Brev til leserne – Uke 20, 2000

Brev til leserne – Uke 20, 2000:

“Si ikke vi, si jeg”

Det er vel nesten farlig å si det, men tidas skjønnlitteratur gir meg merkelig lite. Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg har det fra, men jeg har faktisk en viss følelse av at det er meg sjøl jeg siterer når jeg sier:

“Verre enn å være en fremmed i et fremmed land er det å være en fremmed i sitt eget.”

Jeg synes det skrives mye som er visjonsløst og blodfattig for tida, det blir mest slentrende småborgerlig navlebeskuing om livets uutholdelige letthet med sjelløs og kjedelig knulling og kanskje krydret med noen klyper relativt uforståelig vold.

All makt til fantasien var et kjent slagord på syttitallet, et slagord med så mye overraskende slagkraft at jeg kan huske at SUF(m-l) OG Arbeiderpartiet var skjønt enige om at det var et slagord som var helt uakseptabelt i et 1. maitog…

“Fantasy” har nå blitt en litteraturnisje på Tiden, nesten like monopolisert der som Science Fiction var på Gyldendal på syttitallet da slike som meg kunne risikere å få som svar ved en henvendelse til Aschehoug eller Dreyer eller Tiden at “den litteraturen tar jo Gyldendal seg av”.

I virkeligheten er det jo å håpe at fantasien sprenger litterære grenser heller enn lar seg fange inn og temme i det tolkienske litterære bur der “fantasilitteratur” er å sende en gjeng med gode og snille og sterke pappfigurer ut på leiting på et fantasikart etter en tapt magisk gjenstand som må finnes før De Slemme og Svarte kaster verden ut i evig Kaos.

Livet er for kort til å lese bøker som ikke fenger, og jeg har sier derfor til mine lesere (særlig de som av en eller annen grunn føler seg forpliktet til å lese fordi de kjenner meg personlig) at om ei av mine bøker ikke har fanget deres interesse etter et sted mellom femti og hundre sider, da skal de sette den tilbake i hylla uten det minste dårlig samvittighet.

Denne uka har jeg lest to bøker som virkelig har gitt meg en interessant leseropplevelse, dessverre ingen av dem skjønnlitteratur. Det ene var forresten ikke ei ferdig bok, men et manus; J - historien om kristiansundsjødene av Ove Borøchstein (hans hjemmeside anbefales: home.online.no/~boroechs/), det er ei historie som naturligvis angår meg fordi det var noe som skjedde her i min egen hjemby, men også fordi det er et speilbilde av menneskeskjebner over hele det Europa som nazistene fikk kontroll over. Samtidig er det også et skremmende tidsbilde over holdninger som verken ble skapt av nazismen eller som døde med Hitlerstyrets sammenbrudd. En må faktisk stille seg spørsmålet om hvor djupt egentlig rasismen satt i norske menn og kvinner? Og dermed i hvilken grad rettsoppgjøret etter krigen også ble historia om å finne en syndebukk som alt grumset kunne veltes over på, slik at “gode nordmenns” hender skulle bli snøhvite og rene.

Dette manuset bare MÅ bli bok.

Den andre boka er svensk, skrevet av Britta Gröndahl, og heter “Äventyrens år”. Britta er svensk syndikalist og aktiv i Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC) helt fra femtitallet og utover. Senere også medarbeider i avisa Arbetaren (www.arbetaren.se) og forfatter av flere bøker, bl.a. ei meget god bok om den franske anarkisten Pierre Joseph Proudhon.

Den første delen av Äventyrens år fant jeg interessant, men det var først da jeg kom til seksti- og syttitallet at jeg begynte å bli svett i hendene av å lese den. Her fant jeg så mange opplevelser, erfaringer og tanker som like godt kunne vært mine egne at det av og til kjentes som et deja vu. Det viste seg til og med at Britta i likhet med meg hadde brevvekslet med den danske arbeiderhistorikeren Carl Heinrich Petersen, forfatter av bøker som Kommunismens kjettere, Fra klassekampens slagmark i Norden og Agitatorer og martyrer!

Lesinga av Britta Gröndahls bok har fått meg til å ta en beslutning om noe som har tumlet rundt omkring i hodet mitt i to-tre år nå. Jag har tenkt at historia om Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom (i Kristiansund) spesielt og anarkismen i Norge på seksti- og syttitallet generelt skulle skrives ned nærmest som ei “objektiv” historisk nedtegning av personer og organisasjoner og begivenheter. Men det er naturligvis feil. Det er Britta Gröndahls vei som er den rette, en hensynsløst subjektiv vurdering… Av en bevegelse som på godt og vondt ble båret hovedsakelig av tre grupperinger, den i Kristiansund, den i Bodø (BAL) og kretsen omkring Gateavisa i Oslo.

Jeg burde i denne sammenhengen forlengst tatt alvorlig de linjene i diktet “Sjømannen” av Nordahl Grieg som jeg så ofte har sitert i mange sammenhenger:

“Si ikke vi. Si jeg.

For det blir den nye verden:

At hver skal svare for seg.”

Det virker noen ganger som det er hundre år siden jeg leverte det som jeg forhåpentligvis med en smule sjølironi pleier å kalle mitt teoretiske bidrag til den frihetlige sosialismens teori; “Den nye klassen”. Men med boka Ävantyrens år var det med ett som om det var i går.

Noen ganger skulle jeg nok ønske at jeg igjen kunne eie så fullt og helt den gamle og sikkert litt naive trua på at framtida vil bli bedre enn nåtida, at framtida tilhører de undertrykte og de maktesløse, at avmakt i dag vil forvandles til makt i morgen. Men akkurat nå kjennes det som en har nok med å leve, og tenke og skrive og håpe at det en gjør skal lage om så bare ei bitte, bitte lita ripe i den gullblanke lakken på den kapitalistiske samfunnsmaskina. Korporasjonene som forbereder seg på morgendagen ikke ved å lytte til Mor Natur og begrense sin grådighet men med å spekulere ut måter å overleve på i ei eventuell økologisk katastrofe OG profittere på den!

Jeg registrerer forøvrig at nyhetssendingene både i TV2 og i NRK blir stadig mer lik sladder. Det pågår visst en blodig krig mellom Etiopia og Eritrea, gjør det ikke det da? Men kronprinsen har en tvilsom kjæreste og det er veldig viktig. Jeg må innrømme at for meg er kongehuset og deres gjøren og laden knekkende likegyldig, øyne og ører stenges automatisk og fingeren finner knappene på fjernkontrollen helt ubedt.

I min egen bittelille verden bekymrer jeg meg for tida faktisk mest over den ene av de to kattene mine. Og til de som ennå ikke er nok advart; P-piller er dødelige for katter som lever lenge. Vi sluttet med å gi kattene våre svineriet straks vi skjønte hvor skylda for elendigheta lå, og nå ser jeg at veterinærer faktisk går ut og innrømmer sammenhengen mellom brystkreft hos katter og prevensjonsmidlene de uten den ringeste advarsel har skrevet ut resepter på så fritt og greit i årevis!

Som i alt annet reagerer de to kattene våre individuelt, det ser ut som Gaia foreløpig greier seg bedre enn Isis. For Isis blir det nok operasjon om ikke lenge. Hvor mye av en utsettelse det gir avhenger dessverre av så mye. En kan jo alltids håpe.

PC’en har i det minste holdt seg “frisk” siden sist. Men om den dør er det kun bankboka som kommer til å gråte. Vraket skal havne på skrothaugen, og får slett ingen grav i hagen. Knapt nok en grav i minnet.

Hilsen og håndslag,