Brev til leserne – Uke 19, 2000

Brev til leserne – Uke 19, 2000:

Relativt dumt, men jeg er vel dum

De er mulig det har skjedd store begivenheter ute i verden, men akkurat denne uka har navlen vært så stor at jeg har ikke maktet å beskue særlig mye over og forbi den.

Det er naturligvis et kjent fenomen, og minner meg faktisk om den første boka jeg leste om relativitetsteorien (den kunne godt hatt tittelen Relativitet for dummies, men det var i ei svunnen tid da ingen kunne trodd at en slik tittel ville selge). Der sto det et bilde av ei “stor” fyrstikkeske i en vinduskarm, og ei “lita” ku på enga bortenfor. Ei privilegert ku, ville man vel sagt i dag, da kyr er enorme jur med fire bein i en trang bås koplet til grådige sugende melkemaskiner.

Digresjonen går faktisk rett inn betraktninga, for et underliggende tema i ukas begivenheter for meg er ikke bare hvordan nære ting blir store samme hvor små de er, det er også noe som Erich Fromm i sin tid påpekte; at tingene våre setter seg i salen og rir menneskene!

Og det sa han til og med før noen hadde funnet på å la datasystemer invadere vår hverdag ÷ og nå brenner tampen. Jada, jeg opplevde det som så mange har opplevd før meg, men som jeg som gammel computerveteran trodde jeg kunne takle, et totalt sammenbrudd i PCen!

Hadde Bill Gates vært i nærheta da det skjedde så hadde han ligget syltynt an. Og den kjekke og trygge Norton som står der med korslagte armer og oser av kompetanse (og som på toppen av det hele minner meg litt om min gode venn Kjell Tore Sandum, en likhet som ytterligere gir meg falsk trygghet) han skulle fått kjeft på kristiansundsdialekt så ørene flagret, og kanskje hadde han ikke skjønt et ord, men meininga ville vært klinkende klar!

La meg straks si at det garantert ikke hadde noe med virus å gjøre, verken I LOVE YOU eller noe annet. Jeg brukte Norton Clean Sweep til å slette noen filer som han påsto var overflødige. Jeg tok til og med backup av dem. Da jeg startet maskina på nytt kom en uskyldig liten tekst opp på skjermen som fortalte meg at jeg hadde slettet noe jeg ikke burde slette, men ut over det virket maskina helt som vanlig hele den neste arbeidsøkta. Et par timer senere gjenopprettet jeg fila og tok en omstart. Da mistet jeg de fleste fargene på skjermen. Ingen fortvilelse, dette hadde jeg vært borti et par ganger før på andre maskiner.

For å gjøre ei lang og slitsom historie kort så ble det verre og verre og verre! for hver gang jeg prøvde noe, og særlig når jeg prøvde å få ugagnskråka Norton SystemWorks til å hjelpe meg igjen·

Til sist var skjermen beksvart. Det var tid for DOS-kommandoer. Tid for kryptiske feilmeldinger og kommandolinjenes tyranni.

Til slutt kom Odd Inge Teige, min sidesnekker, og så prøvde vi det som jeg sjølsagt burde gjort med en gang: Vi reinstallerte. Åh, nei da. Så enkelt var det slett ikke, kontakten med harddisken var borte. Etter mange forsøk dukket det første lyset opp i tunnelen, og det var faktisk ikke toget som kom denne gangen! Maskina drev på og herjet og formaterte og huserte noe alldeles forferdelig i en halv times tid og så kom endelig det etterlengtede (!?) Windowsbildet fram på skjermen.

Hørte jeg noen mumle om “backup”? På hvor mange dyre zip-disker da? For ikke å si hvor mange disketter, det ville tatt omtrent tre dager å gjennomføre det prosjektet·

Jeg har en slags backup på det jeg har på Mac’en, som er det egentlige skriveredskapet mitt, det vil si av de viktigste arbeidsfilene, og det skal jeg også gjøre på PCen nå. Det verste var faktisk å miste alt det som var internettrelatert (utenom det på hjemmesida naturligvis). Hermed oppfordres alle dere som kan tenke dere å få mail fra meg i framtida å sende meg en mail så adressa kommer på plass i adresseboka igjen! Jeg lover til gjengjeld at jeg skal skrive den ut eller lagre den på disk med jamne mellomrom heretter.

Tilståelse kommer her, for de som liker slikt: Jeg savner også bildet av “Buffy the Vampire Slayer” på skjermen min. Et bilde som Liv Margareth Alver tipset meg om i sin tid. Et ganske så annerledes bilde enn disse fotomontasjene av “søte Sarah” som Buffyfansen ser ut til å ha slik sans for hvis jeg skal dømme etter de nettstedene jeg har besøkt nå for å prøve å finne igjen det bildet.

Både Buffy og Xena er borte fra norske TV-skjermer nå, og de var faktisk i mine øyne lyspunkter i en trist og ensformig talkshowTVtid. Seriøst? Nei, men antakelig tross det viktigere for mange unge jenters tro på kvinnelig styrke og mot enn både kvinnegruppa OTTAR og likestillingsombudet.

Apropos det. Til dere som har skrevet og fortalt hva mine bøker har betydd for dere i en slik sammenheng bare takker jeg og føler meg både ydmyk og uverdig, sjøl om jeg også må få si at jeg tror bøkene nok er ganske ideologisk og historisk gjennomtenkte på en helt annen måte enn en kan forvente, enn si forlange, at angloamerikanske Tv-serier skal få lov til å være.

En kan vel si at i motsetning til disse måtte jeg ikke tenke på orda “salg” eller “penger” en eneste gang mens jeg skrev. Og dersom kunst og litteratur har en hovedfiende, så er det kommersialismens krav til salgbarhet. Jeg har faktisk et slikt forhold til skrivinga mi at jeg må anstrenge logikken min for å sette skrivinga og de pengene jeg får for det i forbindelse med hverandre.

Det er heller ikke slik at anarkistiske og feministiske synspunkter er noe jeg slår av når jeg setter meg til å skrive skjønnlitteratur, snarere tvert imot!

Hvis bøkene mine virkelig har forandret livene til noen, om så bare “litt”, så er det mer enn nok for at jeg skal føle at det ikke har vært uten mening å være forfatter i stedet for symaskinreparatør (for de som skvatt litt i stolen nå; les Kalis sang). Men jeg elsker fremdeles ei gammel Husquarna eller en litt nyere Pfaff langt mer enn diverse databokser.

Bøyd over maskina, strever med skrujern og glatte, oljete fingre for å få en gammel Singer til å sy igjen. Og til slutt kommer sømmen, rett fin, med jevn over og undertråd. En bitte, bitte liten seier. Alt i orden.

Det var vel Gandhi som sa at symaskina var blant de få vestlige oppfinnelsene som hadde noen varig verdi.

Noen betraktninger om verdens og menneskehetens allmenntilstand kommer vi ikke unna denne gangen heller. El Pais skriver bekymret at det er for lite folk i Spania, at det fødes for få spanjoler og at innvandringa heller ikke er nok til å få opp befolkningstilveksten. Det minner meg om en episode en gang der min gamle far, Ingar senior, satt og bekymret seg over fraflyttinga fra Smøla. Da kom det tungt og tørt fra en gammel Smølaværing som satt og hørte på ham:

– Det er nok folk.

Ja, sannelig er det nok folk. Både på Smøla og i Spania og ikke minst i verden. Vi tar for oss og “eier” og misbruker denne stakkars Jorda vår på en måte som får gresshoppesvermer og Søramerikanske soldatmaur til å virke som amatører.

Mange anklager f.eks. noen få rovdyr for å ete av det vi “eier” og vil helst ikke ha dem. Ulven plager de ellers så “miljøbevisste” Senterpartifolk slik at de ikke får nattero for hylinga av ulver omkring alle hushjørner. Selen må bort for den eter “vår” fisk. Tigeren eter folk, og ingen skal ete folk, utenom biler. Vekk, bort med tigrer annet enn i bur. Neshorn lager vi potenspulver av, for at det skal bli enda flere menneskelige kaniner, men desverre snart ingen neshorn. Alt som ikke tjener menneskets umettelighet og grådighet må bort, klart det. Og for all del. Det er naturligvis for få mennesker i verden… Underforstått i artikler som den i El Pais ligger det at kvinnesak er årsak til mye elendighet, som bl.a. menneskemangelen i verden. Når kvinner ikke vil være fødemaskiner må det være noe vesentlig de har misforstått, det synes både paven, ortodokse jøder, muslimer og fundamentalistiske kristne. Mor Theresa, den skinnhelligste av de skinnhellige, bruker sin tid på å tale mot både prevensjon og abort og høster stor applaus for det. Kanskje er det for å sikre seg at det blir nok fattigunger som har bruk for katolsk veldedighet.

Pussig. Dobbeltmoral blir aldri dobbelt så moralsk som enkel moral, den blir ikke en gang halvparten så moralsk.

Fra det store til det små igjen: Måsen er blitt et lokalt “problem” her jeg bor, i en by som ellers uten blygsel pynter sine plakater med vakre hvite måker i flukt. Vekk med dem, de skiter! Og så hyler de om morgenen. I motsetning til oss da, går jeg ut ifra. Mennesker skiter aldri. Og vi bråker sjelden. Vi er rett og slett lydløse.

Utenom raddiser og feminister og naturvernere, de bråker alltid med ett eller annet. Sett dem (les: oss) i bur sammen med tigre, så får nok pipen en annen låt!

Hilsen og håndslag,