Brev til leserne – Uke 25, 2000

Brev til leserne – Uke 25, 2000:

Fra Ørsta til Vietnam

Jeg overrasket meg sjøl i helga. Og nå kommer en innrømmelse: Jeg pleier gjerne å være total nervebunt når jeg skal snakke til ei forsamling, eller til og med en skoleklasse. Ihvertfall før jeg er kommet i gang og får kontakt med publikum.

I helga var jeg bokmålsforfatter med oppdrag å lese opp på Ivar Åsen-tunet i Ørsta. Jeg har vært både i Volda og Ørsta før, og for de som kjenner den tradisjonelle rivaliseringen mellom Nordmøre og Sunnmøre kommer det kanskje som en overraskelse på noen når jeg sier at jeg virkelig trives godt på Sunnmøre, og kanskje særlig på Ørsta.

Men det er nå rart med det, jeg vred virkelig hjernen for å finne en måte å lese opp på som jeg kunne være bekjent av foran denne forsamlinga.

Min datter Vanja satte meg på ideen, da hun valgte å lese fra eventyret mitt (“Jenta - og trollet med det skarpe sverdet”) på dialekt. Jeg vred og vrengte på et par avsnitt i “Mannen med steinhodet” til klokka var omtrent to fredagsnatta, og så bestemte jeg meg for å lese novella “Huset” i stedet. De som vil kan jo lese den novella her på hjemmesida, hvis de ikke alt har gjort det.

Såvidt jeg sjøl kunne bedømme gikk det faktisk bra, og jeg var som sagt ikke særlig nervøs. Korreksjon: Jeg kjente det i beina med det samme jeg skulle gå bort til mikrofonen, men så var det vekk.

Jeg var likevel glad for at jeg slapp å lese rett etter Ivar Grimstad, den mannen er det nok vanskelig å overgå foran et publikum…

Jeg blir i det hele tatt litt misunnelig på Nordmøres vegne i forhold til alle de gode dikterne og romanforfatterne Sunnmøre har. Men når det gjelder mulighetene for å nå ut til det ganske land med det en skriver tror jeg nok vi bokmålsforfattere har en utvilsom fordel.

Forrige gang jeg var i Ørsta og leste opp valgte jeg å lese ei av mine to (!) fortellinger på nynorsk, og da sa Ivar Grimstad:

“Kvifor hev ikkje du skrive meir på målet, gut!?”

Nei, hvorfor ikke det, egentlig?

Uansett er det vel slik at enten jeg skriver bokmål eller nynorsk så er det dessverre “fremmedspråk” i forhold til mi egen dialekt. Alt jeg kan gjøre er å prøve å gjøre det bokmålet jeg skriver så likt talemålet mitt som det er mulig. Slingringsmonnet er ikke stort, men jeg prøver nå. Litt.

Jeg har jo aldri lært å skrive nynorsk, og dermed er jo faren stor for å skrive det dårlig og usikkert, hvis jeg skulle prøve det.

Kristiansund er dessuten en bokmålsby, ingen tvil om det. Men jeg synes nynorsk kan være et uhyre vakkert og billedsterkt språk, og jeg greier ikke en gang å tenke tanken på en bokmålsskrivende Jacob Sande!

“Så fant de Ole Johann, der borte i Håstenshagen…”

Gru og grøss. Men på den annen side kan jeg liksom heller ikke få til en nynorsk utgave av Nordahl Grieg eller Jens Bjørneboe.

Vi får skrive med den penna vi har, og det språket vi føler oss mer eller mindre hjemme i, mer er det ikke å si om den saka.

Det blir forresten flere utfordringer enn Sunnmørsturen på meg utover sommeren. Først på Kråkholmen Brygge, der jeg skal snakke om nordmørsk eventyrtradisjon og hvordan vi skal holde muntlige fortellertradisjoner ved like og helst også bruke dem litterært. Dernest uka etter det æresgjest på fantasy/sf-kongress i Oslo, og det kan jo bli spennende det.

Her kan det jo også bli en del å skrive brev om framover!

Jeg kan ikke la være å plage dere med meningene mine denne uka heller. Da jeg skrev boka “NORD FOR SAIGON” var noe av den mest sjokkerende lesninga jeg fant i bakgrunnsmaterialet mitt det som handlet om den kjemiske krigføringa som amerikanske militære eksperimenterte med i Vietnam. Bruken av de såkalte Agent White, Agent Blue og Agent Orange. En menneskeskapt naturødeleggelse som faktisk må betegnes som en av de verste krigsforbrytelser som er gjort siden annen verdenskrig.

Virkningene av sprayinga med disse kjemiske midlene hadde på amerikanske soldater har vi etterhvert fått godt kjennskap til, men hvor mange har egentlig tenkt over virkninga på de som denne krigføringa var myntet på - og som i hovedsak rammet den vietnamesiske befolkninga på landsbygda?

Beretningene om dette med bilder av deformerte mennesker og dyr gjorde meg bokstavelig talt kvalm den gangen…

Vietnam var jo et ganske lite land, på størrelse med Norge, og de sivile tapene i krigen var på rundt regnet 1 435 000 døde. I tillegg kom et svimlende antall skadde, og tapene på grunn av den kjemiske krigføringa og spredninga av landminer som har vart fram til nå, og vil vare lenge ennå…

En av grunnene til at dette “spøkelset” har dukket opp i tankene mine igjen er at den britiske miljøvernministeren har overrasket meg (og sikkert også sin sjef Tony Blair og hans gode venn Bill Clinton) med å skrive til USAs ambassadør i Storbritannia og spørre om hva den amerikanske regjeringa gjør for å bøte på konsekvensene av sin kjemiske krigføring i Vietnam!

Mullen har lagt ved to artikler om denne saka; den ene er fra magasinet “Marie Claire” med tittelen “De fordømtes landsby” av Philip Jones Griffiths som handler om landsbyen Cam Nghia, der hver tiende barn blir født med alvorlige handikap, blindhet, døvhet, hjerneskade, deformerte hender og føtter - eller like gjerne alt på en gang.

Den andre artikkelen “Agent Orange: The Poisoning av Vietnam” av Hugh Warwick er hentet fra “The Ecologist”, handler om den mest brukte miljøgifta “Agent Orange”, og tar for seg bl.a. ansvaret til den store kjemibedrifta Montsano som håvet inn store penger på giftkontraktene uten noen gang å ha blitt stilt til ansvar for det. Montsano har aldri betalt et rødt øre i erstatning til ofrene for giftene de produserte. Ikke engang de amerikanske ofrene!

Miljøminister Mullen har i skrivende stund ennå såvidt jeg vet ikke fått noe svar på sitt brev.

Jeg kan jo når jeg blir alt for deprimert av å tenke på Vietnamkrigen (Den amerikanske krigen, som vietnameserne sjøl kaller den) trøste meg med å lese det heftet som i sin tid dannet selve ryggraden i det som ble boka “Nord for Saigon”. Det er et lite hefte på 82 sider med tittelen “Scenes of the general offensive and uprising” (NB. Ordrett gjengitt tittel) fra Foreign languages publishing house i Hanoi, 1968, med bl.a. kapitlene “Eleven girls at Hue defeated an american battalion” og “A girl with a rifle”.

Fra disse to artiklene “stjal” jeg både navnene og mest mulig av bakgrunnen til jentene i “Nord for Saigon”. Derfor også unnskyldninga til disse i begynnelsen av boka.

Jeg får si om dette heftet det samme som fremskrittspartijenta som skulle spille en av hovedrollene i musikkspillet “Smokey Joes Café” sa da hun skulle lage reklame for oppsettinga hun var med på i nærradioen på hjemstedet sitt og ble spurt hva hun syntes om stykket, som jo handler om den amerikanske borgerrettighetskampen:

“Det e no noke kommunistpropaganda - men det e veldig god kommunistpropaganda!”

Jeg avslutter derfor i denne ånd dette brevet slik min gamle venn, den danske arbeiderhistorikeren og forfatteren Carl Heinrich Petersen pleide å avslutte sine brev:

Kameratslig hilsen og håndslag,

Hilsen og håndslag,