Brev til leserne – Uke 15, 2000

Brev til leserne – Uke 15, 2000:

Påskebrev til leserne

Denne uka har absolutt vært roligere enn den foregående. Jeg hangler forresten litt fremdeles, og det irriterer meg hvordan det å være sjuk stjeler energien fra meg. Bare det å sette seg ved maskina for å skrive, om så bare svare på mailer, blir et ork. For ikke å snakke om det å gjøre den siste nødvendige finpussen på Trollet - og jenta med det skarpe sverdet. Grunnen til diverse forsinkelser med å få sendt avgårde manus er ikke minst at jeg ville se flest mulig av Evy Johansen bilder før jeg erklærte meg ferdig. Hun har nemlig “sett” ting i teksten min som har gått meg sjøl hus forbi et par ganger, dessuten har hun hatt noen interessante små feilskjær underveis, og det er lettere for meg å skrive om teksten enn for henne å male pånytt. Det dreier seg uansett kun om detaljer.

Jeg var med på “lesevake” på Rensvik skole i går, hos en femteklasse. Og der leste jeg opp eventyret for en flokk unger (og foreldrene deres) for første gang, og reaksjonen var over all forventning. Sjøl de “uroskråkene” jeg var blitt en smule advart mot på forhånd fulgte med fra begynnelse til slutt - og foreldrene så slett ikke ut som de mislikte det de hørte de heller. Jeg hadde også for anledninga scannet og skrevet ut en fire-fem av Evy Johansens bilder, og de ble tydelig mottatt med begeistring! Artig.

Manuset gikk til et forlag med posten i går, så få vi se da… om de brave og meningsfulle (i betydningen: fulle av meninger) konsulenter er like begeistret som ungene på Frei.

Selvangivelsen er forresten også straks ferdig, etter hva regnskapsfører Roger sier. Jeg skjønte ikke mye av selvangivelsen før, og forstår enda mye mindre nå. Jeg tror jeg må lide av “tallblindhet” eller kanskje er det bare en simpel vegring mot å angi meg sjøl. Ikke at jeg har noe som helst å skjule for noen på dette området, sjøl om økonomien min gjorde et ørlite hopp framover i fjor p.g.a. utgivelsen av amasonebøkene. Straffa får det får jeg nok i år. Ingen bokutgivelse i sikte, (unntatt eventyret?) og skrivetørke og ideløshet ligger der som ei klam urørlig tåke over fantasien min.

Debatten pågår ennå for fullt om injuriesaka og voldteksanmeldelsen i Volda spesielt og om voldtekt generelt. Med større og større fokus på det siste. Jeg merker meg at Thomas Gramstad tar i bruk både sitat fra mitt forrige brev til leserne av denne sida og Ane Elisabeth Olsens novelle i debatten. Takk for det, Thomas.

Det virker som om ikke bare vesle Norge, men hele den vestlige verden er inne i en veritabel voldtekstsepidemi der både ofre og gjerningsmenn blir stadig yngre. Jeg lurer på om vi nå ikke betaler en pris for den voldsomme fokuseringa på kjønnsforskjellene og på “sex” som media gasser seg slik i. Det er naturligvis bare litt av forklaringa, og det skal være meg fjernt å komme med lettvinte påstander om de dypere årsakene. Noen har hevdet med styrke at det er “for mye kvinnefrigjøring” som har skylda - men sannheten er vel tvert imot at det er stagneringa i, og uteblivelsen av, reell kvinnefrigjøring og likestilling som må ta hovedskylda!

De som snakker om “for mye kvinnefrigjøring” må det faktisk være noe alvorlig galt med. De har kanskje ikke tenkt for mye over hva de sier, eller ihvertfall ikke tenkt med noen legemsdel som befinner seg over beltestedet.

For mye frihet? For mye frigjøring? For mye likhet også? I motsetning da til mindre frihet og likhet og i ytterste fall kjønnsslaveri slik vi finner det i Afghanistan? Der forøvrig nå “folkefronterne” i vest høster det de sådde og vrir seg som mark på kroken fordi deres støtte til den muslimske geriljaen mot det såkalte sovjetiske marionetteregimet fikk det vanlige folkefrontsresultatet: De mest reaksjonære og antifrihetlige overvant med den største letthet de såkalte “progressive kreftene”, og Afghanistan er sunket ned i et fundamentalistisk mørke som har forvandlet landet til en gigantisk konsentrasjonsleir for kvinner.

Forøvrig leste jeg i forrige nummer av Arbetaren (Anbefales! Se www.arbetaren.se for nettutgaven.) at voldtekter også er blitt en veritabel farsott i Sør-Afrika, og her snakker vi til og med om vesentlig verre forhold enn noe av det vi ser i Europa og USA. Noen kan jo ta det som ei slags trøst om de føler for det, men at mannskulturen til så godt som alle stammer og “raser” (jeg er av den oppfatning at det finnes bare en rase, menneskerasen, så jeg bruker ordet rase her kun for de som ennå ikke har skjønt dette) i det sørlige Afrika er betent inntil beinet når det gjelder menns holdning til kvinner har vi egentlig visst lenge. Gir det oss noen unnskyldning?

Voldtekt er og blir en av de feigeste voldshandlinger noe menneske kan utsettes for. Det gis ingen unnskyldninger, verken personlige eller kulturelle, og de som sammenlikner et slikt overgrep med menns sårete stolthet og ødelagte rykte dersom de skulle bli baktalt og injuriert har antakelig misset svært mye av poenget.

Personlig skjønte jeg vel ikke helt hva det hele egentlig dreier seg om sett fra offerets side før jeg skrev voldtektscenen der M`Bela blir voldtatt i Våpensøstrene. Jeg tørket rasende og frustrerte tårer mens jeg skreiv og ønsket at jeg kunne slippe å skrive det jeg gjorde… men jeg måtte, og jeg var nødt til tenke igjennom alt sammen, og jeg måtte ikke minst prøve å forstå og til og med mentalt leve med i den smerten og den fornedrelsen hun følte. Min tanke var også at hvis jeg kunne greie å formidle om så bare en brøkdel av de følelsene jeg sjøl hadde mens jeg skrev, så var det verd både tårene og marerittene de fantasiene gav meg.

Apropos Sverige og avisa “Arbetaren”. Jeg skal komme tilbake til den og den syndikalistiske fagforeninga Sveriges Arbetares Central når dommen mot de nynazistene som er tiltalt for mordet på Björn Söderberg er avsagt. Jeg frykter sterkt for at de blir frifunnet. Foreløpig merker jeg meg nyheten om at vandaler har fjernet Söderbergs gravstein. Helt siden drapet har hans grav vært flittig besøkt av mennesker som har ønsket å markere sin avstandtaken fra nynazismen.

Hatet mellom anarkosyndikalistene og nazistene er djupt og gammelt. Ingen ting har skremt det ytterste brune høyre mer enn tanken på et samfunn bygd på frihetlige ideer. Da jeg arbeidet med boka “Ansiktet mot sola” snublet jeg tilfeldig over ei bok skrevet av en amerikaner ved navn Lothrop Stoddard, skrevet i 1926 og utgitt på norsk i 1944 (!) på forlaget Kamban. Tittelen på boka er Opprøret mot kulturen og den norske distriktslegen hvis navn står stemplet i boka har benyttet seg av flittige understrekninger. Og slik karakteriserer Stoddard arbeiderne som blir anarkister og syndikalister:

“Arbeidssky og udugelige, falne og deklasserte elementer, ofre for sosiale onder, ofre for dårlig arv og egne laster, tiggere, defekte og degenererte individer, forbrytere. [Alle besatt] av et felles, tvert hat til kulturen.”

Så takk Oh, Gud, og la oss folde hendene i takknemlighet for at vi har nynazister og Røkkeyngel til å ta vare på Kulturen så ikke degenererte og deklasserte anarkistiske elementer skal få ødelegge den.

God påske. Og husk nå at påska er djupt rotfestet i dyrkinga av Gudinna, og er en månehøytid, samme hva diverse prester og profeter og upålitelige “hellige skrifter” forsøker å innbille oss.

Hilsen og håndslag,