Nyttårsbrev:
Et enklere liv? En enkel slutt?
I likhet med overraskende mange SF- og fantasiforfattere i historia – antakelig med Ray Bradbury i spissen - tar jeg mer og mer meg sjøl i å ha et ønske om et enklere liv og i å være sterkt kritisk til teknologiens ekstreme bevisstløshet. Det jeg mener med ”enklere liv” er for å si det en smule enkelt (!) rett og slett et liv uten alt for mange diktatoriske bruksanvisninger. En tilværelse for eksempel uten dette overveldende lasset av nye teknologiske ”mirakler” som bare strømmer på oss som et endeløst ras fra data- og menneskehjerner i kreativ navlebeskuende skapertrang. Jeg synes nemlig slett ikke at særlig mange av de nye ”smarte” teknologiske duppedingsene er smarte i det heletatt! Eller i alle fall gjør de slett ikke oss særlig smarte – vi reduseres mest til bruksanvisningslesere og trinnfølgende tastetrykkere. UTVIKLING er navnet vår nye Gud, vår Hellige Gral, og gudehuset, skjermen står nå også ofte foran et tastatur som ikke engang har taster! Det er nemlig også utvikling. Det kanskje grusomste, mest skremmende og negative ordet i det menneskelige vokabular er nå ordet ”gammelt”. Til og med det som så sent som i fjor eller i alle fall føråret var nyeste supre og beste risikerer å få det stemplet i panna – ”gammelt”, ”utdatert”. Det har tapt i galoppen. I beste fall kan det oppdateres, i verste fall må det rett og slett byttes ut. Det er heller ikke bare de yngre som tenker sånn, det er til og med mange av oss som enten nærmer oss eller har passert pensjonsalderen som gjør det. Uforståelig for mange av oss det, også for meg. Jeg er sjøl blitt en gammel mann nå med mine fylte 70 år – og rent bortsett fra en del mindre plager er det få ting som har endret seg. Forresten, om jeg skal si det som det er har slett ikke alderdommen vært i nærheten av barne- og ungdomstiden hva gjelder sorg, sjukdom og fysiske plager. Jeg vet naturligvis mer enn jeg noen sinne har gjort, har gjort erfaringer som jeg som ung bare kunne drømme om, og oppnådd en del ting som nesten virker som et eventyr. Jeg har gode venner, familie, voksne barn og barnebarn som jeg er glad i og en livspartner som jeg elsker og beundrer. Til og med har jeg skrevet en hel haug med bøker. I skrivende stund og ved den tanken var jeg nær ved å gå bort til bokhylla for å telle dem, men lot det være. Omtrent mange nok er antallet. Det holder det. Nei, livet har altså absolutt ikke vært slemt, tvert imot. Jeg lengter ikke mot fjerne horisonter, jeg behøver ikke reise langt bort, drømmer ikke fjerne byer og eksotiske strender. Har vært der, gjort det. Jeg er der jeg vil være. Tanken på døden skremmer meg ikke, den fyller meg kun med et slags savn. For jeg ville naturligvis helst leve lenge, lenge, lenge – men kun dersom de jeg er mest glad i også vil kunne gjøre det. Særlig sjølsagt hun jeg har delt snart et helt normalt livsløp med. Som jeg i natt skal ligge ved siden av og høre pusten til mens hun sover, og jeg skal klappe henne varsomt på kinnet slik jeg ofte gjør og hviske at jeg elsker henne. Bare i fall hun til tross for at hun sover likevel skal sanse det på en eller annen måte. En helt vanlig natt altså. Full av tanker før søvnen – ”den lille død” som amerikanske indianere kalte den. For skulle man ikke som man pleier våkne av den, og den derimot ble ”den store død”, så kunne det neppe finnes en bedre måte å forlate de levendes verden på. Skjønt, så heldig kan man vel neppe bli? Unnskyld. Det jeg skulle gjøre var jo å skrive et nyttårsbrev til dere mine lesere og venner. I så fall ble begynnelsen helt mislykket, men helt i tråd med slik det så ofte går når jeg har bestemt meg for å skrive noe. Det som blir til, og som hodet får fingrene på tastaturet til å skape blir noe helt annet enn det jeg tenkte på forhånd. Da håper jeg at ingen av dere har tatt starten på dette svært personlige ”nyttårsbrevet” ille opp. Det kan jo hende noen ikke engang leste så mye at de kom fram til denne unnskyldningen. Samme det, jeg har i grunnen aldri vært flink til å skrive det som folk venter av meg. Kanskje særlig ikke det som forlagsmennesker forventer å få. Sånn sett er det mer enn et mirakel at det står ca. 30 bøker i bokhylla som jeg har skrevet. Pluss noe som bare ligger på nettet og til og med en hel science fiction roman med tittelen ”Planetjegerne” som gikk som avisføljetong men aldri ble bok. Derimot ble den senere trykt med ørliten skrift i science fiction magasinet ”NOVA” nr.3 1976!
Det mangler slett ikke på lesere som spør om det snart kommer ei ny bok. På en måte ser jeg på det som en veldig god ting, på den annen side vet jeg at jeg (nesten!) helt sikkert må skuffe dem. Hvis mitt forfatterskap kan sees på som ei bok er antakelig siste kapittel i min ”store roman” skrevet, og siste skjønnlitterære punktum satt. Skjønt en skal som kjent være forsiktig med ordet ”aldri”. På nettet vil dere nok uansett treffe meg igjen, dersom dere ønsker det!
Lev vel, kjære venner og lesere. Fra meg og nettmester Ronja: