maskiner og politikk.
Rikdommen som dollar, etc. har gitt saudierne og som de har brukt så dyktig til å fremme islams, og dermed også sin sak, har blant annet innenlands blitt brukt til å sementere en middelaldersk klassestruktur, politikk og ideologi. Som ikke har endret seg et spøtt under hele den tiden da resten av verden utenfor saudiernes innflytelsesfære har opplevd sosiale revolusjoner, framveksten av demokratibevegelser, fostret progressive ideologier, og sett store både politiske, sosiale, demokratiske og økonomiske framsteg.
Det eneste saudierne har opplevd er stillstand på alle områder utenom dette ene – at de rike er blitt stadig rikere og mer korrumperte. Med det aller dyreste i verden av all slags luksus, vanligvis produsert av oss vantro hunder, som de da antakelig og med en viss rett nok betrakter som sine nyttige idioter.
For det verste er jo naturligvis at de har helt rett. For oljen, “det svarte gull”, kan de aller fleste politikere og naturligvis kapitalister ofre alt, selge alt, krumme ryggen og krype som en alkoholiker mot barkrakken. Villige til å gjøre hva som helst, svelge verdighet og ideologi, for å få kjøpe de dyre svarte dråpene som smører samfunnets, kapitalens og statens maskineri.
Så kan man sjølsagt nå ofre noen medialinjer på det merkverdige faktum at i Saudi-Arabia får ikke kvinner kjøre bil. Tenk det, hvilken stor oppdagelse det tydeligvis var for noen.
Saudiske kvinner kan utenfor sin eiers hjem, alene med ham og hans familie, kun gå rundt som vandrende telt. Kikkende ut på verden gjennom smale åpninger i sine klesplagg, redde for å vise så mye som en kvinnelig nesetipp til mannsverdenen utenfor sin Herres Hus.
Da blir det ørlille og for mange i vesten nesten latterlige lille opprøret fra de kvinnene som satte seg bak bilrattet i Saudi-Arabia et vågestykke som om jeg skulle prøve å svømme fra Innlandet til Nordlandet (eller omvendt) i Kristiansund. Altså bare noen få meter. Men likevel altså et i verste fall dødelig påfunn, siden det meste jeg noensinne har greid før jeg går under er omtrent tre svømmetak.