Treverk
Da jeg var barn, ungdom og til og med i tidlig voksen alder var jeg alltid det min bestemor kalte for en “prekkelmakar”, et nok for de fleste noe kryptisk uttrykk fra hennes heimplass, Straumsnes på Nordmøre. Uttrykket betydde noe sånt som en person som laget og fikset ting, og hun hadde rett i det.
Jeg var av den typen som “opererte” gamle vekkerklokker, radioer og i det heletatt alt som kunne skrus fra hverandre og (eventuelt) settes sammen igjen – gjerne på nye måter og ofte nok ikke helt etter konstruktørenes opprinnelige plan… hvilket naturligvis dekker over det faktum at de kanskje etterpå ikke egentlig “fungerte” i vanlig forstand! Eller også i verste fall ble redusert til relativt fantasifullt sammensatt skrap.
Vel, siden min mor var profesjonell syerske var det nok ikke så rart at jeg ble trukket mot symaskinens egentlig ganske vidunderlige verden. Ikke at alle de tidligste “fiksingene” jeg gjorde på hennes symaskiner var så vellykket heller, men det bedret seg med tiden.
Mahatma Gandhi kalte symaskinen for “one of the few useful things ever invented” og sjøl om kanskje de helt moderne maskinene har mistet veldig mye av sjarmen og også soliditeten til de gamle maskinene, så holder det utsagnet antakelig ennå.
Uansett vil nok jeg komme med den ytterst subjektive påstand at symaskinen nådde sin absolutte topp i balansen mellom konstruksjon, soliditet, ytelse og avansert sømteknologi allerede på nitten sekstitallet.
Det aller meste av det som er kommet til av forbedringer (?) senere er nesten ren kosmetikk og har dessuten komplisert maskinene på måter som gjør dem langt mindre pålitelige og solide.
Slikt ligger naturligvis i kapitalismens natur, rett og slett fordi den ikke kan leve med noe annet enn forbruk. Det vil si at ting helst MÅ ha en relativt begrenset levetid dersom de skal fungere godt nok i en økonomi basert på profitt, kjøp og salg.
Faktisk bør ting i et konsumbasert samfunn verken ha spesielt lang levetid eller være enkle å reparere. Dessuten må det finnes noen relativt faste kriterier for “framsteg” og metningspunktet for dette er jo nærmest uendelig justerbart.
Et interessant fenomen er også at det nå ofte vil være langt billigere og i alle fall mye enklere å kjøpe nytt enn å få ting reparert. Datamaskiner naturligvis, men også relativt enkle husholdningsartikler som elektriske ovner, radioer, TV-apparater, kjøleskap – og naturligvis symaskiner.
Noe av det man mister ved det er sjølsagt det å rett og slett bli “glad i” en ting.
Jeg kan jo godt si at jeg for eksempel var “glad i” min gamle Kurer reiseradio, familiens 1960-talls Pfaff symaskin, min Tandberg båndopptaker som jeg sparte i en kvart uendelighet for å få kjøpt, og så videre.
Ting som vi hadde lenge, og som fungerte lenge ikke minst fordi de lot seg reparere. I mitt yrke tidlig på nitten sekstitallet som symaskinreparatør opplevde jeg kunder som både ble overrasket og glade over å få tilbake maskina si ikke bare reparert, men smurt, renset og skinnende blank.
Det var ytterst sjelden at det kom inn noe som var totalt ureparerbart. Fantes det ikke reservedeler kunne man til og med i enkelte tilfeller lage noe som fungerte like bra – eller kanskje til og med bedre.
Av alt dette kan man enkelt lede at jeg ikke nødvendigvis tror på det såkalte “framskrittet”. Ikke teknologisk, og kanskje særlig ikke sosialt, politisk og mentalt. Det handler ikke bare om selve teknologien men hvordan vi bruker den og til hva. Det eneste virkelig store teknologiske framsteget er naturligvis internett og avansert datateknologi.
Via den kan vi riktignok som aldri før lage simulerte “virkeligheter” kun begrenset av vår fantasi. Drømmer og fantasier får virtuelt liv, og vi kommuniserer enkelt og greit med personer om de så bor på den andre siden av kloden.
Uten denne teknologien ville det jeg skriver her kanskje komme på trykk i ett eller annet obskurt magasin eller til og med i det som en gang ble kalt “undergrunnspressa”, kanskje laget ved hjelp av ei stensilmaskin. Nå når det potensielt tusenvis på tusenvis av mennesker.
Altså potensielt. Men virkeligheten er naturligvis helt annerledes. Dersom noen få hundre mennesker leser dette, så vil det nok være flere enn jeg kan forvente meg. Og dermed blir sannheten at jeg antakelig nådde fleree med et leserbrev i lokalavisa enn ved å publisere dette på nettet!
Følelsen av å nå ut er der likevel, og potensialet for at det skal kunne skje er der jo. internett er så massivt i sin karakter at folk godt kan “droppe innom” og få interesse for noe uten å egentlig ha gjort noe annet enn å skrive inn ett eller annet søkeord.
I internettet som i så mye annet er det temmelig ofte tilfeldighetene som rår. For min egen del har jeg forlengst bevist for meg sjøl at jeg kan skrive, og at kan man det så kan man kanskje mestre ganske mye annet også. Til og med treverk.