Brev til leserne – Uke 18, 2000:
Streik og datamaskiner
Brevet i dag kan naturligvis ikke unngå å berøre streiken. Det vil heller ikke forundre noen at jeg støtter de streikende fullt ut. Men det forhindrer ikke at jeg finner sider ved streiken og dens mål og midler en smule tragikomiske.
Fagbevegelsen i Norge hadde i utgangspunktet klare syndikalistiske røtter, men ble veldig fort ei lekegrind for autoritære partifolk med mer eller mindre rød bakgrunn. Folk som så på fagbevegelsen mer som et sted der de kunne rekruttere medlemmer og sympatisører til partiene sine heller enn som et sted der klassekampens ideologi kunne settes ut i livet og finne praktiske løsninger.
Derfor ser vi dette merkelige at LO-ledelsen den ene dagen synes de har laget en god avtale og i neste øyeblikk blir så militant imot avtalen sin at det freser av dem! Det naturligste i situasjonen ville vært at lederne tok sine (floss)hatter og gikk, og overlot den videre manøvreringa til folk med en litt større troverdighet.
Men det er vel ikke sant at det blåser så fryktelig på “toppene” og at det er så fælt og vanskelig og ansvarsfullt å være der, for da ville det vel ikke være så fryktelig vanskelig å klatre ned derfra. De som først er kommet til topps hvor som helst, i politikk, i fagbevegelse, i kulturliv klamrer seg jo gjerne fast helt til de faller.
Makt korrumperer og absolutt makt korrumperer absolutt. Før arbeiderbevegelsen tar til seg den lærdommen og legger den seg på hjertet vil den fortsette å bli styrt av slike som bruker bevegelsen til å oppnå egen makt og egne fordeler for seg og sine.
Streik og da sjølsagt særlig den streiken som skulle innlede det endelige oppgjøret, GENERALSTREIKEN, var aldri ment å ramme andre enn arbeidskjøperne og makthaverne. I Spania i 1936 erklærte arbeiderne generalstreik og startet straks med å overta f.eks. transportselskapene og kjøre busser og trikker sjøl. Fagorganisasjonene CNT og UGT overtok ansvaret for telefoni og post og tjenestene ble ikke dårligere enn før, de ble bedre og i mange tilfeller gratis!
Nå er vel ikke verken Stoltenberg eller Bondevik noen Franco, men det jeg prøver å si er at strategien halter. Slik streikene utføres av den norske fagbevegelsen greier man gang på gang å gi borgerskapet og deres mediatjenere med VG og TV2 i spissen å gjøre de streikende til skurker som hindrer folk i å komme seg over fjorden med ferga eller lage melkemangel for småunger. En blir stående i valget mellom å gjøre unntak etter unntak eter unntak eller risikere at ett eller annet dramatisk og spektakulært uhell skjer. Ville ikke media elske et dødt barn som kunne framstå som et offer for streiken? Krokodilletårene ville flomme til den såkalte opinionen hylte mot streik og streikende…
Uravstemninga som er en av de siste restene etter den norske fagbevegelsens radikale ideologiske fortid er en av de tingene som står høyest på ønskelisten over det som NHO ønsker skal forsvinne og mange med dem ville bli glade om det skulle skje. Dessverre også de fleste i fagbevegelsens egen ledelse.
En annen rest etter denne radikale fortida er jo SAMORG, som nå er blitt ganske maktesløs. De gangene da SAMORG virkelig vil gjøre noe annet enn å være festarrangør melder motkreftene seg straks på, slik vi fikk se da de (blant annet på mitt og historielagets formann Jan Leithes initiativ) begynte å jobbe for en såpass liten ting som å få til en minneplakett på Folkets Hus over spaniakjemperne fra Kristiansund Nils Ersnes og Johan Aasgaard!
Den plaketten kom jo opp til slutt (det står mer om det på denne hjemmesida!), men det sier kanskje litt at mens den opprinnelig skulle opp til første mai det året, så kom den opp seint på høsten!
Ellers var nok dataviruset I LOVE YOU noe som fikk adskillige datamaskiner til å “streike” mot sine eieres vilje! Jeg tilhører ikke de som ble rammet, men jeg har hatt ondsinnede og destruktive virus to ganger på mine maskiner, den ene gangen på min gode gamle Archimedes 410 og sist på min Mac PowerBook! Så kom ikke her med historier om at det finnes helt sikre systemer. Jeg ser at f.eks. Gisle Hannemyr advarer mot alt for mye sjølgodhet blant Linuxbrukere i denne sammenhengen, og det har han helt sikkert rett i. Datapøbel finnes i alle maskinmiljøer, og ett eller annet sted sitter sikkert ett eller annet surt ondskapsfullt genifrø og jobber med det store og drepende viruset til Linux. Stol på det.
At Microsoft rammes hardest sier seg nærmest sjøl. Tenk på alt det gamle skrapet som ligger i de systemene! En PC som kjører Windows minner mest om et falleferdig gammelt engelsk slott, med lønnganger og hemmelige rom fylt av spindelvev og tjukke støvlag. I kjellere og loft går skjeletter fra syttitallsteknologien igjen og rasler illevarslende med lenkene i kretskortene mens spøkelsene fra MS-DOS ler hult inne i kodenes utilgjengelige irrganger. Grøss og atter grøss.
På den annen side. Jeg må innrømme at Windows 98 gjør jobben, ikke uten problemer riktignok, men uten å plage meg med alt for mange koder og kommandoer og passord og logginger og ting jeg må skrive inn. Enkelte menyer og “forklaringer” kan riktignok få sjøl en gammel databruker til å klø seg i hodet (for ikke å si rive seg i håret), men ideen støtter jeg. Det er egentlig den samme som Mac gjennomfører på en så mye bedre måte: At brukeren skal plages minst mulig med selve redskapet og kunne konsentrere seg om arbeidet som skal gjøres.
Jeg kom til datamaskinene på syttitallet og begynnelsen av åttitallet. Den første datamaskina som jeg eide sjøl var en BBC. Før det hadde jeg brukt både Sinclairs og Commodores maskiner, inklusive Vic 20 og ZX 81! Samt innimellom enda mer eksotiske ting som Dragon, Texas Instruments, Oric, Sharp, Jupiter Ace, NewBrain, etc.
BBC var den første jeg seriøst brukte som skriveredskap, med 32 K minne var det ikke alltid så enkelt, men jeg kjente maskina og alt dens vesen og dens programmering og koder og nykker så godt at det gikk mye bedre enn man skulle tro. Jeg hadde den så lenge at “Våpensøstrene” ble skrevet på den maskina!
I hele denne tida var det merkelig nok to maskiner som aldri kom i hus det ene var PC det andre var Mac…
I 1983 skrev jeg en artikkelserie om datamaskiner. Den første artikkelen begynte slik:
“400 POKE B, 32: B=B+22: IF PEEK (B)=32 THEN 480: GOSUB 2000. Dette er ikke et forsøk på å skremme leseren fra å lese resten av artikkelen, men en nokså normal programlinje fra VIC 20, den mest solgte computeren til hjemmebruk i Norge”.
En av grunnene til all denne nostalgien er at jeg i uka som gikk la inn Linux på PCen. Det ble en langt mer tvilsom fornøyelse enn jeg hadde trodd på forhånd, og den minnet meg litt for mye om “gamle dager”. Jeg greide forresten å krasje systemet nokså fort, og det bare ved å prøve å spille ei CD-plate… Jeg måtte slå av maskina og greide ikke å komme inn i systemet igjen. Jeg hadde valget mellom å bruke tid på å jobbe med kommandoer og koder og å reinstallere. Jeg gjorde det siste.
Foreløpig konklusjon: Kom tilbake med Linux om et år eller to eller tre når det likner på Mac OS i den betydning at jeg slipper å gjøre noe som helst annet enn å slå på maskina og klikke på menyer, så kanskje. Akkurat nå fikk det meg til å kjenne dårlige vibrasjoner, for å bruke en terminologi fra “hine hårde dager”.
Be OS har jeg også brukt uka til å prøve ut, og det var en udelt mye mer positiv opplevelse. Kanskje fordi forventningene var små, men likevel. Be OS skal det bli interessant å følge videre. Særlig på lydsiden ble jeg meget imponert. Enkelt, greit, så selv far kan greie det.
Det ble mye om datamaskiner, men for de som tror at ei datamaskin kun er et redskap (slik den ideelt sett jo skal være) så kan jeg jo si at det er mange som har et direkte religiøst forhold til datasystemer- og maskiner. Utenom religion og politikk har jeg aldri hørt hetere debatter enn om datamaskiner. Ett eller annet sted så jeg nylig ei setning som “uavhengig av tro, rase, kjønn, seksuell legning og datasystempreferanse…”
På den hjemlige fronten er alt rolig. To begravelser minner en om at tida går og dessuten at slekta nå kun møtes ved slike anledninger (før var det bryllup og begravelser, men nå kun det siste). Det er synd, for det er faktisk mennesker i både Gerds og min slekt som jeg gjerne skulle truffet oftere og under mindre truste omstendigheter.
I slekta på begge sider er det forresten etterhvert ganske mange skrivende mennesker, særlig da på min side. De fleste journalister, og jeg er den eneste forfatteren ennå (dersom jeg ikke regner gode gamle Bjørnstjerne Bjørnson som er min kones tippoldefar etter en heftig forelskelse i den unge og vakre Ane Slenes fra Eresfjord i sine yngre år).
Apropos “klassikere” så bestemte jeg meg her om dagen for å lese om igjen noen av bøkene som frydet meg i min barndom. Det skulle jeg aldri gjort. Pippi holder naturligvis mål ennå og vil antakelig alltid gjøre det. “Biggles lufthelten” ble skumlest og Kaptein W.E. Johns vet mye om fly og flyging, det er det beste jeg kan si om den boka. Tarzan var derimot et særdeles sørgelig og nærmest pinlig gjensyn. Frøken Detektiv, Bob Moran, Jukan og Tim Ryan ble etter det satt tilbake i hylla.
Hadde Tarzanbøkene vært skrevet i dag ville Burroughs (forhåpentligvis) aldri fått gitt dem ut. Men i all rettferdighets navn gjelder det antakelig også for mange av de mer seriøse forfatterne fra tidligere tider. De ville blitt kontant refusert og muligens anbefalt å skrive for ukebladene eller såpeserier på TV i stedet. Hvis absolutt alt annet slo feil og de fremdeles hadde skrivelyst og skrivetrang kunne de jo blitt journalister i VG eller Dagbladet.
I det internasjonale nyhetsbildet er det Zimbabwe som er i fokus, sammen med islamske gisseltakere på Filippinene. Dessverre hører en jo snart ikke uttrykket “muslim” uten at det dreier seg om kidnappinger, mord, kvinneundertrykking eller mer eller mindre “hellige” kriger. Alt dette kan da ikke være ondsinnet vestlig propaganda? Mon tro om det ikke er den usalige (!) blandinga av religion og politikk og kultur som får ta noe av skylda? Jeg står mer enn gjerne ved at den absolutte grensen for min toleranse går ved å tolerere intoleransen…
Når det gjelder Zimmbabwe har vi å gjøre med på den ene sida den landarbeiderbefolkningas krav på jord, et krav de naturligvis burde fått innfridd for mange, mange år tilbake. Jeg forstår dem, men unnskylder absolutt ikke verken voldtekt eller drap på uskyldige dyr. Jeg kan faktisk ikke se hvordan de handlingene kan ha noen som helst sammenheng med de krava som er framsatt, snarere tvert om! Det er vel et resultat av blindt hat og stupid mobbmentalitet.
På den annen side dreier den konflikten seg også om en tvers igjennom kjeltringaktig statsleder, Robert Mugabe. En av de mange, mange afrikanske statsledere som har fylt tomrommene etter kolonistyre og fremmedmakt med maktsjuke og korrupsjon. Nelson Mandela hadde utvilsomt ham i tankene når han nylig uttalte at folk i Afrika må kvitte seg med sine korrupte ledere, om nødvendig med vold.
Men dessverre avler jo gjerne voldelige opprør nye korrupte og maktsjuke ledere. Krig skaper sjelden kloke mennesker, særlig ikke blant de som seirer.
Noen tror at dagen i morgen må og skal bli bedre enn i dag som en følge av ubønnhørlige sosiale og økonomiske prosesser. Det tror slett ikke jeg. Men vi skaper jo framtida sammen, du og jeg og alle vi. Ligger det tross alt et håp i det, eller kun ei enda djupere håpløshet?
Hilsen og håndslag,
