Brev til leserne – Uke 17, 2000

Brev til leserne – Uke 17, 2000:

Fra første mai til vel overstått

Det er en hedensk natt vi går i møte. Natt til første mai er vårens motpol til den høstnatta som på norsk kalles “alle helgens natt” men som ihvertfall ungdommen kjenner bedre som “halloween”.

Det er naturligvis en gammel høytid, eldre enn kristendommen, og om vi skulle ta Bibelen bokstavelig; eldre enn verden. Vi beveger oss inn i tusenårenes tapte historie. Den som hører gudinnereligion, hekser og prestinner til og som lever hovedsakelig som myter og sagn og angst.

Det er slett ikke for mye å påstå at feiring eller markering av høytid på denne tida av året er like gammelt som menneskenes kultur.

Sjølsagt har kristenheten som vanlig forsøkt å stjele både natta og 1.maidagen, men kanskje var de som en skjebnens ironi at det de forsøkte å kalle Valborgsnatta etter helgenen med samme navn i stedet ble arbeiderbevegelsens dag. En dag for et helt annet håp enn håpet om “smör ovanför när du dör” som det heter i den svenske oversettelsen av Joe Hills The Preacher and the Slave.

Første mai som demonstrasjonsdag for abeidernes krav har forunderlig nok sin opprinnelse i et land der dagen ikke en gang er fridag for arbeiderne, nemlig USA. Og enten sosialistiske historikere liker det eller ei er også dagen uløselig knyttet til anarkismen gjennom den såkalte “Haymarketaffæren” i Chicago, en demonstrasjon for åttetimersdagen der Pinkertonagenter og politi prøvde å fingere et bombeattentat som imidlertid slo tilbake på dem sjøl og drepte flere politifolk. Dermed hadde myndighetene likevel det påskuddet de trengte for å slå beinhardt ned på demonstrasjonene og streikene. Fem streikeledere dømtes til døden, alle anarkister. Ingen bevis på at de hadde hatt noe å gjøre med bombeattentatet kom fram under rettssaka, tvert imot. Likevel ble alle sammen dømt til døden ? det var naken, hatefull klassejustis. Fire av de fem; Spies, Parson, Engel og Fischer ble hengt. Louis Ling begikk selvmord i fengslet og lurte sine bødler.

Det var ingen krypende, redde mennesker som ble ført til skafottet. De gikk dit syngende, og i det løkken ble lagt om halsen til Parson sa han: “Menn og kvinner i Amerika, jeg vi si dere noe. Sheriff Mattson, la meg få snakke. La folkets røst bli hørt…”

Løkken kvalte resten. Fischer og Engel rakk å rope “leve anarkismen!” før de også ble brakt til taushet.

Arbeidere og intellektuelle reagerte på mordene på de fem med raseri. Første mai som årlig demonstrasjonsdag og som en minnedag ble etablert verden over og sjøl om Haymarketmartyrenes minne bleknet etterhvert er det jo noen av oss som ikke vil glemme, og som vil minne dere på dem, hvilket jeg nå har gjort igjen.

I år står jo maidagen igjen i streikens tegn, og som en protest mot næringslivstoppenes grådighetskultur.

Det er på tide at kapitalismen og ulikhetsamfunnet igjen settes i søkelyset. Et samfunn der penger er makt og makt er penger og den som ikke har penger er verdiløs.

I et slikt samfunn blir den eneste drømmen som gir håp den som lottokupongen eller travbongen gir, fordi det er umulig å bli rik ved å arbeide innefor et vanlig yrke. Der ei årsinntekt er mindre enn det ei ukes gylden fallskjerm gir en direktør som er sparket fra jobben på grunn av udugelighet…

Jeg sakser følgende sitat fra August Strindberg fra siste nr. av Arbetaren:

– Hva sa De til mannen der borte?

– Jeg sa at han skulle jobbe fortere.

– Hvilken rett har De til å bestemme over ham?

– Jeg betaler ham for det.

– Hvor mye betaler De ham?

– Ti kroner dagen.

– Hvorfra får De penger til å betale ham med?

– Jeg selger stein.

– Hvem hogger steinen De selger?

– Det gjør han.

– Hvor mye stein hogger han i løpet av en dag?

– Å, han hogger en hel del stein på en dag.

– Hvor mye får De for det?

– Omtrent femti kroner.

– Men da er det jo han som betaler Dem førti kroner for å gå omkring og befale at han skal arbeide raskere!

– Ja, men jeg eier vertøyet og maskinene.

– Hvordan ble De eier av dem da?

– Jeg solgte hogget stein og fikk så mye penger for det at jeg kunne kjøpe inn vertøy og maskiner.

– Og hvem hadde hogd den steinen?

– Ti stille, dumskolt.

Det er langt fra Haymarket og til Strindberg og til norsk hverdag av i dag, men den grunnleggende urettferdigheten består, og vil bestå så lenge det sagnomsuste og høyt prisede demokratiet stanser ved fabrikkporten, der aksjespekulantenes spesielle form for “demokrati” overtar og arbeiderne fremdeles bare må hogge stein og få beskjed om å arbeide stadig fortere.

Da jeg var gutt var første mai en dag med skoletog, det var en dag med taler og flagg, en dag da voksne kvinner og menn gav hverandre hånda og gratulerte hverandre med dagen. Det var en dag da vi hadde bursdag, alle vi som så på oss sjøl som tilhørende abeiderklassen.

Slik er det heldigvis ennå, sjøl om Arbeiderpartiet nesten greide å gjøre dagen til en partidag, noe de eide og ville eie alene, og dermed drepte de den nesten ved å elske den.

At det er arbeiderbevegelsens dag er sjølsagt. Og naturligvis er det plass for alle dem som kjenner sympati og tilhørighet med det som dagen står for. Sosialdemokrater, kommunister, anarkister, syndikalister, feminister. Vi kan være bittert uenige om veien til det gode samfunn, men solidaritetstanken har vi felles.

Jeg har hatt den ære de siste åra å bli brukt av den lokale samorganisasjonen i Kristiansund både til å holde tale ved Knut Siems støtte og minneplaketten over spaniakjemperne og til å tale ved arbeiderveteranene Helmer Madsen og Karl Åndahls graver (samtidig også ved ukjent sovjetisk soldats og ukjent alliert arbeiders grav).

I år er jeg vel da “brukt opp” for ei tid, men jeg kan fortelle eventuelle interesserte at jeg så smått jobber med en artikkel om Helmer Madsen, en meget interessant figur i arbeiderbevegelsen både lokalt og nasjonalt. Dessuten bør jeg vel før eller senere få skrevet ned den underlige historia om fenomenet “Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom” som en liten stund på slutten av sekstitallet satte Kristiansund på det internasjonale politiske kartet for folk på den politiske venstresida.

Det ble mye politikk og historie denne gangen. Jeg kunne jo i stedet skrevet om hvordan jeg og mitt banebarn Ronja slår ihjel fredagskvelder med å spille rollespill på datamaskina, men det får være til en annen gang. Vi har akkurat vinglet og rotet oss igjennom “Might and Magic VIII” og hvis jeg hadde hatt de som laget dette spillet i nærheten så skulle de fått en skotupp i ræva… Her er det midt oppe i bra datagrafikk og dyktig programmering så mange teite holdninger og så mye vås at det bekrefter noe jeg har visst lenge: Intelligens og klokskap har ingen verdens ting med hverandre å gjøre og intelligente dumminger formerer seg i dataverdenen som mark i en komposthaug.

Debatten om kvinneundertrykking fortsetter naturligvis også, og det er ingen tvil i min sjel (?) om at her går en av de aller viktigste frontlinjene i kampen for et bedre samfunn. Kampen mot kulturer og religioner som vil dele menneskeheten opp i to segregerte og ulike deler avhengig av kjønn er helt avgjørende for hvordan framtida skal bli. Det gjelder ikke minst den mannskulturen som spres gjennom pornografiske filmer som viser kvinner i mer eller mindre voldteksliknende situasjoner. Og bare for å ha sagt det, det er ikke nakne kropper det protesteres mot, det er en spekulativ industri med klare “maskulinistiske” og kvinneforaktende trekk. Jeg har faktisk en viss sans for slagordet om at “pornografi er teori, voldtekt er praksis”. Men enda en gang og for sikkehets skyld: Avbildet nakenhet er ikke pornografi. Pornografisk skildring dreier seg om usunne holdninger. Jeg møtte liknende holdninger blant sovjetisk pionerungdom i Tsjekkoslovakia i 1961. De kom med totalt uskyldige bilder av kvinnestatuer og ville bytte sin “porno” mot olabukser, etc. Hvordan de tolket vår latter vet jeg ikke, men en ting vet jeg, de hadde ei totalt pornografisk holdning til de bildene. Det er faktisk den samme type holdning som gjør at det å vise fram om så bare ei naken arm offentlig for ei kvinne i Afghanistan kan være den visse død. Fundamentalister (kristne og muslimske) og pornografer er derfor kanskje mer like enn de sjøl tror…

Vi kan ikke lukke øynene for det ubehagelige og triste faktum at holdningen til kvinner blant ganske mange av “våre nye landsmenn” jevnt over ikke er helt god, for å si det mildt. Og jeg for min del er luta lei av mumling og skumling når jeg kritiserer kultur jeg ikke liker. Jeg tror forresten ikke på raser. Det er bare enda et idiotisk påfunn for å få satt opp kunstige skiller mellom folk.

Det dukker ofte mer eller mindre mot min vilje opp handlinger og replikker i forfatterhodet mitt, og i morges kom det en fanatisk mann inn i den halvsovende fantasien min som antakelig var fundamentalist av ett eller annet slag. Taliban kanskje. Vi snakket lenge og ganske sint om kultur og religion og kvinneundertrykking, men jeg hadde naturligvis den fordelen at jeg kontrollerte hele samtalen og derfor sluttet replikkvekslinga omtrent slik:

– Men hvordan vil en vantro hund som du at vi skal behandle kvinner da?

– Som ethvert menneske. Som er den ukrenkelige eier av sitt eget liv, sine egne tanker og sin egen hud.

Gratulerer med dagen! Og hvis den var i går eller forrige uke eller for lenge siden: Jeg snakker naturligvis om første mai.

Hilsen og håndslag,