Treverkets gåte
Da jeg var barn beundret jeg min fars evne til å lage ting av treverk. Det virket på meg som en slags magi. Og sjøl om det for ham bare var en liten ting, så husker jeg nok aller best lekene han laget til meg. I det ene øyeblikket noen dumme bordbiter – og så ble det til båter, små hus, lastebiler, og aller best husker jeg et tog – med mange vogner! Det var forresten det første og eneste toget jeg fikk se utenom på bilde, helt til vi tok den første ferieturen med bil, og en ny verden utenfor det togløse Nordmøre åpenbarte seg. Eller som byoriginalen Fatland ifølge lokale legender sa til østlendingen som spurte om når det gikk tog i Kristiansund:
- Kvær første og søttende mai!
Min far hadde i motsetning til meg tydeligvis langt på vei løst treverkets gåte, gått på yrkesskolen, snekkerlinja, og var temmelig flink. Mens jeg for min del kunne spikke og spikke, og kunne ikke engang å lage trau, slik til og med brødrene til Askeladden gjorde i eventyret. Gav man meg derimot et skrujern og et teknosett, som f.eks. Merkur eller Meccano, så begynte brått ting å bli bygd, helt uten så mye som et skråblikk i instruksjonsboka!
Da jeg ble for gammel til sånt sendte dette talentet meg til Pfaff symaskiner, verksted og butikk, i Ålesund for å lære å reparere symaskiner. Det “kurset” ble slett ikke helt som forventet, og jeg hadde slett ikke behøvd å reise dit for å gjøre det jeg gjorde i det heletatt! En eller annen gjøk satte nemlig bare ei Pfaff 360 foran meg på et bord, pekte på et annet bord der det lå en haug med assortert verktøy i varierende tilstand av slitenhet og rust og sa:
- Plukk den maskina der fra hverandre og sett den sammen igjen. Det virket i utgangspunktet som en umulig oppgave, men helt blank var jeg jo ikke, og det skyldtes slett ikke bare Meccano, og heller ikke barndommens mer eller mindre vellykkete “reparasjoner” av vekkerklokker, etc. Det var utvilsomt noe der, et talent som også hadde med fantasi å gjøre. Evnen til å se, og ikke bare med øynene, men også med tankene, fantasien. I den så jeg allerede en vei framover, en måte å begynne på og konturene av en fortsettelse som kunne bli en vellykket slutt.
To dager etter var maskina reparert, og beviset lå der i form av en prøvelapp med både rettsøm, sikksakk, plattsøm og broderi. Jeg kunne tydelig se kroner i øynene til selgeren som satte seg ned ved maskina og prøvesydde på den, og for første gang siden jeg kom dit kunne jeg se også et virkelig glimt av motvillig respekt.
- Det var da som… Hadde han vært en gjennomsnitts nordmøring eller kanskje til og med romsdaling ville han sikkert fullført den setninga, men det gjorde sunnmøringen ikke. Annet enn naturligvis i tankene.
Men det var naturligvis da det, og ikke nå. Nå for tiden handler symaskiner minst like mye om “data” som om mekanikk, og den sårbarheten som følger med denne innviklinga, den er mer enn åpenbar også her i huset. Men heldigvis fungerer også den gode gamle Pfaff 360 som står i huset vårt på Rausand fremdeles!
I det heletatt er jeg ganske usikker på om jeg skal la den nye teknologien, f.eks. det nyervervede nettbrettet mitt, få være med på lasset overalt. Det kjennes som mer enn nok å ha med seg mobiltelefonen – og jeg har slett ikke noen avansert sådan, jeg har en som jeg kan ringe med og ikke så veldig mye annet.
Etter som jeg blir eldre forstår jeg faktisk Ray Bradbury bedre og bedre. Den som skriver (eller har skrevet) science fiction har mange, mange tanker om framtida, og slett ikke alle – eller ikke engang særlig mange – er optimistiske. Og her kunne dette jeg skriver naturligvis tatt en brå sving inn i bøkene og dystopienes verden, men det var slett ikke det jeg ville skrive om denne gangen… det var faktisk bare mest av alt om treverk. Som sjølsagt også har noe med bøker å gjøre, men i dette tilfellet skal det altså handle om snekring.
Å oppdage og løse treverkets gåte har vært rett og slett en stor og viktig opplevelse, og det å restaurere og reparere huset på Rausand har vært litt som å vende tilbake til da vi jobbet med huset vårt i Karihola – men både langt mer utfordrende, omfattende og spennende enn det. For her kom vi til et hus, eller rettere vendte tilbake til et hus, etter å ikke ha bodd der på mange, mange år. Et hus bygd i 1932, og vi bodde der bare en kort men viktig periode av livet vårt. Nå kom vi tilbake dit både med minnene om hvordan det var da, og med ferdigheter og økonomiske ressurser som langt overgikk det vi hadde hatt den tida vi bodde der på nitten sekstitallet. Og en uhyre viktig ting til – nå kom vi som eiere og ikke på nåde. Med full rett til å både snekre og male og fikse og endre av hjertens lyst!
Jeg for min del kom likevel dit uten å være helt sikker på at jeg ennå hadde løst treverkets gåte. Alt for ofte hadde jeg følt at tre og redskapene som hørte med til slikt arbeid motarbeidet planene mine heller enn var med på dem. Men nesten som ved et slags mirakel oppdaget jeg at det ikke var tilfelle, tvert imot. Ikke noe syntes å kunne mislykkes denne gangen, veiene fra plan til handling var nesten mirakuløst enkle. Det hjalp sjølsagt også at vi investerte i ordentlig utstyr – men det ville helt sikkert ha gått greit likevel, om enn tatt lenger tid og blitt mer slitsomt.
Det som også har skjedd gjennom disse åra er jo dessuten hvordan Gerd og jeg har vokst sammen til en slags tankens og handlingens tvillinger. Der vi nesten kan lese hverandres tanker, og forstår hverandres planer enda før de på noen måte blir forklart med ord. Noen ganger er det som om vi ser på en ting og ser akkurat de samme mulighetene, de samme problemene og løsningene samtidig som vi likevel ofte nærmer oss dem fra forskjellig kant.
Arbeidet på Rausand har gitt meg muligheten til og æren av å kjenne og beundre henne om mulig enda mer enn før, og det som nå skjer kjennes som oppfyllelsen av absolutt alt man kan ønske seg av et partnerskap som startet for femti år siden!
Dermed er det slett ikke bare treverkets gåte som kjennes som den er blitt løst, det er selve livets. Og om det så skulle slutte i morgen tør jeg å si uten den minste ørlille tvil – hadde noen sagt til meg for femti år siden at livet skulle bli så fantastisk, så rikt og givende, så ville jeg nok håpet at det skulle vært sant, men slett ikke våget å tro det.
Ingen ting kan ta ifra meg, oss, det. Sjølsagt er alderen der, årene som er tilbake kan umulig være så mange, men slik er det og annerledes er det ikke for noen. Så jeg tar meg da uansett den frihet å eie tanker både om morgendagen, neste uke, neste måned og år. Komme hva som komme vil. To ting kan vi jo likevel aldri unndra oss, alderdommen og døden. Der står sjøl både en reparatør og en forfatter ganske maktesløse, men både alder og død har likevel det til felles på hver sin måte at de uansett ikke så fort kan viske ut det man har gjort, utrettet og skapt. Slik sett vil både ordene og gjerningene overleve meg. Om så de digitale en og null etterhvert skulle svikte så svikter likevel ikke treverk så fort. Verken det som blir til vegger, tak og ting, eller det som blir til bøker på papir.
Det blir, som man sier, historie.