Tsjekkoslovakia:
Med et skummelt, truende ansikt?
Da jeg i 1968 skrev et innlegg i Tidens Krav mot den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia utbrøt en kjent lokal høyrepolitiker: – Du må da for søren velge! Sovjet eller USA!
Kommentaren skyldtes at jeg like før hadde skrevet et sterkt fordømmende innlegg mot USAs krigføring i Vietnam. I dag virker sjølsagt en slik uttalelse naiv, men den forteller egentlig ganske mye om den kalde krigens traume. Sovjet eller USA. Gud eller Satan. Svart eller hvitt.
Det alvorligste med den Sovjetiske innmarsjen var slik jeg ser det er at den var kommunistenes siste sjanse til å vise at marxismens utopi om en bedre og rettferdigere verden kunne realiseres. For kommunismen var jo i utgangspunktet en frigjøringsideologi. Men dessverre også en ideologi som ikke hadde noen sikkerhetssperrer mot sine egne lederes maktgriskhet. Stalin ble den logiske konsekvensen av “proletariatets diktatur”, og mot arven fra diktatoren hadde Prahavåren ingen sjanse.
Da Gorbatsjov ville prøve noen av de samme ideene med sin “glasnost” og “perestrojka” var toget gått forlengst. Det råtne byggverket raste sammen. Ormene hadde tross alt spist på det like siden oktoberkuppet til Bolsjevikene i 1917… Kronstadtopprøret i 1921 var den første store tapte mulighet til å regjere med folkeviljen heller enn mot den. Men da Trotski knuste det opprøret med makt heller enn å forhandle slo han samtidig ettertrykkelig fast det som skulle bli kommunismens vei. Overgangen fra politisk ideologi til religion. For folket mot folket til deres eget beste. Kristendommen brukte omtrent samme begrunnelse for sin hardhendte behandling av “hedninger” og “kjettere”.
De tsjekkiske kommunistene var kjettere så gode som noen, når de talte Moskva midt imot. Men i grunnen virket de ikke særlig dristige. De var ingen barrikadestormere verken Dubček eller Svoboda.
De ville imidlertid ha en kommunisme med “et menneskelig ansikt”. Det høres uskyldig ut. Men i det ligger det vel en farlig innrømmelse av at kommunismen til nå hadde hatt et umenneskelig ansikt… Noe deretter Bresjnev & Co deretter ganske skamløst beviste ved å knuse Prahavåren med tanks og soldater!
I dag er resultatet av denne ideologiske blindhet at kapitalismen og USA framstår på verdensarenaen som seierherrer, og den eneste opposisjonen med en viss kraft er reaksjonære islamske fundamentalister. Russland er en ruin, med et forvirret og desorientert folk som synes å ha mistet all politisk dømmekraft. I sannhet litt av en dom over et parti og et system som hadde som mål å oppdra folket til en “høyere bevissthet”.
I Kina har formelt sett ennå et “kommunistparti” makta, men enhver som betrakter Kinas politikk i dag får de samme problemer som dyra i Orwells satire “Animal farm”, som til slutt ikke kunne se forskjell på griser og mennesker.
Prahavåren ble til lang vinter. Men i disse skinnhellighetens tider er det kanskje på sin plass å minne om at russernes innmarsj i Praha i 68 ble godtatt av vestlige politikere. Ja, jeg mistenker mange av dem for å trekke et lettelsens sukk over at det gikk som det gikk. Sovjetkommunismen var en kjent størrelse, og den eneste makta den hadde var bombefly, tanks og raketter. Forståelige saker. Men “kommunisme med et menneskelig ansikt”? Det hørte skummelt ut. Truende.
Hvis ikke russerne hadde satt en stopper for det ville vel USA måttet gjøre det. Seinere.
Det er best med enkle valg og fiender som er til å stole på. Men det kan jo hende at kapitalistene feirer utopienes død for tidlig. Når vi nå ser deres løsning, kapitalismen med det desidert umenneskelige ansikt der penger og rikdom er alt, kan det jo hende at mange igjen vil spørre etter alternativ?
Hvis havet hadde vært like grunt som kapitalismen ville vi kunnet gå tørrskodd til Island. Vi har overgitt økonomien til børsidioter som tror rikdom er et mystisk vesen som sitter inne i datamaskiner og mates med tall, heller enn noe som skapes av arbeidere i gruver, på sjøen, på markene og i fabrikkene.
Rikdommens formål er blitt å gjøre de rike rikere og de mektigere mektigere. Etterhvert så mektige at de kan kjøpe seg avstand fra de ubehagelige fattigmenneskene de snylter på. Høye gjerder, høye båtriper, klasseskiller på tog og i fly.
I Russland ønsker mange seg nå en ny Stalin. Det kan jeg motstrebende forstå. I Tsjekkoslovakia gjør man det ikke. Det forstår jeg bedre. Men de burde kanskje ønske seg en ny Dubček.