Om to bøker:
Men mest om den finske vinterkrigen
Som noen av TKs lesere allerede vet har undertegnede skrevet to bøker fra de urolige trettiåra. Bøkene tar utgangspunkt i to motsatte politiske ideologier, og prøver i begge tilfellene å forklare hva som rørte seg i sjela til ideologisk bevisste mennesker. Hva som blant annet drev dem til handlinger som i dag synes fantastiske eller til og med umulige.
Bøkene har innkassert mange spørsmål, noen merkelige reaksjoner, mange bokanmeldelser i aviser over hele landet og telefoner fra mennesker som vil diskutere innholdet og si sin mening om forfatteren, men gjerne uten å oppgi navn og bosted, om jeg skal si det slik.
Den første boka, Natt uten navn, omhandler en norsk frivillig i den spanske borgerkrigen, mens den andre, Ansiktet mot sola, i to-tre kapitler omtaler en annen hendelse som den gang opptok folk svært sterkt - nemlig vinterkrigen, krigen mellom Sovjetunionen og Finland. Og det er den jeg her vil si mest om.
Denne krigen brøt ut den 30 november 1939 og varte til 13 mars året etter. I løpet av disse få månedene kan så mye som en halv million mennesker ha blitt drept eller såret, hovedsakelig russere. De mest “edruelige” tapstallene antyder åtti tusen sårede og drepte finner, og i overkant av to hundre tusen døde russere! Antall anslåtte sårede russere varierer vilt, men det er høyt. Sovjet mistet også nær tusen fly, og to tusen tre hundre armerte kjøretøy.
Det sier seg sjøl at en slik konflikt som dette så og si på vår egen dørstokk sendte sjokkbølger inn i det norske folk. Våre lokale aviser hadde daglige førstesideoppslag med rapporter fra krigen. Det fantes knapt nok en avkrok her på Nordmøre der det ikke ble strikket strømper og votter og samlet inn ryggsekker (!) til Finlandshjelpen (som Jan Leithe ganske riktig påpeker var Spaniahjelpen og Finlandshjelpen forløperen til det som ble Norsk Folkehjelp). Basarene og innsamlings-aksjonene sprang opp som paddehatter. Og ikke minst reiste det frivillige dit.
Fra Nordmøre reiste fire stykker for å delta i krigen, John Hansen og Arthur Halten fra Kristiansund, John Jordal fra Bergsøya, og en person fra Valsøyfjord som jeg foreløpig ikke har kunnet spore opp navnet på.
Jeg håper disse mennene unnskylder at jeg i fri form har brukt noen av deres opplevelser fra krigen i min bok, som riktignok ikke omhandler en krigsfrivillig, men en som kun en gang og høyst uvillig kommer så nær fronten at han blir dradd direkte inn i kampene.
Det gikk fort og greit opp for meg hva som var vinterkrigens største problem for utlendingene. Alle ser ut til å huske hovedsakelig en ting fra krigen: Kulda. Den gjennomsyrer alle deres opplevelser. Rystende var også finnenes totale mangel på forståelse for plager som hosterier og brystsmerter og forfrosne lemmer.
“Er dere ikke her for å dø?” sa de gjerne.
“Oslofolk synes å ha tålt kulda særdeles dårlig”, skrev Tidens Krav.
Mange finlandsfrivillige ble såret, noen døde. Noen stupte ikke for fiendens kuler men av overanstrengelse og kulde. Av forskjellige samtidige finske kommentarer går det fram at finnene nok syntes både nordmenn og svensker var noen pyser. Om enn italienerne var aller verst.
En av de finske soldatene jeg beskriver i boka er hentet fra virkeligheten. Han var skarpskytter, het Simon Häyhä, og før vinterkrigen var over hadde han offisielt skutt i overkant av fem hundre russere! Flygeren i boka som Eirik så skjebnesvangert reiser for å intervjue er derimot en “komposisjon” av flere, men mest av Oiva Tuominen og Ilmari Juutilainen. Sistnevntes utmerkede sjølbiografi beskriver ganske så saklig og nøkternt hvordan han stadig skyter ned russiske fly.
En begrensende vanskelighet under skrivinga var sjølsagt at jeg aldri kunne la romanfigurene mine ha kunnskaper og innsikt som de umulig kunne hatt der og da.
Når en lokal sursøt anmelder antyder at det jeg har skrevet fra vinterkrigen er ei “røverhistorie”, så befinner det problemet seg inne i hans eget hode og ikke i boka. Kanskje er det også igjen en bekreftelse på at virkeligheta ofte overgår fantasien.
Jeg får bare si det samme som jeg sa til en som antydet at spaniaboka mi var en “spenningsroman”: Vær så god, dersom du nå synes at det å være på et sted og i ei tid der folk skytes, bombes og stikkes med bajonetter er spennende. Det synes ikke jeg.
Forfatteren kan sjølsagt aldri styre leserens smak og behag, han kan bare gi fra seg sitt arbeide og håpe det beste. Bøkene er fra min side bare en beskrivelse av mennesker i en vanskelig situasjon, som ofre og aktører. Mennesker som overlever etter beste evne. Eter, elsker, fryser. Er redde eller modige. Dør eller dreper. Noen drives av sine private demoner, av ideologi, av nasjonalisme, andre er fanget i ett eller annet kommandosystem eller brenner for ei sak. Atter andre gjør det de gjør bare av overlevelsesinstinkt. Mange blir likegyldige eller avstumpet eller tiltrekkes av vold.
Jeg synes krig og vold er avskyelig, men jeg vil likevel og alltid støtte undertryktes rett til sjølforsvar. Men er det underholdende? Spennende? I så fall når, og hvor og hvordan?
Ei krimgåte har en utvilsom underholdningsverdi, javel. Men i vinterkrigen døde omkring tre hundre tusen mennesker på 105 dager. Er det underholdende? Neppe.
Hvis de to siste bøkene mine oppfattes som lettlest må de vel helst ha blitt skumlest… Jeg skal likevel ta på meg skyld for at bøkene kan leses slik. Det har nemlig alltid vært min teori at skriving først og fremst er kommunikasjon, og at jo vanskeligere det er det en skriver om, dess større skjønn skal forfatteren utvise med språklige virkemidler.
Jeg vil likevel advare sterkt mot å “lettlese” disse bøkene, da kan dere heller gjøre både dere og meg den tjenesten å la være å lese dem. Les underholdningsserier eller Anne Holt i stedet.
Jeg håper jeg med dette har svart på noen av de spørsmåla jeg har fått i forbindelse med boka, og særlig om krigen i Finland, og hvorfor jeg sendte hovedpersonen i Ansiktet mot sola dit.
En eneste ting til. Til de som har hengt seg opp i Eiriks uførhet. Et av de mentalt og fysisk sterkeste mennesker jeg noen gang har kjent hadde akkurat et slikt handikap. I likhet med ham gir det også Eirik noen ekstra hakk og sår i livet, og kanskje noe å kompensere litt for, men alt i alt gir det styrke, ikke svakhet.
Jeg vil takke Finlands Ambassade for deres hjelpsomhet, samt to nordmenn med kunnskaper både om finsk språk, kultur og historie som leste igjennom teksten på forhånd og gav sin godkjenning. Uten dem ville det blitt mye vanskeligere, og Erik ville aldri kunnet si tuhannet kiitokset. Tusen takk. For oppmerksomheten. (At han nødvendigvis likevel måtte være dårlig både i tysk og finsk har tydeligvis vært en annen snublestein for noen. Men hvor litterært realistisk ville det vært om han hadde snakket og lest perfekt tysk etter noen måneders undervisning?)
Har jeg svart på alt nå?
Nei. Det var det feilsitatet fra Shakespeare… ordet dastard var tydeligvis for vanskelig for en eller annen i prosessen fra manus til bok. Man skylder på trykkeriet. Det er jo enklest.