Brev til leserne – Uke 14, 2000

Brev til leserne – Uke 14, 2000:

Mitt første brev til leserne

Hei venner, lesere, nykommere og alle dere andre som mer eller mindre tilfeldig er innom denne sida.

Jeg tenkte det var på tide at det ble laget ei uformell nyhetsspalte der jeg får plass til utfall og innfall og hvilke hendelser som har gledet såvel som hva som har tynget eller irritert meg i det siste både på det personlige plan og ellers.

Ikke at jeg regner med å skrive akkurat presis på dagen ukentlig, det har jeg nok for mye kaos i hodet til. Kalis sang og alt det der, ikke sant?

Jeg var på science fiction & fantasy kongress i Bergen i helga som var. Egentlig var det flere grunner til at jeg ikke skulle være der, for helsa har vært ganske skral i det siste, og økonomien er ikke stort bedre. Men de betalte reisa for meg enda jeg ikke var æresgjest denne gangen, og da ble det vanskelig å si nei…

Det er jo venner og lesere som jeg har hatt kontakt med lenge som står bak, og jeg var æresgjest på forrige Bergenscon. Derfor visste jeg at jeg kom til å treffe gamle (og noen nye?) venner der.

Jeg visste også på forhånd at Willy Ustad var norsk æresgjest så han kom naturligvis, Thomas Gramstad kom, Arild Wærnes som i sin tid var redaktør for magasinet Sirius dukket opp, forfatter Liv Margareth Alver var der, NOVA-forlegger Terje Wanberg, bokhandler Sissel Borgen. Ellen T. Andresen, medredaktør i den nye SF antologien NOVA 2000 kom og demonstrerte stolt sin nye iBook (maken til din bærbare datamaskin, min kjære sidesnekker) for den mumlende hop. Lesere og anmeldere og fanzineradaktører som jeg har kjent i årevis var der, som Rolf Andersen, Øyvind Eide, Johannes H. Berg. etc. etc. etc.

En annen gjest som jeg så fram til å treffe var B. Andreas Bull-Hansen, en relativt ung norsk forfatter som har greid å bryte igjennom sperrene mot norsk fantasilitteratur og gir ut sine romaner på Tiden. Dessuten sjølsagt var de jo der de kongressentusiastene som fikk i stand det hele, med Bjørn Tore Sund i spissen.

Hm. Når jeg tenker meg om var dette faktisk første gang jeg var på en slik kongress uten å være æresgjest, og jeg har da vært på noen cons. Sier det noe negativt om meg tro? Sjølopptatt, hjemmekjær, doven? Nei, det forteller antakelig ikke annet enn at jeg har hatt konstant dårlig økonomi siden den dagen jeg begynte å skrive! Og dessuten at jeg hater å reise, hvilket også er helt sant. (Men det er OK å komme fram…)

Kongressen ble vel omtrent som ventet, kanskje litt mindre besøkt enn det både jeg og arrangørene hadde trodd, men uten optimisme kan ingen arrangere slike kongresser! En skuffelse for meg var at verken Øyvind Myhre eller Trond Buland eller Einar Gjærevold kom til kongressen.

En slik kongress gir mange tanker. Kanskje særlig omkring berettigelsen i den såkalte “fandom”. Hvorvidt denne fan-bevegelsen betyr noe positivt i det norske litterære landskapet, eller om den satt på spissen bare er en filial av den angloamerikanske kulturmafiaen og helst må sees på som en trussel mot norsk fantastisk litteratur.

Overfladisk bedømt kan det av og til virke slik, når en treffer unge mennesker som bortimot skryter av at de aldri har lest norske bøker, men uten unntak møter jeg også på kongresser lesere som ble introdusert til sin yndlingslitteratur av bøker som Tova, Reisen til Jorda og Tyrannosaurus Rex. At mange av dem stoppet å lese mine bøker der er faktisk mindre deres feil enn “systemet” som så konsekvent har motarbeidet norsk fantastisk litteratur for voksne! Og noen har jo fortsatt å lese mine bøker det til tross. Gått videre til amasonene og Kalis sang og Skumringslandet og fulgt med helt fram til nå med Mannen med steinhodet.

Det var med mange tanker og inntrykk jeg satte meg på flyet hjem. Jeg synes nok kongressen var mindre heldige med sine utenlandske besøkende denne gangen enn sist, å bli omtrent tre ganger overfalt av ustoppelig taletrengte engelskmenn som holder veritable foredrag om homsebevegelsen i England må jeg bare beklage at jeg bare finner måtelig interessant, til tross for at jeg sympatiserer med deres kamp for sin soleklare rett til å leve sine liv som de vil.

Diskusjonspanelene og presentasjonene jeg deltok i ble vel noenlunde vellykkede, ikke minst på grunn av min intervjuer Øyvind Eide og ordstyreren på de to andre panelene jeg deltok i, Rolf Andersen. Eneste tilløp til virkelig diskusjon i panelet kom vel med min og Bull-Hansens smule uenighet om berettigelsen av og eksistensen av helter. Noe jeg med min bakgrunn i bl.a. å skrive om krigen i Vietnam og borgerkrigen i Spania nok var mye mer villig til å godta en han. Og det er faktisk min oppriktige mening at den blaserte, moderne og vestlige fornektelsen av heltemot og offervilje er kun en påstand som ganske lett kan avsløres som tids- og kulturbestemt.

Ut over det fant jeg faktisk mange likheter mellom mine og Bull-Hansens tanker om det å skrive.

Sist (Quartercon ‘97) fikk jeg jo i tillegg til å snakke med norske fans en meget god kontakt med noen av de utenlandske gjestene, og da særlig de amerikanske, Barbara, Karen og Kit. Det tvang meg jo bl.a. til å snakke engelsk, og jeg oppdaget at jeg var mye bedre til det enn jeg trodde på forhånd! Denne gangen greide jeg med engelske enstavelsesord… hvorav enkelte kun ble mumlet i skjegget og hadde fire bokstaver.

Dette ble mye om kongressen. Men mitt liv inneholder ikke så store ting hver uke, så det måtte bli slik. En negativ nyhet etter at jeg kom hjem var at Ruth Eriksen døde. Ruth var en eldre dame, tidligere Berlinkorrespondent for avisa Friheten, som de siste årene vært en trofast leser og anmelder og har tatt til seg en del av det jeg har skrevet med stor innlevelse og kloke tanker både i enighet og uenighet med forfatteren!

Den dagen jeg kom hjem fra Bergen hadde hun ringt min kone Gerd og fortalt at hun ikke fikk Mannen med Steinhodet ut av tankene, særlig fordi hun nå hadde ligget på sjukehuset og syntes hun hadde opplevd noe av det Edgar Marydal i boka opplevde på sjukehus og sjukeheim.

Jeg ringte neste dag, men fikk beskjed om at hun var sengeliggende og ikke kunne ta telefonen. Neste dag døde Ruth Eriksen, og jeg må innrømme at det gikk innpå meg og setter tanker i gang.

Som de sier folk på Indre Nordmøre: Livet er “kort å’ lortåt”.

Men det finnes mennesker som en beklager at en ikke møtte før og fikk bedre anledning til å bli kjent med før det var for seint. Jeg fikk nemlig aldri treffe Ruth ansikt til ansikt, men jeg synes likevel jeg med tida kunne betrakte henne som en venn.

Til slutt vil jeg nevne at det strømmer på med bilder fra Evy Holmen (som hun kaller seg når hun maler) til eventyret, det ene bildet finere enn det andre. Det er ganske overveldende å se hvor inspirert hun er av historia om den vesle jenta og trollet og hvor mye arbeid hun legger ned. I takt med det stiger jo min angst for at jeg ikke skal greie å få dette ut som bok…

Dette er vel det stedet der jeg nå går over fra den personlige og kunstneriske sfære til å skrive om de store begivenhetene i Norge og verden, men de får stort sett bare ligge denne gangen. Det eneste som har greid å engasjere meg særlig er debatten om voldtektsofferet som må betale den hun anmeldte erstatning etter at han ble frikjent av retten. Noe jeg faktisk finner forkastelig til og med om mannen virkelig er uskyldig. Hvor mange murer synes egentlig samfunnet de trenger å bygge opp foran voldtektsofrene for å sikre seg at ei voldtatt kvinne ikke tør anmelde dette primitive mannskrypet som voldtok dem? Er det ikke snart nok?

Jeg anser voldtekt for å være en av de forbrytelser som samfunnet bør vise sin aller største avstandtagen og avsky for - på linje med og til og med mer enn andre typer rå vold. Det handler nemlig om krenkelse av individets mest private og sårbare rom, et livs- og kroppsområde der så mange følelser, så mange psykiske og fysiske sperrer og problemer møtes at en invasjon av dette hellige rommet uten i lyst og i kjærlighet er den skammeligste vold noe menneske kan påføre et annet.

Voldtektsofre vet at det å anmelde en voldtekt i vårt samfunn oftest er en større straff for offeret enn for den eller de som har gjort det, og dersom det ikke forteller noe om hvor råttent patriarkalsk vårt samfunn fremdeles er, så vet ikke jeg!

Retts(u)vesen, politi, påtalemakt, forsvarere og media med disse hjernedøde løssalgsavisene i spissen er alle med på å gjøre voldtekt til en tilskuersport som minner meg sterkt om Sheckleys novelle “The People Trap”. Der sympatien også tilsynelatende ligger hos den jagede, men der man mer eller mindre åpent egentlig arbeider for og holder med jegerne.

Javel, da fikk jeg vel provosert noen i dag også. Jeg skal prøve å fortsette med det. Så se fram til minst en god/ond (stryk det som ikke passer deg) gjerning i uka.

Hilsen og håndslag,