Brev til leserne – Uke 24, 2000:
Et brev er et brev er enda et brev
Kan man forsikre seg mot forsikringsselskaper? Neppe. I februar røk TV-apparatet vårt under et uvær og det ble fastslått lynskade. Måneder senere kommer regninga fra reparatøren på tre tusen kroner, sammen med beskjed om at apparatet bare kan kasseres - det lar seg ikke reparere uten ytterlige store omkostninger som vil føre til at reparasjonen blir langt dyrere enn å kjøpe ny TV.
Klar forsikringssak? Javisst. Og når Gerd i tillegg er tvangsforsikret i Vår (?) forsikring gjennom foreninga og det i hvert fall i teorien er det samme som gamle Samvirke som vi har bare gode erfaringer med fra tidligere burde det vært grei skuring…
Åja? Åh nei. En forsikringsdust som snakker østlandsdialekt og tydelig gir til kjenne at han finner mine “dialektiske” språklige blomster vanskelig å forstå, for ikke å si fordøye, bringer meg fort vekk fra min tro på at dette var grei og “straight sailing”.
Det er nok noe med liten eller bitteliten skrift jeg ikke har forstått, helt tydelig det.
Vi skal få igjen noen kroner på reparasjonen, men trua på at forsikringa også skulle dekke noe av kostnadene til ny TV den blir fort tilintetgjort. Da jeg nevner ordet “byråkratisk” blir tonen meget kjølig.
Så. Dette er det solidariske og sosialdemokratiske LO’s forsikringspartner? Jaja. Av forsikringsskade blir man som LO medlem tydeligvis etterhvert litt klokere, men absolutt ikke rik, snarere tvert imot. Det er ikke alt selskap som nødvendigvis er godt selskap, nei.
Til dere som har spurt etter katten Isis, som ble operert. Hun har det bra, har tatt stingene, alle 31, og ligger og kikker på meg med veldig smale gulgrønne øyne akkurat nå. Det tar vel en stund før hun tilgir meg penicillin, magevask med klorhexedin, osv. Og vi krysser fingrene og håper at det tar lang tid før cystene kommer tilbake. Men de gjør nok det, til slutt. All erfaring viser det, sjøl om operasjonen denne gangen nok var grundig. Takk, Marit Nielsen, på Fosna Dyreklinikk.
Jeg har stort sett holdt meg til de “fotballfrie sonene” på TV, men har naturligvis fått med meg at Norge deltar i EM. Jeg liker forresten TVNorges reklame for sin mangel på fotball, det var ei scoring etter mitt hjerte!
Jeg husker at Øyvind Stavrum pleide å si at stakkarene ute på banen burde få hver sin ball, så de kunne slippe å slåss om denne ene…
Fotball på sitt beste er naturligvis lek, spill, og for mange til og med god underholdning. Men noen av sportens mørkeste kapitler tilhører også fotballen. Likene som ligger i kjølvannet til en “sport” som etterhvert er blitt totalt gjennomkommersialisert og fungerer som narkotikum for arbeiderklassen (og ikke bare den!) i langt større grad enn kristendommen nå gjør er mange, mange. Og å kun gi såkalt fotballpøbel skylda for det uten å dra inn det ansvaret som sporten, klubbene, styrene og dessverre også mange av spillerne sjøl har, det er både blåøyd og farlig.
Det er min påstand at Latin-Amerika for lengst ville ha fått de sosiale revolusjonene de trenger dersom ikke fotballsjåvinismen hadde eksistert og blitt utnyttet av diktatorene for alt den er verd. I stedet har vi i disse fattige diktaturlandene fått slike nesten ubegripelige hendelser som den såkalte “fotballkrigen”…
Når det gjelder fotball og mannsjåvinisme er vel det et så ømt sår at verken spruter ut bare man berører det. Det er mange tusen jenter som sparker fotball i Norge, og man kan bare tenke seg hvordan det er for dem å oppleve kontrasten mellom det de sjøl opplever som spillere, med det “guttaboys” får av oppmerksomhet, av publikum, og ikke minst av penger!
Misforstå ikke. Jeg ønsker ikke at de skal bli kommersialiserte heller, jeg ønsker faktisk at “gutta” i dette mer skal bli som jentene, ikke omvendt.
Men markedet bestemmer, sier man jo. Noen tror jo til og med at det er guddommelig sant. At det finnes “markedslover”. Men de er som alle menneskelige “lover” skapt av mennesker, og videreføres av mennesker. De finnes like lite som vitenskapelig sosialisme og vitenskapelig raselære.
Jeg har forresten opplevd å få mye merkelig e-post etter at jeg begynte å skrive disse brevene, men egentlig overraskende lite hatmail. Det skulle slett ikke forundre meg om reaksjonene kommer nå når jeg “avsløres” som i beste fall likegyldig, i verste fall meget kritisk til den sporten som for så mange betyr mer enn det meste.
Verden har ikke stått stille, sjøl om jeg har hoppet av noen dager. Alltid like interessante “Klasserampen” fyller 25 år, og dumper ned i postkassa. Redaktør er Rolf Opås, og bladet inneholder bl.a. en artikkel om lyrikeren Tor Ulven, som har opplevd en viss kultstatus etter sjølmordet i 1995.
Jeg husker forresten Tor Ulven. Sjøl om jeg såvidt jeg vet aldri møtte ham skrev vi i de samme undergrunnsblekkene.
Arbetaren og Friheten kommer også trofast hver uke, og om trangere økonomiske tider (jeg har jo ikke bok ute i år!) har tvunget meg til å si opp de andre avisene/tidsskriftene jeg abonnerte på tidligere greier jeg meg kanskje - hvis jeg savner noe er det Dag og Tid. Klassekampen har jeg egentlig aldri opplevd som “min avis”, enda om jeg trådte mine barnesko aldri så mye i de politiske kretsene. Men en vokser jo ut av sine barnesko etterhvert.
Klassekampen har forresten aldri interessert seg et dugg for mitt forfatterskap heller, utenom den meget positive anmeldelsen de hadde av I flaggets fold. – Og jeg har alltid holdt meg til Proudhons ord:
“Ta avstand fra dem som tar avstand fra deg”.
Jeg blir forresten aldri noen stor avisleser, og jeg liker faktisk å provosere de “verste” avisleserne som konsumerer seks og åtte og opp til ti aviser pr. dag med blankt å påstå at man blir dum av å lese aviser.
Det er naturligvis en sannhet med noen viktige modifikasjoner, for det avhenger sterkt av hvilke aviser. Neppe noen tar skade av å lese distrikts- og lokalaviser, tvert imot. Jeg nevnte heller ikke spesielt Dagbladet og VG på noen negativ måte i denne sammenhengen, langt der i fra.
Kommer forresten de avisene ut ennå? Jeg har ikke sett dem på ei stund. Men det kan jo være bare flaks.
- Les heller ei god bok. Dem finnes det mange av, sa forfatteren bestemt, uten å rødme.
- Ber du ikke nå for din syke mor? innvendte den innbitte avisleseren en smule hånlig, i det han gløttet opp fra Dagens Næringsliv.
- Det er vel en dårlig sønn som ikke ber for sin syke mor? Dessuten er ikke litteraturen særlig sjuk. Den er faktisk langt friskere enn samfunnet, og det må vel kalles et lite mirakel. Ikke sant?
Sykt bra, er det forresten ikke det det heter nå for tida? Eller var det sinnssykt bra? Det siste høres unektelig mer normalt ut.
“Jeg kan ikke fordra bøker som begynner med jeg”.
– Rosa Villena Måholm
Hilsen og håndslag,
