Den snublende sannhet
I eventyrene er det temmelig ofte at trollene og kjempene er råsterke men også ekstremt dumme. Jeg har ofte tenkt at slik er det faktisk i politikken også, og da særlig når det gjelder diverse stormakters politikk. Der jo særlig verdens aller mektigste makt både militært, økonomisk og politisk utmerker seg svært så ufordelaktig.
Amerikas Forente Stater stamper snublende og vinglende gjennom det politiske landskapet som en gigantisk cowboy i konstant whiskyrus, der én ting er ganske sikkert. Prinsippene og politikken har endret seg temmelig lite i Det Ville Vesten siden seksløperen hang skyteklar i beltet, og skurkene er alle oss “indianere” som ikke ser på USA som normalen for alt: Ideologisk, politisk, religiøst, økonomisk. Men det finnes sjølsagt ingen ting stort som ikke også inneholder store og klare sjølmotsigelser, og slik er det også med stormakten der i vest.
Like smålig, blind og grisk som politikken er, like storslagent har landet derimot ofte vært når det gjelder kultur. Kanskje delvis nettopp på grunn av befolkningas labre interesse for politikk og ideologi? Ut over å noen ganger snappe opp en eller annen sak fra det ideologiske og politiske lotteriet, gjerne knyttet til enkeltmenneskers skjebne, og ut av det lage et protesterende jordskjelv av det. Resultatet blir likevel dessverre i høyden politiske utskiftinger som aldri kan ramme verken den økonomiske eller politiske makta som sådan, bare enkelte representanter for denne makta – syndebukker som jo ganske lett lar seg skifte ut med nye skurker og helter. Så kan Det Store Flertall bare snu seg rundt i sin politiske seng og snorke trygt videre. Likner akkurat det på noe som skjer også i andre lands politiske virkelighet, så skal vi sjølsagt ikke forundres av det. Verdens mektigste kulturelle, økonomiske og politiske stormakt favner både vidt og bredt, på mange, mange måter.
Dersom det er noe jeg virkelig har mistet troen på så er det “folket”. Det vil si den store majoriteten av menneskeheten. I mine desillusjonerte øyne er det en fornærmelse når størsteparten av mennskeheten blir sammenliknet med en saueflokk. Fornærmende naturligvis mot sauene. De har i alle fall vett nok til å prøve å rømme når mennesker, hunder og ulver prøver å fange dem. Menneskene derimot hyller ikke bare sine undertrykkere, men i enda større grad deres religion og politikk som de gjør til sine livsløgner og hellige ideologiske ledestjerner. Til ord i hellige bøker blir viktigere enn blod, viktigere enn vennskap, kjærlighet og natur. Det er kanskje for mye forlangt at man skal bygge sin sak på ingen ting, slik Max Stirner menta var det beste. Men man kan i alle fall bygge sin sak på tvil. Å tro på tvilen kan høres ut som en sjølmotsigelse, og er det også noen ganger. Det finnes både ord og det finnes mennesker man kan ha god grunn til å tro på – men at man kan bygge noe særlig mer enn det mest hverdagslige og vante på en slik tro, det tviler altså jeg på…
Kommer det for eksempel et par unge velkledde menn, eller egentlig ikke stort mer enn forvokste guttunger, og vil selge deg sin tro på Mormons bok på et litt tvilsomt norsk, da kan du alltids invitere dem inn og si dem noen alvorsord. Men deres ord må du aldri ta alvorlig - og de er naturligvis kun et lite eksempel på hvilke livsløgnselgere man kan komme ut for. Det finnes jo dem som er langt verre også, og i alle fall ikke så høflige. Men uansett kanskje med et bedre budskap? For øyeblikket ingen nevnt, men heller absolutt ingen glemt. Ikke engang jeg.