Brev til leserne – Uke 21, 2000

Brev til leserne – Uke 21, 2000:

En gutt blant amasoner?

Det var en gang i tida at søskenflokkene var så store at det visstnok skal ha hendt at en nabounge ved en feiltagelse ble både bespist og husjet i seng før feiltagelsen ble oppdaget.

Historia skal være helt autentisk og skriver seg fra Innlandet i Kristiansund.

Det får bli innledninga på to helt separate begivenheter i “nærmiljøet” denne uka:

Jeg har blitt bestefar for andre gang, min eldste datter Vanja fikk en sønn 26. mai. Den første gutten på lenge i vår vesle familieflokk, hmm.

Sidesnekker Odd Inge mumlet noe i en mail her om dagen at han ved ei eller annen anledning hadde følt seg som Kush blant amasoner (hvis du ikke har lest novella “Amasoner” så kan jeg bare si at Kush nok ikke hadde det helt bra) og mitt råd var at han heller burde være som Imothep i trilogien. Bøye seg med blåsten og gjøre det beste utav det. Og dermed også leve og blomstre og til og med stortrives med det.

Det kan vel hende at vesle Audun omgitt av sterke kvinner kan få det samme rådet når den tid kommer… dersom han mot formodning skulle trenge det.

Uansett slipper han nok å havne i feil seng fordi “dørvakta” kom ut av tellinga med ungeflokken.

Vi har så mange rare forestillinger i dag om det å ha unger. Barn i de aller fleste europeiske familier er ønsket. Og de fleste familier er små, dersom det ikke dreier seg om mennesker som på en eller annen måte har fått hjernen og forplantningslysten vrangskrudd av religion eller eventuelle andre sære forestillinger (som f.eks. enkelte kjønnsfikserte menns hunger etter mannlig avkom som de skal kunne realisere sine tapte drømmer gjennom, alternativt like brutalt plassere sitt livsverk på skuldrene til).

Vi har greid å skape samfunn der kjærligheten til barna kommer foran nytteverdien, og dermed tror vi at dette er en slags biologisk lov, en naturlov like uunngåelig som tyngdekrafta.

Da jeg skrev “Skumringslandet” fant jeg utallige historier om uønskede barn. Jeg fant også beretninger om familier der langt flere barn døde enn de som vokste opp og der de levende ble unntakene og barnebegravelsene skjedde uten at en eneste tåre ble felt (utenom muligens en smugtåre eller to i lettelse over at det ble en munn mindre å mette).

I disse store familiene var det kanskje ett eller to barn av sju-åtte-ti som fikk oppleve luksusen av noe som liknet engasjert mors- eller farskjærlighet, og det gjaldt nok i bondesamfunnet i første rekke den eldste gutten. Den førstefødte. Odelsgutten.

Jeg understreker at unntak naturligvis fantes! Men det er også dokumenterte tilfeller at den eldste sønnen ble drept av yngre søsken.

Det er derfor ikke bare tanken på en overbefolket og utpint verden som får meg til å være en så sterk tilhenger av alle slags former for familieplanlegging og barnebegrensning, det er også for barnas egen skyld. Et barn når det er født er som et hvitt, ubeskrevet blad. Arv og miljø skal sammen forme dette barnet og forhåpentligvis lage et menneske som lever ut sine talenter og bruker sine muligheter til gagn for seg og andre. Og det er antakelig bare forskere som har nesen djupt nede i sine egne “forskningsresultater” og som er ute etter å drive egenreklame som vil påstå at arv på noen måte kan måle seg med miljø i viktighet for personlighetsutvikling. Unntatt sjølsagt i spesielle tilfeller der de dreier seg om sykdom, genetiske feil eller hjerneskade.

Kapitalismen kan gjerne få hevde at hvert eneste menneske er sin egen lykkes smed, men et barn født som en av en barneflokk på tolv i et U-land har nok ikke stort å stille opp med i konkurranse mot de “hvite” og vestlige som er født med dollar på bok fra dag 1.

Nå tror nå jeg personlig at ingen av de to alternativene er helt bra, men det går på ganske andre ting…

Det er også min påstand at om børsspekulasjon og politisk karrieremakeri hadde vært hovedfluktrutene ut av amerikanske ghettoer i stedet for musikk og sport, så hadde ikke bare børsen i New York vært full av negre, den amerikanske presidenten hadde også vært svart.

De som vil lese om barn og holdninga til barn gjennom tidene uten illusjonenes rosenrøde briller kan lese boka “Det naturligste av verden?” av Elisabeth Badinter (Univesitesforlaget 1981).

Jeg nevnte Innlandet. For de som ikke vet det er Innlandet ei av de øyene som byen Kristiansund ligger på, og det av “landene” som lengst beholdt sitt særpreg og sin uavhengighet (?) fordi den var den siste øya som ble knyttet til resten av byen med broforbindelse.

Øya ble gjerne kalt for “Tahiti”, et navn som jeg har hørt flere forklaringer på, noen litt mer sannsynlige enn andre. Ei av de andre øyene, Nordlandet, blir forøvrig kalt “Marokko”, og kun de som er født og oppvokst der får lov til å betegne seg sjøl som “ekte marokkaner”. Her hjelper det antakelig ikke det minste å være innvandrer fra Marokko! Snarere tvert imot.

Onsdag denne uka var jeg invitert sammen med fire andre til Dødeladen på Innlandet til det som på moderne visstnok kalles “brainstorming” om kulturskaping, da med utgangspunkt i blant annet stedet Dødeladen, og hva det kan brukes til av lokale kunstnere av alle slag. Frode Alnæs, velkjent blant mange musikkelskere (og kanskje til og med blant noen musikkhatere?) for sin virksomhet i bandet “Dance With a Stranger” er selve kraftsentret i Dødeladenprosjektet som kulturmaskin, og foreløpig har møtet i hvert fall hos meg skapt en del tanker og ideer som med tid og stunder kanskje kan bli til gode samarbeidsprosjekter. Hvem vet?

Sammen med forfatteren Ove Borøchstein arbeider jeg forresten nå med et prosjekt som hvis vinden blåser rett vei (!) for oss kan bli en musikal ganske utenom det vanlige - og slik kom også dette møtet (der de øvrige var musikere og komponister) ganske så beleilig for Ove og meg, vi jakter nemlig på musikalsk bistand til prosjektet og benyttet sjølsagt anledninga!

Dette regner jeg med kan bli stoff for flere brev etterhvert, så stay with us! som de sier i reklameTV. “Her vert det spanande” skrev de gjerne på slutten av juleheftet “Knut Berg på Eventyr” - med stor tillit til vår tålmodighet. Fortsettelsen kom nemlig til neste jul!

Vi kommer ikke utenom storpolitikken denne gangen heller. Jeg skjønner ikke at “de store” kan sitte så rolige og se på hvordan landet Eritrea etter sju års sjølstendighet igjen er i ferd med å bli spist opp av sin nabo Etiopia.

Eritrea vant jo vårt hjerte blant annet med sine stolte kvinnelige geriljasoldater som i tillegg også var militante feminister mange av dem - nå har jo det meste av slikt blitt kvalt i det nye og “frie” Eritrea, der tvert om islamske fundamentalister har fått lov til å ture fram slik de har gjort så mange steder i etterkant av de fagre frihetsløftene til kvinnene fra motstandskampen (jeg sa ikke ordet “Afghanistan”, nei da, det ville tross alt vært meget urettferdig, for Eritrea er IKKE blitt noe Afghanistan!)

Uansett er det forferdelig å se hvordan Eritrea nå blir sviktet. FN gikk ut og truet med våpenboikott dersom ikke partene gav seg med kriginga, Etiopia sa kontant nei til våpenhvile, Eritrea sa ja. Og hva skjer? FN innfører våpenblokade mot begge landene! I Addis Abeba vrir de seg vel av latter over verdensorganisasjonens mangel på det som min bestemor ville kalt for alminnelig folkvett. For ikke å si totale mangel på logikk.

Gi Eritrea alle de våpnene de trenger for å forsvare seg mot aggresjonen, boikott Etiopia!

“Windows can’t find Windows.”

(Ei av feilmeldingene jeg fikk under “det store PC-krasjet.)

Hilsen og håndslag,