Ideologi, politikk og marked
- ei historie om kommunisme, kapitalisme og demokrati
Når blir demokrati til ikke-demokrati? Ironisk nok når det ikke passer “demokratiene”. I mitt eldste leksikon fra 1934 står det om Krimhalvøya blant annet: “Befolkningen 54 prosent russere, 26 prosent tatarer, resten vesentlig ukrainere og tyske kolonister.” Krims historie etterlater derfor ingen tvil om hvilket folkeflertall det har vært – og faktisk fremdeles er – på Krim (nå seksti prosent russere, mot tjuefem prosent ukrainere). Krim var et område i det tidligere Sovjetunionen der “eiendomsretten” nå kreves av både Russland og Ukraina, og der vestlige land med god gammel antirussisk/antisovjetisk autoreaksjon på nesten magisk vis skiller den tidligere sovjetiske delrepublikken Ukraina fra den tidligere delrepublikken Russland i førstnevnte som “snill” og sistnevnte som “slem”. Derfor tilhører da også med vestlige øyne Krim Ukraina… Godt gjort, egentlig, men særlig forbausende er det jo ikke. Det har oset vill skadefryd i hele den såkalte vestlige verden helt siden oppløsningen først av Sovjet og nå altså endelig også den løselige sammenslutningen av tidligere sovjetstater begynte og som nå altså ser ut til å fullføres – og det slett ikke på noen fredelig og minnelig måte! Der også da Russland tydeligvis automatisk blir langt sterkere assosiert med det tidligere Sovjetunionen enn de andre statene i samveldet, nærmest som en slags arvtaker. En av grunnene kan sjølsagt være at Mikhail Gorbatsjov, Sovjetunionens siste leder, som også var en viktig initiativtaker til en fortsatt men løsere union mellom de tidligere sovjetstatene. Et flertall av de gamle sovjetrepublikkene godtok en slik union, deriblant Ukraina. Men på dette tidspunktet hadde Gorbatsjov mistet popularitet til fordel for vestens soleklare favoritt Boris Jeltsin, en alkoholisert politisk opportunist som hadde hatt en lang karriere som politiker i kommunistpartiet. Partimedlem i 1961, medlem i Politbyrået i 1985, partisjef i Moskva året etter. I 1989 ble han medlem av politbyrået, og klatret også videre mot nye politiske høyder. Denne i vesten etterhvert stadig mer populære politiske værhanen (som i Norge fikk en tilbedende ropert i NRK-korrespondent Hans Wilhelm Steinfeldt) meldte seg ut av kommunistpartiet straks maktvinden begynte å blåse mer og mer i retning av en oppløsning av Sovjetunionen, og han endte til sist med å ikke bare bli “det nye” og nå kapitalistiske Russlands president i juni 1991, men deretter også med å forby kommunistpartiet! Sånn sett gikk altså denne tidligere “kommunisten” faktisk lenger i antikommunisme enn noen seriøs politiker vestlig land. Ikke engang i USA er det jo direkte forbudt ved lov å være med i et kommunistparti, og faktisk var vel den siste stormakt som hadde et lovforbud mot å være medlem i et kommunistisk parti Hitlers Tyskland.
Dessverre for Jeltsin og hans gjeng av politiske opportunister var ikke engang besittelsen av det gamle Sovjetunionens atomvåpenarsenal nok til å få det nye kapitalistiske Russland til å bli noen verdig arvtaker av Sovjetunionens status som supermakt i verden. Det gikk tvert om temmelig raskt nedover til og med økonomisk med Russland, og for president Jeltsin personlig var også hans alkoholisme så åpenbar at det svekket ham både politisk og personlig. Ved flere anledninger opptrådte han offentlig i en tilstand som vi nordmenn nok rett og slett bare ville ha kalt “drita full”, at ikke engang hans ivrigste tilhengere på noen måte kunne greie å dekke over det. Hans “frie” Russland vaklet i hans regjeringstid fra krise til krise og ble til og med viklet inn i en krig i Tsjetsjenia. En kan si at det eneste Jeltsinrussland var fritt for var velstand og framgang – om en da unntar oligarkene, som ble rikere og rikere og mer og mer liknet på et vestlig jetset – bare om mulig enda mer vulgære og stoltere av å vise fram sin rikdom og sine leketøy. Stadig mindre populær blant folk flest, og dessuten stadig mer alkoholisert, fratrådte Jeltsin som president i 1999 og ble etterfulgt av Vladimir Putin som da fikk den utakknemlige jobben med å forvalte og gjenreise et politisk og økonomisk konkursbo… Noe han jo faktisk tildels har greid. Men Russland vil likevel neppe noen gang kunne få Sovjetunionens rolle i verden, verken som stormakt eller som ideologisk forbilde. Slik Sovjet jo en gang hadde vært for land særlig i den såkalte “tredje verden”. Den rollen er det nok nå heller Kina som har, om enn kanskje på en litt annen måte, og neppe så… direkte?
En problematisk prøvestein på Vladimir Putins evner som russisk president er naturligvis Russlands konflikt med den tidligere sovjetrepublikken Ukraina, som nå ikke bare er helt løsrevet fra nabolandet Russland, men er blitt en stat med et ganske problematisk forhold til sin egen relativt store etnisk russiske befolkning. Noe som nå altså topper seg i den pågående konflikten om Krimhalvøya. Da er det svært interessant å merke seg at vestlige land, naturligvis med USA i spissen, åpent tar parti for Ukraina og til og med slett ikke ønsker noen folkeavstemning på Krimhalvøya om hvorvidt de vil tilhøre Russland eller Ukraina! Der risken er stor for at separatistene kan tape den avstemningen. Hva det sier om de vestlige “demokratienes” demokratiske sinnelag, det får være opp til hver enkelt å vurdere, men jeg orker ikke engang å si “aha”. Det er nemlig ikke uventet i det heletatt. For når er demokrati, for eksempel for USA, slett ikke demokratisk? Når mennesker velger (!) å ikke mene det samme som vesten og vestens gode venner. For eksempel om hva demokrati er, og hva de skal velge. Det er nemlig ganske åpenbart at i et fritt valg på Krim vil det store flertallet av befolkningen vise at de ønsker å være en del av Russland, ikke av Ukraina. Akkurat som et flertall av befolkninga i det gamle Sovjet, muligens med unntak for nettopp Ukraina, nå mener at det var en gedigen feiltagelse, eller til og med en politisk og ideologisk katastrofe, å oppløse Sovjetunionen. Det vedtaket er imidlertid som Lille Trille: Ingen kvinne eller mann i noe land Sovjetunionen bøte kan! Dessverre, vil nå jeg si. Verden var faktisk et langt mer forutsigbart og tryggere sted å leve i uten diverse mektige “Jeltsiner” av noe slag til å fyllesnuble land og folk inn i framtida, der de så blir ledere og halvbakte ideologer uten fotfeste i annet enn et ønske om privilegier og makt som de vanligvis da bruker til nedrivningsprosjekter. Pluss sjølsagt det betydelige frynsegodet som “god økonomi” naturligvis er.
Verdens nest mektigste land i dag er jo temmelig sikkert Folkerepublikken Kina. Interessant nok. Hva som vil skje der blir jo temmelig betydningsfullt ikke bare for kineserne, men også for resten av verden. Det vil si også oss her i lille Norge. Uten at jeg nok får se så mye av det er jeg redd. Det ligger nemlig ennå i framtida, men i alle fall har Kina allerede greid noe som Sovjet aldri greide. Nemlig å utkonkurrere kapitalismen i å produsere forbruksvarer. Kinesiske varer selges over hele verden og erobrer stadig nye nisjer og markeder. Slik har den kinesiske arten av kommunisme jo greid også noe annet som Sovjet aldri fikk til; vise at planøkonomi i produksjonens tjeneste er en mer enn verdig konkurrent til markedsøkonomien. I den grad at mange vestlige politikere og ideologer virkelig skjelver litt i buksene. Noe som i neste øyeblikk får meg til å lure på når de første handelsrestriksjonene vil komme? Og i så fall hvordan man ideologisk skal kunne forsvare dem?
Muligens har nemlig kinas kommunister virkelig funnet kapitalismens myke mage. Den kan bare ikke forsvare seg, ikke engang med atomvåpen, ikke mot en planøkonomisk vareproduksjon som i effektivitet, pris og utvalg rammer kapitalismen midt i hjertet: Sine egne lands borgere som bruker den mest effektive av alle kapitalistiske stemmesedler – sine penger.
Men akkurat hva som videre vil skje med alt dette, se der kan jeg kun sitere Storm P: “Det er vanskelig å spå, især om fremtiden .”