Brev til leserne – Uke 16, 2000

Brev til leserne – Uke 16, 2000:

En filosofisk søndag

Så ble det altså søndag før jeg fikk somlet meg til å skrive et nytt brev. Noen ganger er det bare slik at den ene dagen går og så kommer den neste og så den neste og alt det arbeidet en har bestemt seg til å utføre bare forsvinner mellom fingrene som sand og ned i det store Sahara av ørkesløshet.

Noen ganger er tydeligvis det prisen en betaler for sjøl å skulle bestemme når en skal arbeide.

Min kone Gerd har dessuten vært så aktiv omkring i huset at det kan ta arbeidslysten fra hvem som helst. Hun kan det utroligste. I løpet av påskas første par dager ble en gammel ubrukelig stol verdens mykeste og flotteste “stressless”. Jeg tror faktisk hun er det nærmeste jeg kommer til å ha møtt Emma Goldmans idealmenneske. Tusenkunstneren. Bare så synd at lange arbeidsøkter og ikke minst alle åra med hardt arbeid og mye ansvar for lusen betaling begynner å tære på kreftene hennes. Dessuten stjeler lønnsslaveriet den kreative tida hun har, for det er jo ingen plass for “tusenkunstnere” verken i næringslivet eller det offentlige avlønningssystemet.

Pussig. I ei tid da forskjellene mellom de mektige og de maktesløse øker, da forskjellene mellom rike og fattige øker, da behovet for omveltning er større enn noen gang, da miljøet trues verre en noen sinne og da atomkrigen er mer overhengende enn den var under den kalde krigen er ideologiene som skulle hjelpe oss med å forstå verden like døde som Gud. Dødere. For Gud har de jo nå dradd opp av saltlaken og han skal sammen med talkshow på TV, fotball, Lotto, aksjebørsen, løssalgsavisene, Barbie og Det Vestlige Demokrati sørge for at de rike stadig blir rikere og de mektige stadig mektigere og at ingen skal forstyrre den feite freden og tingenes ro og orden.

Jeg har forresten igjen snudd døgnet og gjort natt til dag, noe som skjer ganske ofte, men særlig når jeg skriver på et nytt manuskript.

Denne gangen har jeg dessverre ingen så god unnskyldning for å være nattmenneske, og til dere som leser Tidens Krav og som der så en forferdelig flirende Ingar påstå at han skulle bruke påska til skriving ? vel det var blank løgn. Dette er det første jeg skriver i påska…

En av grunnene til at jeg må skrive er dere som har forsøkt å fortelle meg sannheten om påska og Jesus og hvorfor og hvordan. Jeg skal ikke plage noen med å påpeke det fullstendig ulogiske i at jeg skal kjenne meg skyldfri for at romerne henrettet en mer eller mindre tilfeldig profet i et land overfylt med pratmakere og profeter som påberopte seg guddommelig farskap i ei tid og i en kultur da ei kvinne ble steinet for å begå utroskap og “hor”. Der voldtekt nesten uten unntak førte til at det var den voldtatte som ble henrettet.

La nå det ligge. Mitt poeng var at påska er ei av de virkelig gamle høytidene. Siden det meste av faglitteraturen min på dette er fra den engelske kulturkretsen kan jeg bare sitere Barbara G. Walker:

“Vårlig offerfestival for den saksiske gudinna Eostre eller Ostara, en nordlig navneform for Astarte. Hennes hellige måned var Eastremonath.”

I tillegg er også måneden og feiringa knyttet til den allesteds nærværende Kali. Jeg tror jeg siterer prestinne Xilla når jeg sier at Gudinna har tusen navn, men hun er fremdeles bare en. Korriger meg gjerne dersom jeg husker feil, dere som har lest bøkene om amasonene. Jeg har faktisk ikke våget å lese dem om igjen…

Jeg benytter med det samme jeg er inne på disse bøkene anledninga til å si til dere som er blitt betatt av “amasoneuniverset” i trilogien at det er helt greit for meg hvis noen vil bruke steder og personer for sine egne litterære formål. Hvis dere vil kan dere godt også sende meg slike historier, og de beste kan vi jo prøve å få publisert på en eller annen måte? I første omgang her på denne hjemmesida kanskje?

Jeg skal prøve å få lagt ut de to kartene fra bok to og tre, siden pocketutgaven manglet disse. Men da må jeg først få kopiert ned originalene til en størrelse som skanneren min kan håndtere.

Apropos det, jeg må få betro dere at jeg bare måtte lese omigjen Mannen med steinhodet, i et fortvilet forsøk på å forstå hvorfor kulturrådet fant den så “uverdig”. Jeg har gransket og lett og kommet opp med ting som nærmer seg det absurde; som at det skyldtes Edgars hatefulle holdning til barn og ungdom, sex på sjukeheimen, og så videre. Jeg var til og med inne på tanken om at fysioterapeuten Vikram hadde skylda. Konspirasjonsteoriene begynte å røre på seg som dresskledde FBI-agenter i de mørke X-fileskrokene i hjernen.

Men tilbake sitter jeg med følelsen av at det ikke er noen grunn. Ingen. Nada. Det er faktisk ei god bok, om jeg må få si det sjøl. Trond Buland har kanskje til og med rett når han hevder at det er min beste. Han er jo ikke den eneste som har sagt akkurat det.

Forunderlig. Hvilken makt de har vel ikke de som med et pennestrøk kan avgjøre ei boks skjebne, og med det kanskje også forfatterens. Ei skremmende makt som ideelt sett burde mane til ydmykhet, men makt fungerer jo ikke slik. Makt er bruk av makt er maktmisbruk er sjøltilfredshet er bedrevitenhet er frydefullt diktat er diktatur.

I nyhetsbildet merker jeg meg at den kubanske gutten Elian nå er gjenforent med sin far. Hadde gutten vært fra et hvilket som helst annet land enn Cuba ville denne saka aldri fått en millimeter spalteplass i noen avis, enn si bli hovedoppslag uke etter uke på alt fra CNN til NRK. Amerikanerne må nå få ryddet opp i forholdet sitt til nabolandet Cuba. Hykleriet må en gang ta slutt. USA har hatt varme og nære forbindelser med land og regimer som får Cuba til å virke som den flinkeste gutten i søndagsskoleklassen.

Før USA kan legge vekk alt de har vranglært om kommunisme og tenke verden pånytt vil spøkelsene fra den kalde krigen med være der og stadig føre til nye feil og misgrep. Det slår meg hvor enkel og Tolkiensk Ronald Reagans verden var før han møtte Gorbatsjov. Det er godt når det er enkelt, men det er jo bare i fiksjonens verden det er slik. Vanligvis og i virkeligheten er alt dobbelt og tredobbelt og ondt er godt og godt er ondt og så bytter de på og eter hverandre og blir hverandre og da er det slett ikke enkelt lenger.

Gerd sier at jeg har vært i det filosofiske hjørnet i påska, og når jeg leser det jeg har skrevet så tror jeg nesten det er sant. Men som Tor Åge sier i en av de beste boktitlene som noen sinne har vært laget: “Den som har begge beina på jorda står stille”.

Hm. Dette naturligvis rent bortsett fra at vår klode ikke bare spinner rundt sin akse, den kretser omkring sola, som spinner omkring Melkeveigalaksens senter og Melkeveien beveger seg mot Andromeda vår nabogalakse i den lokale galaksehopen som i sin tur…

Stopp et øyeblikk. Jeg tror jeg skal gå av på neste holdeplass.

Hilsen og håndslag,