Brev til leserne – Uke 22, 2000

Brev til leserne – Uke 22, 2000:

Brustne illusjoner og sanne eventyr

– Hvorfor skal du alltid legge deg ut med folk, sukker Gerd noen ganger, når hun synes jeg går for langt i en eller annen sammenheng. – Jeg skjønner det ikke. Kan du ikke bare holde kjeft på alle språk?

Nåja, dette siste sier hun vel ikke, men jeg antar at hun tenker det. Hun har vel rett. Hvorfor skal jeg alltid mase med ting som gjør folk uenige med meg og gjør dem gretne og i dårlig humør og fører til leserbrev i lokalavisa eller anonyme brev i postkassa eller sur e-post?

Det går an å spørre, men sannelig om jeg vet svaret.

Jeg liker jo å innbille meg at jeg gleder noen også, ved evig og alltid å være lik ei av mine store heltinner fra folkeeventyrene: Kjerringa mot strømmen.

I den spanske såpeserien som Gerd ser på angivelig BARE for å forbedre spansken sin var det nylig en episode med et kvinnfolk som åpnet kjeften likt kjerringa mot strømmen og sa noe hun mente og som en “han” var uenig i.

“I mitt land”, svarte han som hun snakket til truende, “Der skjærer vi tunga ut av sånne som deg”.

Var det ikke det mannen i eventyret sa også da? Skjære, skjære. Men det var jo bare korn det. Som kjerringa i stedet ville klippe, klippe. Men han tålte heller ikke protester, så han kastet henne i elva og så henne flyte vekk MOT STRØMMEN mens det siste han så var ei hånd som stakk opp av vannet og gjorde klippe-klippe med fingrene.

Da min bestemor begynte å trekke på åra flyttet hun inn på et gamlehjem, og fikk oppleve seg sjøl som ei kjerring mot strømmen. Hun skulle både bo og leve der, så mot strømmen gikk hun bare i all hemmelighet, både når det gjaldt religion og politikk, det betrodde hun meg ganske så konspiratorisk.

“De skryter av at de går den smale vei”, sa hun. “Men det er de som går den brede veien som alle går på. Jeg går den smale veien.”

Det har alltid kostet å gå imot strømmen, men tenk hvis ingen hadde gjort det? Tenk hvis det ikke hadde eksistert naive barnepekefingre som våger å peke på keiseren og si at han ikke har klær?

Aldri har det eksistert flere jukseklær enn i dag. Media og særlig de store og mektige med løssalgsaviser og Se & Hør og TV2 i spissen går så trygge og brede og pengesterke framover på veien sin.

De kan åpne dører og stenge dem, de kan bygge opp kjendiser og like sikkert rive dem ned igjen, de kan lyge så det renner av dem og skape sannheter som blir stående som sanne fordi de kan bruke sine mektige meningskniver og beskjære tungeskogen lenge før munner og penner og PC-er kan få fram orda “klippe-klippe”.

Seierherrene definerer sannhetene som de vil, det merket vi jo ikke minst under konflikten i fjor mellom NATO og Jugoslavia. De få stemmene som opplot sin røst til protest mot bombinga var ikke minst lette å overdøve fordi Slobodan Milosovitsj så åpenbart var en usympatisk skurk. Derfor fortjente “han” det “han” fikk. Og var ikke kona hans også av samme onde ulla? Ta med hele slekta på begge sider også da, det var vel naturlig. Og deretter partiet hans, og så de som stemte på ham, og like godt alle serbere når en først var i gang… Bomb dem til de blir snille eller alternativt døde!

I Norge var det blant andre slike “raringer” som Hartvig Sætra og Finn Gustavsen og Ole Kopreitan og Ingar Knudtsen som protesterte, i aviser som “Dag og Tid”, “Ny Tid” og “Friheten”. Ukeaviser med latterlige små opplag, noe som i seg sjøl er sikkert bevis på hvor mislykkete både avisene og de som skriver i dem og naturligvis deres lesere er.

I Amerika var det den minst like rare Noam Chomsky som prøvde seg med ei eller annen slags innfløkt analyse som krevde så mye, mye mer tungvint tenkning enn det en kunne forstå med et enkelt lite blikk på løssalgsavisenes massegravbilder. Bilder som straks fikk blodet til å koke og munnen til å rope Bomb dem tilbake til steinalderen!

Slitsomme protesterende mennesker burde kanskje også bombes. Eller helst kastes i elva. Så kunne de jo som i kjerringa mot strømmen underholde Tv-seere over hele den siviliserte verden med å flyte sakte oppover Donau mens hendene gjorde små klippebevegelser i det de passerte de ødelagte bruene… til de var borte, alle som en.

Men hvorfor snakke om bombene som falt i fjor? Et år går så fort, og nye ting skjer. Det faller jo stadig bomber ett eller annet sted i verden. Og sprenges landminer, uansett alle gode intensjoner om å bli kvitt dem.

En stadig tilbakevendende plage, det der. Men så lenge bombene ikke faller på hus her i nabolaget, så får vi vel være fornøyd?

Apropos nabolaget. Tilbake til de mye nærere og trivielle ting igjen.

En oppskrytt film har “laserskutt” mine sanser og tanker for noen dager siden. Den nye Star Wars-filmen til George Lucas. Nå har jeg endelig fått sett den, lenge etter de fleste andre går jeg ut fra.

Jeg skulle virkelig ønske av hele mitt hjerte at jeg kunne like den. Den var både søt og kjekk og de snille vant over skurkene til slutt uten alt for mye rødt søl og den kjekke lille gutten kunne bli Jediridder og filmen hadde et innlagt sportsevenement og du verden(er) så mange morsomme skapninger og flotte effekter.

Sukk. Jeg får både sperrer og motforestillinger av filmer og av bøker som er så enkle og fådimensjonale som dette.

En annen ting også: Jeg lurer på om ikke svært mange av disse filmskaperne i Hollywood med Lucas i spissen lider av misogyni? Det blir rett og slett påtagelig når kvinner og jenter i eventyr- og underholdningsfilmene enten er dronninger/prinsesser eller mødre og eller damer i nød.

Hvis de da ikke er selve Den Onde Dronninga. Dragen, Tiamat, Medusa, Kali…

Mitt barnebarn Ronja er vanligvis en hund etter filmer med mye “handling”, og kjeder seg fort hvis det blir bare snakk ei stund. Men hun stiller ett ubetinget krav til en film dersom hun skal henge med, uansett hvordan filmen er ellers. Hva det er kan noen av dere kanskje gjette, men for de som ikke har skjønt det kan jeg gjenta det hun gjerne sier når hun står og ser opp mot toppen av bokhylla der jeg har videofilmene mine:

– Har du kjøpt noen nye filmer med sterke jenter i, bestefar?

Ikke så rent sjelden har jeg faktisk det. Om enn ikke alle passer for en sjuåring, sjøl om hun er aldri så flink til å tegne vampyrer og lurer alvorlig på om hun skal bli nekromanser når hun blir stor.

Jeg prøver forsiktigvis å antyde at det er et noe tvilsomt yrkesvalg, og at det finnes mange andre spennende yrker å velge mellom. Som forfatter for eksempel.

Men det blir vel for lett å gjennomskue. Jeg har en skral bil, jeg har ei bankbok der det snart går på reservene løs, jeg skrive og skriver men kommer aldri til verken trygghet eller rikdom og Nobelprisen i litteratur går vel til noen andre denne gangen også.

Så kanskje ligger det mer framtid og inntekt i magi, når det kommer til stykket? Det handler jo om illusjoner det også, slik som det å skrive romaner og dikt og noveller. Uansett hvor djupe og sanne forfatteren håper de er.

“Det er ikke enkelt når det er dobbelt”

– Muligens gammelt jungelord.

Hilsen og håndslag,