Objektivitetens plagsomme subjektivitet
Jeg innrømmer at bedrevitende lesere uten litterær erfaring som sabler ned bøker de har lest – inklusive naturligvis mine – i en tone om om de var virkelige anmeldere ut over dette “liker” og “liker ikke” greier å irritere meg veldig. Når det kommer en saklig negativ anmeldelse fra en person med litterær erfaring er vurdering av handling og innhold i subjektiv forstand skilt fra den tilnærmet objektive vurdering av utførelse, språk og oppbygging. Noen anmeldere synes riktignok å være på jakt etter den perfekte etterlikning av sine egne litterære forbilder og favoritter, og alle vet naturligvis at helt nøytral objektivitet i forhold til ethvert kunstverks “verdi” er umulig. Det er dermed først med nettopp denne viktige selverkjennelsen at en anmelder blir ærlig. Mot seg sjøl, mot det anmeldte verket, mot leserne. Tro forresten nå ikke at jeg ser på mine egne bokanmeldelser, omtaler, etc. som forbilder for andres, langt ifra. Sjøl den gangen jeg virkelig trodde på min egen objektivitet og ekspertise hadde vel de første små musegnag på min påtrodde “objektivitet” begynt på sin lange vei til å endre en sånn tro til sterk tvil. “Ingen tror jo at en sånn positiv bokanmeldelde er ærlig”, var noe jeg fikk høre en gang jeg skrev noe svært positivt om en roman. Da måtte jeg jo bare spørre om det motsatte egentlig var det minste mer troverdig? Eller kanskje snarere tvert imot? For det er faktisk min erfaring at det er mye lettere og greiere og mer akseptabelt å være negativ og sur enn å være positiv. Kanskje fordi det rett og slett eksisterer en slags kollektiv negativitet i samfunnet vårt? Der det er langt, langt lettere å forsvare det negative enn det positive. Oftest behøver man slett ikke å forsvare negativitet med noe som helst annet enn enda mer av det samme – mens positivitet gjerne først blir trodd når man moderer den med ord som “til tross for”, “på den annen side”, “kan likevel ikke sammenliknes med”, og så videre. Så mens ekte begeistring er mistenkelig blir da surhet og negativitet et tegn på ærlighet og redelighet? Men montro om det ikke langt oftere er helt motsatt. Rett og slett fordi det er så mye lettere og mer problemfritt å kritisere enn å applaudere i dette merkelige samfunnet vårt. Så for all del, få nå ikke kaffen i vrangstrupen når jeg for min del vil hevde veldig sterkt at negativitetens seier over både musikk- og leseglede, film, teater, politikk og naboer rett og slett er ikke bare et tegn på sosial sjukdom, men farlig både for kritikere og kritiserte. Altså straks oss alle.
Jeg skal om det kan berolige noen villig og straks innrømme at jeg slett ikke tilhører de minst kritikksjuke jeg heller, snarere tvert om, men det er blitt litt bedre etter at jeg virkelig begynte å tenke over det hele. Jeg kan nå stadig oftere bråstoppe og prøve å bruke hjernen i stedet for den tilvente sure ryggmargsrefleksen.
Gudinna skal vite at vi virkelig trenger et mer positivt, gladere og friere samfunn. Med både mer toleranse og mer kreativitet. Der det eneste vi virkelig aldri bør greie å tolerere er ufrihet og intoleranse. Men som jeg skrev før en gang er jo faren ved å nekte å tolerere intoleransen at vi da har en veldig lang og hard kamp foran oss, både med oss sjøl og med samfunn, kunst, religion og politikk.
En umulig kamp, antakelig. Men kanskje en som det er vel verd å kjempe sjøl om man ikke kan vinne?