Katten og den nakne apen
I menneskeverdenen finnes det de som i karakter, oppførsel og tenkning likner temmelig mye på våre jordiske medpassasjerer i den øvrige dyreverden. Vel, vi stammer fra apene, og sjølsagt likner vi noen ganger så mye på dem at det blir et stort mysterium i alle fall for meg hvordan religionenes skapelsesmyter greier å sette slike skarpe skiller mellom menneskedyra og de andre. På mange måter er homo sapiens sånn sett en temmelig foraktelig skapning, særlig med tanke på sin skaperkraft og teknologiske intelligens. For den er det sjølsagt som har gitt oss vår makt og vår overlegenhet og absolutt ikke verken visdom eller vennlighet.
Ekte visdom krever en ganske stor grad av både sjølerkjennelse og forståelse for sammenhengene i verden, både (for)historisk og biologisk. En bra porsjon ydmykhet kan også hjelpe ganske godt – en innrømmelse at det kanskje bør være mulig å snakke om livets verdi like mye som om bare menneskeverd. Altså en verdi som omfatter en respekt for langt mer enn bare våre liv, nemlig livsverdien hos alt levende. Noen ganger kanskje til og med hos noen dyr som ryggmargsrefleksen nesten automatisk får oss til å drepe… med god grunn eller ikke. For sjølsagt finnes det dyr, og kanskje særlig insekter og såkalte “skadedyr”, som vi ikke uten videre kan slippe innpå oss og dele boligen eller omgivelsene våre med. Likevel må det også da være plass til noen øyeblikks refleksjoner – og eventuelt beklagelser. Til og med planteliv går det an å respektere nok til å la noe stå som man slett ikke behøver å kutte ned, og sjølsagt er det Einar Skjæråsen sin ord jeg har i tankene: “Du ska itte trø i graset spede spirar lyt få stå mållaust liv har å e mening du lyt sjå og tenkje på”
Det har alltid vært ett av mine yndlingsdikt, nesten som en slags programerklæring, og det til tross for de forskjellene mellom min og hans videre tanker og ideologi som kommer fram i fortsettelsen og de neste versene i diktet.
Det hendte nok forresten at jeg også tenkte på de dikterorda som jeg har gjengitt ovenfor til å begynne med når jeg slo graset på Rausand – men mirakel! Noen uker senere står det der like fint eller enda finere. Så det er nok først og fremst i overført betydning at dikteren bruker slike ord i diktet sitt, og at det egentlig handler om det som ikke alltid greier å vokse opp etter å blitt meid ned. Dyr, inklusive naturligvis mennesker, men også ideer, tanker, slike skrevne ord som aldri får lov til å bli noe mer enn “spede spirer” før de blir på ett eller annet vis brutalt kuttet vekk. Eller – slik velger da i alle fall jeg å tolke det.
Det er også slike tanker som dette som får meg til å tenke på dette merkelige i å være litterær konsulent på et forlag – der man må greie ikke bare å si nei eller ja til et manus, men også dekke over det åpenbart subjektive “liker” og “misliker” med ord som høres objektive ut. For jovisst finnes det noen objektive kriterier for godt og dårlig, men alt ved bokdebuten i 1975, med ei bok som inneholdt 27 noveller, hadde jeg faktisk skrevet rundt 150 noveller – og mange av disse havnet etterhvert mellom bokpermer, og noen av dem var også litterære prisvinnere! Man kan altså si at sjøl med bare ei bok bak meg var jeg en temmelig erfaren forfatter allerede på syttitallet. Men hvordan skulle en hvilket som helst vanligvis innleid konsulent i et forlag kunne vite det? Dersom hun eller han ikke var spesielt interesserte i fantasy & science fiction måtte de utvilsomt tro at min “litterære karriere” besto i debutbokas noveller pluss minus kanskje noe i aviser og magasiner som de etter all sannsynligvis ikke hadde lest men kunne anta eksisterte.
Dermed stanget jeg i likhet med så mange andre hodet i den berømmelig “bok nummer to” muren – og som ved en skjebnens ironi skulle min neste bok hos Gyldendal bli “Ensomheten er en sang” 33 år og 27 bokutgivelser seinere! – Ei bok som til og med i verste fall kan bli min siste. Ikke fordi jeg med god vilje helt har lagt forfatterskapet på hylla, men fordi jeg av bitter erfaring vet hvilken fysisk og psykisk kraftanstrengelse det er for meg å skrive ei bok og derfor ikke vet om jeg lenger våger å skrive noe så langt en gang til.
Hver eneste gang jeg har skrevet en roman har det nemlig kostet meg temmelig mye helsemessig sett, for jeg kan rett og slett ikke greie å være som disse forfatterne jeg leser om som klarer å skrive bøker etter “ni til fire” prinsippet, omtrent som om det dreier seg om å selge sko i en butikk. For meg er og har det alltid vært slik at om det så er bare en eneste scene i boka som ikke vil på plass, så kan det koste meg våkenetter, utkast, strykninger. Helt til jeg synes det fungerer, eller jeg i verste fall må endre noe radikalt eller bare gi opp.
Likevel kan det sjølsagt hende at jeg fortsetter også den “boklige” delen av forfatterskapet dersom ting legger seg til rette for det. Hvis jeg føler at det jeg vil skrive om er viktig nok, at personene mine kan bli interessante, krevende og levende, og at ideen rett og slett er for god til å kunne legges bort.
Men det å starte på et nytt bokprosjekt skremmer meg også ganske mye… til og med nå å bare tenke på det gjør jo det. Så vekk fra denne temmelig lange og “private” digresjonen, og tilbake til det jeg egentlig ville skrive om:
Mennesket har blitt kalt “den nakne apen”, og navnet er temmelig treffende. Kanskje var det til og med vår nakenhet, vår svakhet, vår hjelpeløshet som tvang vår art til å finne andre måter å overleve på enn fysisk styrke. Jeg tror det må ha vært nære på mange ganger for våre tidligste formødre og forfedre. Så nære på at de bare måtte finne på noe… Og akkurat der startet det nok!
En treffende symbolikk finnes i Kubricks film “2001: a Space Odyssey” helt i begynnelsen, der en ape tar i bruk et bein som redskap, for så å kaste det triumferende høyt opp i lufta der det så blir til et romskip. Symbolikken i dette er naturligvis klinkende klar – det er bruken av redskaper som skilte våre formødre og forfedre fra de andre dyra, for sjøl om også enkelte andre dyrearter i mer beskjeden grad har gjort det samme så hadde menneskeapene og deres etterkommere en klar fordel – hånden med de fem fingrene som så unikt er i stand til å gripe og skape ting. Dermed tok det (for)historisk sett egentlig ikke enormt lang tid før den nakne apen, mennesket, ikke lenger var naken - og heller ikke særlig hjelpeløs. På godt, men også på ondt. For menneskehender kan klappe et barnekinn, de kan bygge et hus, de kan skrive en roman og et dikt, men de kan også gjøre andre ting. Ikke så gode, slett ikke snille, for slik er vi jo også. Vårt Janusansikt, vår motsetningsfylte tankeverden – det noen kaller sjel.
I vår tankeverden har vi absolutt ikke vært det minste beskjedne i forhold til oss sjøl, og heller ikke det et fnugg rause mot den verden vi lever i og våre medpassasjerer på planeten vår. Ikke bare har vi drevet rovdrift på vår klodes ressurser, formet, tappet, utnyttet planeten vår i blind grådighet. Vi har til og med laget en gud, eller retter sagt guddommer både i entall og flertall, som så godt som alle sammen – pussig nok - har satt nettopp oss i artsmangfoldets høysete og gjort de andre dyra til våre underdyr. Som vi fritt kan utnytte, fange, temme, drepe om så kun bare til “morskap” og underholdning. Riktignok ble det et skikkelig sjokk da vitenskapen oppdaget ikke bare Jordas virkelige alder, men også dens plass i verdensrommet – som en liten planet som roterer rundt ei middels gul stjerne i utkanten av en ikke alt for imponerende galakse! Men det kan man komme fort over – ikke minst ved å late som absolutt ingenting! Og at vitenskapens svar på religionenes gåter er valgfri eller til og med i en slags Orwellsk dobbelttenkning bli kompatibel med både Koranen, Bibelen og hva som ellers måtte finnes av liknende “forklaringer” både på vår egen opprinnelse og Universets. Nedskrevet i ei tid da verden var flat som ei pannekake og stjernene englers leirbål i himmelen. Tro alene kan erfaringsmessig slett ikke flytte fjell, men til gjengjeld kan heller ikke viten flytte tro særlig langt. Ikke lenger enn til et slags mentalt eventyrland der både utviklingslæra, kosmologien og religionene kan leve i full harmoni. Men akkurat det kan også måtte kreve at alle steinprøvene som ble hentet på månen blir erklært å i virkeligheten være gulost.
“Gott mit uns” sto det på tyske nazistiske beltespenner. Jeg var sjøl i besittelse av en slik beltespenne som gutt, egentlig ikke noe rarere for oss det enn å bruke tyskerbunkersene som lekeplasser. Nazipåstanden, slagordet, eller hva man nå skal kalle dette å skulle være på parti med Det Hellige er jo ikke særlig rarere enn mange andre slike. Som for eksempel dollarsedler med “In God we Trust”… og akkurat der finner i alle fall jeg noe som jeg tror jeg ville ha reagert temmelig sterkt på dersom jeg var religiøs! Men sjølsagt – religion er og blir også et annet navn for politikk. Eller ideologi, om man heller vil kalle det det. For uten tvil er jo de to begrepene kompatible. I alle fall i den forstand atenhver religion er en ideologi, men også uten at det på noen måte betyr at det motsatte må være det. Heldigvis langt derifra. Ideologi er ikke noe direkte synonym for religion, oftest tvert om. Alle som har eid en tro på en plan, en ideologi, som er ment å kunne bringe samfunnet fram dit de med dens hjelp ønsker å føre det vet hvor sterkt en slik teori kan påvirke mennesker. Så mye at man kan være fullt ut villig til å gå i døden for den. I tro på at et slikt offer skal ha en mening større enn selve livet.
Det å være forfatter har utvilsomt gjort meg både til et klokere menneske, og et mer tolerant ett. Det å skape mennesker og til og med verdener, slik en forfatter gjør er en merkelig prosess. For på sett og vis blir man en slags hamskifter – en må nemlig alltid til en viss grad i tankene være de viktigste personene i sine bøker, som i et skuespill der en sjøl har alle rollene. Vel, nei. Jeg vet jo ikke om alle forfattere har det slik, men jeg våger å tro at de fleste som i alle fall ser på seg sjøl som seriøse utøvere av yrket gjør det, og vel da også på noenlunde samme måte som meg. Det er også dette som får meg til å tenke på at kanskje den aller vanskeligste boka jeg skrev ble “Katteliv” – det å litterært gå inn i en katts tilværelse og skildre alt fra et slikt synspunkt satte det å gå inn i menneskers karakter og liv ganske mye i skyggen når det gjelder vanskelighetsgrad. Jeg er dessverre ganske sikker på at jeg slett ikke greide det jeg ønsket å få til så alt for godt den gangen, med den boka, om enn kanskje likevel litt bedre enn mange andre som har forsøkt noe liknende? Jeg erkjenner at jeg først nå, etter ti år med Isabella endelig begynner å forstå henne. Samme hvor mange katter jeg har kjent, og samme hvor egentlig gode anmeldelser jeg fikk da “Katteliv” kom ut i 1985. Det kan hende det er fordi hun er mer komplisert, til og med mer intelligent enn alle de andre kattene våre – utenom antakelig Gaia – og uansett også mer sammensatt og uberegnelig. Jeg skulle da egentlig gjerne skrevet ei bok som “Katteliv” igjen, og nå med henne som bakgrunn og inspirasjon, men jeg kommer ganske sikkert ikke til å gjøre akkurat det. Likevel er jeg veldig takknemlig for å ha lært henne å kjenne; så sammensatt, så motsetningsfylt, så slitt mellom instinkt og intelligens, tillit og angst, temperament og ro. Hun ligger akkurat nå på bordet ved siden av datamaskina, og kanskje burde jeg kjent både en viss uro og overraskelse ved at hun akkurat nå når jeg skrev dette om henne løftet hodet og så rett på meg!
Mennesket, er i sin stilling via sitt samfunn, sin teknologi og økonomi, sikkert en av universets mest privilegerte dyrearter. Eller i alle fall potensielt mest privilegerte, om vi da dessverre ikke også hadde et forskjellsamfunn blant annet basert på klasse, rikdom, kjønn, status og alder. Heldigvis sier det også noe om oss at det finnes mennesker som er nok beundrere av frihet og skjønnhet til å se både katten og andre av våre meddyr på Jorda som speilbilder av noe vi kanskje ikke er, en naturkraft som vi trekkes imot og vil være venn med.
Hvis Isabellas uutgrunnelige katteøyne er et speil vil jeg være stolt hvis jeg, den nakne apen, kunne se refleksjoner av min egen sjel i hennes blikk.