Brev til leserne – Uke 23, 2000

Brev til leserne – Uke 23, 2000:

Fra de eiesjukes diktatur til en uskyldig katt

Vi lever i ei tid da et menneske kanskje mer enn noen sinne er hva det eier. Og snart skal vi eie alt mulig.

De latterligste ting kan etterhvert tas patent på, eller beheftes med “copyright”. En stakkar i Skottland hvis familie hadde het McDonald så lenge som noen kan huske og enda lenger fant sin restaurant saksøkt av den amerikanske McDonalds hamburgerkjede fordi de gjorde krav på navnet. Hans familienavn! Hvorvidt de vant fram med sitt søksmål vet ikke jeg, men ingen verdens ting forundrer lenger.

I mine øyne kunne heller skotten med navnet McDonald saksøkt hamburgerkjeden for den personlige belastning det er å dele navn med et slikt pillråttent foretak!

Datafirmaet Apple som produserer den ellers utmerkede datamaskina Macintosh har vunnet fram med søksmål mot firma som hermer etter farge og gjennomskinnelighet som likner på deres iMac. Maken til tull.

Uten grenseløs kreativitet kommer vi ingen steder, og nå når dataindustrien er blitt en serie med vel bevoktede konsentrasjonsleirer der piggtrådgjerdene rager like til himmels har de visst glemt at de fleste “gigantene” på datamarkedet i dag slo de japanske elektronikkfirmaene i datamaskinkappløpet på åttitallet hovedsakelig med en fri kreativitet i de kaotiske roterommene der informasjonen fløt fritt i stedet for å lukkes inne i dresskledde styrerom med slips- og patenttvang.

At noen av disse småbedriftene fort ble store, og mange av de geniale særingene ble kjøpt opp av smarte mennesker i IBM, Commodore, etc. det er en annen og mørkere del av den historia.

“Når den fattige blir rik, da blir han fanden lik”, pleide min bestemor å si. Hvis den “fanden” hun siktet til likner på Onkel Skrue, Bill Gates eller Henry Ford, da har hun rett.

Penger er makt, og alle vet hva som skjer med de som får for mye makt; de blir korrumpert av den og forderver alt og alle de tar i. Ganske enkelt fordi deres målestokk for godt og ondt blir endret - alt som tjener dem og deres system er godt, alt som de ikke kan bruke er i beste fall likegyldig i verste fall må de ødelegge det.

De spanske anarkistene under borgerkrigen i 1936-39 protesterte ikke bare mot den skjeve fordelingen av rikdom og penger, de protesterte mot rikdom og penger som sådan! De utfordret verden (og sine marxistiske medrevolusjonære) med offentlig å brenne penger, og jeg er sikker på at på at for de fleste var det en mye mer provoserende handling enn da Hitler & Co brente bøker!

De tapte sin revolusjon, og de som er tilbake av dem får nå oppleve hvorledes hele verden likner et enormt gullrush der bare fantasien setter grenser for hva som kan eies, profitteres på, og voktes mot inntrengere med alle midler.

Til og med gener som naturen har brukt millioner av år på å skape kan nå patenteres, og snart vil antakelig ikke bare alt vi spiser, men alt vi ER være eid av ett eller annet firma.

Spørsmålet blir om vi da kan fjerne mandlene eller blindtarmen uten tillatelse fra de som eier dem?

Sier eller skriver et menneske noe i det offentlige rom (som f.eks. på internett), kan hun eller han teoretisk sett hevde at setninga er privat eiendom.

Organisasjoner blir skapt for å passe på at f.eks. ei novelle av Ingar Knudtsen ikke blir brukt uten at forfatteren får betaling for bruken. I teorien høres det greit ut det, men siden denne forfatteren er tilhenger av at enhver ikke bare skal yte etter evne, men betale etter evne, så kunne det ikke falle meg inn å sette en ungdom som skriver en særoppgave eller et fanzine som publiseres av entusiaster i samme kategori som et forlag, en Tv-stasjon eller ei bedrift…

Kan de ikke betale, men vil bruke noe jeg har skrevet, så fritt fram. Lurer de meg så får de lure meg, det blir egentlig ikke min sak det heller. De skal leve med det, jeg får sannsynligvis ikke vite det.

Jeg er tilhenger av fri bruk for publikum, og jeg er en sterk motstander av latterlige patenter og copyright og detaljstyring.

Jeg ønsker samtidig at kreative mennesker skal vernes mot de grådige som vil utnytte og tjene penger på kreativitet. Det er ingen motsetning i det. Profitt som skapes på andres kreativitet skal og må føre til at profittørene må betale for det de stjeler, men samtidig vil en åpnere bruk av kreativiteten for det store publikum føre til at slike tyverier blir mindre lønnsomme.

Hvorfor kjøpe ett eller annet oppskrytt dataprodukt fra Gigagrådighet, Inc. når et bedre program ligger på nettet til en pris av alt fra ingen ting til noen lusne tiere? Og disse tierne går direkte til den som har laget det, ikke til ett eller annet foretak hvis eneste mål og mening med det de gjør er å tjene penger?

Er det virkelig noen som tror på at slikt skaper ekte kreativitet?

Som forfatter vil jeg si at de stundene da det har vært aller vanskeligst å skape noe som har “vært noe” var når regningene hopet seg opp og presset ble stadig større på å skape noe som kunne selges; snart, straks, helst i går!

Den fattige, sultende forfatteren som skaper mesterverk som blir stående i historia som klassikere er en del av forfattermyten som ihvertfall jeg kan leve uten. Jeg er ganske sikker på at de fleste forfattere slik som meg ville foretrukket å slippe å tenke på penger i det hele tatt under den kreative prosessen!

Jeg er medlem i Norsk Forfattersentrum, og i teorien skal alle oppdrag på skoler og institusjoner gå gjennom dem. Stort sett er det helt greit. Men hva gjør jeg når en lærer på en liten barneskole spør om jeg vil komme i en femteklasse for å snakke om bøkene mine og slett ikke har råd til å betale noe for det?

Skal jeg likt en forfatter av en kjent norsk roman om Titanic fortelle dem hvor stor jeg er og at slike storinger koster en arm og en fot og betal meg en haug tusinger pluss reise og opphold så kommer jeg? Hvis ikke, glem det?

Nei. Ikke tale om. Hadde jeg hatt så lite skamvett som det så ville min bestemor Ane snu seg i grava over meg, og jeg har alt, alt for stor respekt for henne og det hun prøvde å lære meg som gutt til å forårsake jordskjelv (om enn aldri så lite) på gravstedet på Grimstadhøgda.

Jeg spår at om eiesjuka sprer seg med den samme hastighet som den gjør nå så blir verdens største vekstnæring advokatfirmaene. Inntil parodien blir fullkommen, og vokterne av eiendomsrettens juridiske labyrinter overgår alle firma og alle regjeringer i makt og viktighet.

I skriftet om “Den nye klassen” tok jeg derfor helt feil. Det er ikke byråkratene i regjeringene og konsernene som vil bli framtidas herskere. Framtida tilhører juristene. Advokatenes diktatur vil dermed en gang for alle oppfylle Franz Kafkas marerittvisjon i “Prosessen”, og vi behøver slett ikke begå mord for å møte våre dommere og herskere. Alt vi behøver å gjøre er å ha feil etternavn eller amputere en fot uten tillatelse fra firmaene som eier aksjene i kroppen vår og som har alle rettigheter til våre gener, våre legemsdeler, våre navn, og vår kreativitet.

Vi kan godt berolige oss sjøl med at enn så lenge kan ingen ha noen copyright på tankene våre, men hva hjelper det når de kan eie bruken av tankene våre?

Jeg skriver dette i en tilstand der jeg egentlig ikke burde skrevet noe som helst. Jeg er sliten og engstelig. Vi har hatt ei uke der alt har dreid seg om sjuk katt. Isis ble operert på tirsdag, og det ble ingen liten og enkel operasjon, nei…

Natt til onsdag trodde Gerd og jeg flere ganger at hun skulle bli borte for oss, og det var helt forferdelig. Isis er elleve år, men for meg er og blir hun en uskyldig kattunge som reagerer på verden med forundring og ikke så lite frykt.

I en av mine favorittfilmer, Libertarias, med Ana Belen, Victoria Abril og Ariadna Gil sier abbedissen til den unge nonnen Maria: “Du mest uskyldige, du mest sårbare …”

Av en eller annen grunn får den setninga meg alltid til å tenke på Isis. Siden vi fikk Makhno, hovedpersonen i boka Katteliv, i hus for tjuefem år siden har vi hatt katter. Fem på det meste. Alle med sin helt unike personlighet og karakter, og av disse er det Isis som mest av alt har kalt på medlidenhet. Ikke fordi hun alltid er uheldig, sjøl om hun ofte er det, heller ikke fordi hun er svak, for det er hun slett ikke. Men hun har gått gjennom sitt katteliv med et barns naive forundring over livet og det vanskeligheter, og hennes tillit til menneskene sine synes å være helt uten ende.

Å se inn i de øynene nå og finne det bebreidende spørsmålet; Hvorfor? uten å kunne svare annet enn med et klapp og vanskelige menneskeord, det er hardt.

Hun ser ut som et dårlig sydd broderi på magen, med fem snitt og over tretti sting. Det er litt for tidlig å si hvordan det går, men det er vel noen slitsomme dager og netter igjen før katt og mennesker får det endelige svaret.

“Mennesket er naturen i det den forsøker å forstå seg sjøl”

– Mikhail Bakunin

“Mennesker er naturen i det den totalt misforstår seg sjøl”

– Edgar Marydal

Hilsen og håndslag,