Tro og vantro
(i de teknologiske miraklenes tid)
I de teknologiske duppedittene og kommunikasjonens mirakeltid har antakelig menneskeheten kanskje likevel aldri vært så staure dum som nå. Overtroiske, sjølopptatte, sosialt fantasiløse, media- og mobilfikserte, religiøse, astrologitroende og ideologisk tilbakestående er alt sammen relativt treffende karakteristikker man uten problemer kan gi menneskeheten i den sosialt og politisk globaliserte verden vi lever i. I skrikende motsetning til mulighetene og teknologien og den samlede kunnskapsmengden som finnes både på nettet, i skolene, i bibliotekene, og så videre.
Teknologisk har vi på det menneskelige grunnplanet sjølsagt aldri vært så avanserte, men hva har «den menneskelige natur» og hang til overtro og overfladiskhet greid å gjøre utav dette teknologiske miraklet?
Vi befinner oss i en mental katastrofetilstand der vi i stedet for å eksportere viten, moderasjon, rasjonell ideologi og fornuft oversvømmes av mystisisme, alle slags ånder og spøkelser, inklusive naturligvis den guddommelige varianten. Humanister, anarkister, marxister og diverse andre kritikere av overtroiskhetene lever mange steder bokstavelig talt i livsfare dersom de prøver å bruke fornuft og bringe motsigelser og rasjonalitet inn i bønnenes og de «hellige bøkenes» bedøvende babbel.
Slik blir vi vitne til at de teknologiske framstegene som aldri ville ha sett dagens lys dersom De Hellige Menn og profeter hadde fått lov til å bestemme teknologiens, kunnskapens og sivilisasjonens nivå, nå som et gigantisk lærdommenes paradoks bruker «vår» teknologi til å spre sin reaksjonære og frihetsfiendtlige dumhet.
Jeg vil understreke at jeg verken politisk eller menneskelig egentlig ser noen større problemer med menneskers private tro og tanke for eksempel på at det finnes ånd og guddommelighet i verden.
Tvert imot er det flere slike blant de menneskene jeg både har respekt for og vennskap med. Det er ikke i deres hoder at «Gud er ond», for å bruke et uttrykk fra Mikhail Bakunin.
Den guddommelige ondskap utfolder seg først og fremst som et massefenomen og når den blandes med politikk, intoleranse og makt.
«Humanister, anarkister, marxister og diverse andre kritikere av overtroiskhetene lever mange steder bokstavelig talt i livsfare dersom de prøver å bruke fornuft og bringe motsigelser og rasjonalitet inn i bønnenes og de «hellige bøkenes» bedøvende babbel.»
Den enkle årsak er naturligvis at man ved å hevde at ens egen makt og posisjon har en guddommelig makt i ryggen, står fritt til å gjøre akkurat hva en vil med og mot de «vantro». De har ved sin mangel på gudstro (eller sin tro på «feil gud») mistet sin verdi som vesen, som menneske. Dermed har de med Koranen, Bibelen eller andre liknende skrifter og bøkers bokstavelighet blitt det som nazismen i sin tid kalte «undermennesker».
Disse er ikke bare verdiløse, men også vesener som truer den guddommelige orden og rett, og som Guddommen - enten han er Allah, Jahve eller hvilken som helst annen liknende Hellighet - ser på som en «vederstyggelighet» og ønsker skal bli fjernet og utryddet.
Slik kan man jo rett og slett tolke og forstå både Koranen, Bibelen, Mormons bok og andre såkalte «hellige bøker», dersom det er det man ønsker.
For religiøse fundamentalister er verden ugjenkallelig delt i to - oss og dem, de troende og de vantro, de som skal til Paradis og de som skal brenne i Helvete.
På Sunndalsøra i min ungdom dukket det opp, like sikkert som sommeren, store, hvite (eller i virkeligheten litt sånn skittengrå) telt der man kunne høre både musikk og taler av predikanter av den sorten som absolutt ikke sparte verken på Himmel eller Helvete. Predikantene lovte oss at om vi bare hadde tunga på rett plass, kunne belønningene som ventet oss i Paradis være både «jomfruer» og mer til av paradisiske goder.
Om jentene og kvinnene på sin side skulle få «jomherrer», det ble det ikke sagt noe om - de fikk vel heller ta til takke med lystne, hellige menn? Like langt som i Koranen gikk man likevel ikke, muligens i litt større medlidenhet med de stakkars unge kvinnene. Jomfruene skulle ikke måtte gjennomgå samme møydomspine gang etter gang etter gang …
Det kan kanskje være akkurat der jeg fikk min første virkelige avsmak for religiøs vekkelse, men jeg skal innrømme at det i alle fall for en gangs skyld eller tre kunne ha et absolutt snev (eller mer) av god underholdning. I alle fall til man forsto at de relativt unge, dresspene mennene virkelig fanatisk overbevist mente og trodde på alt det de sa!
Dersom vanlige vestlige demokratiske og moderate kristne (enten det er til hverdags eller fest de flagger sin tro) har noen som helst forestillinger om at de i det verst tenkelige religiøse maktscenario ikke vil gå med i dragsuget sammen med oss hedninger, anarkister, kommunister og humanister, så tar de sjølsagt helt feil.
De vil derimot antakelig bli sett på som noen av de verste forræderne av alle, siden de hadde troen, men ikke fulgte den, og levde livene sine ikke vesensforskjellig fra sine vantro naboer og venner.
Naturligvis både tror og håper jeg at dette jeg har skrevet over skal vise seg å være det reneste vås og tull og tøys, og at frihet og demokrati tross alt er på frammarsj i verden. Men nesten som et slags «troll i ord» åpner jeg i det jeg akkurat tar skrivepause (og en matbit) Tekst-TV-nyhetene på NRK og leser dette:
«Ateister, humanister og fritenkere møter omfattende diskriminering i deler av verden og risikerer i flere land dødsstraff for å hevde sitt syn. Ateisme er forbudt etter loven i flere land som krever at borgerne har en religiøs tro.»
Nok sagt. Helvete er på Jorda i levende live. I himmelen rår kun materien; stjerner, svarte hull, kometer, planeter, og så videre. For Universet er vi kun støv som annet støv. Vi bare rører på oss. Tenker. Tror. Mener. Gjør. En bitte liten stund.
Så er det over og tusen takk for det.
Denne artikkelen er oversatt til arabisk av Adon Elmir: www.qiraat.net/2013/03/الإيمان-والإلحاد/