Tilbakeblikk:
Vi som elsket Russland
Midt oppe i den kalde krigen var det noen av oss som mer eller mindre i rein trass støttet Russland. Vel, kanskje ikke så mye fordi det var Russland, men fordi Sovjet var sosialismens fedreland. En støttespiller for undertrykte i hele verden, mot kapitalistisk utbytting og imperialistisk krig. Mente vi.
Sovjet underbygde det delvis også i den såkalte Tredje Verden, der russerne faktisk støttet folkelige opprør mot korrupte og oftest USA-støttede diktaturer. Kommunismen ble en av de få vestlige ideer som syntes å tåle omplanting til land i Asia, Latin-Amerika og Afrika! Men det de sovjetiske lederne bygde opp rev de grundig ned også, med sin diktatoriske og korrupte innenrikspolitikk og ikke minst den stadige inngripen i andre europeiske staters indre anliggender.
De alvorligste og mest fatale mistakene kom da de satte igang sin indre utrenskning, de såkalte Moskvaprosessene, der de slaktet sine egne beste folk. Deretter kom Hitler-Stalin pakten, som er blitt forklart og bortforklart i det uendelige. Blant annet Stalins mistak. Men “mistakene” tok ikke slutt med Stalin. Etter hans død slo russerne ned opprøret i Ungarn i 56 og stoppet de tsjekkiske kommunistenes liberalisering i Tsjekkoslovakia i 68.
Etter det var det bare de frelste og rettroende igjen som trodde Russland var noe som helst annet en ei imperialistisk stormakt som beskyttet sine stormaktsinteresser med hvilke midler som helst.
Så hadde vel noe vært forferdelig galt da, helt fra begynnelsen av.
Det galeste fra et marxistisk synspunkt var jo at revolusjonene kom i feil land. Russland, Kina, Vietnam, Cuba, Kambodsja. Ikke i de industrialiserte landene som Marx hadde hevdet “uunngåelig” ville utvikle seg inn i sosialismen og deretter kommunismen. Først og fremst Tyskland og Frankrike, som jo også hadde en revolusjonær tradisjon. England og Amerika var også mulige, men hadde en relativt svak arbeiderbevegelse.
Da revolusjonen endelig kom til vesten, kom den i Spania, et land med en anarkistisk heller enn marxistisk orientert arbeiderklasse!
Sånn gikk alt galt. Og verre og verre ble det, til Sovjetunionen var en kjempe på leirføtter som bare ventet på at sin siste sjuke gammelmannsdiktator skulle dø, før den døra ble åpnet på gløtt av Gorbatsjov for en ny frisk vind som i stedet ble en storm som feide vekk hele systemet og den uheldige Gorbatsjov med. Han ble erstattet med Boris Jeltsin, som har alt det de gamle diktatorene hadde minus kommunismen (som vel i bunn og grunn heller ikke de hadde stort av).
Nå er Russland blitt ett av de verste klassesamfunn i Europa, med en lutfattig arbeider og bondebefolkning uten rettigheter mens en nyrik overklasse gasser seg i importert luksus og russisk “mafia” styrer en raskt voksende underverden.
Med russernes hang til ytterligheter skulle det ikke forundre noen om dette blir begynnelsen på en ny revolusjon. Men uansett må man jo håpe at ingen vil tro at Russland noen sinne blir mer enn Russland. Russeres moderland, og aldri sosialismens, eller noen annen “ismes” fedreland.
Slike land finnes ikke og vil aldri finnes og den som tror på slike eventyr fortjener å bli lurt som Heksa i eventyret om Smørbukk:
“Smaker godt, Smørbukksådd” sa kjerringa.
“Smaker godt, dattersodd”, sa Smørbukk.
Omskrevet til sosialistisk virkelighet endte man med arbeidersådd i gryta, når kokken het Sovjetunionens Kommunistiske Parti, ledet av Stalin og hans etterfølgere.