Brev til leserne – Uke 26, 2000

Brev til leserne – Uke 26, 2000:

Forandringens vind?

Endringer på hjemmesida med ny adresse osv. bør naturligvis ideelt sett merkes lite av leserne så snart de har fått med seg adressendringa. Men så omfattende som dette hjemmesideprosjektet begynner å bli kan det knirke her og der… skulle noen av dere finne pekere, etc. som ikke virker så nøl ikke med å gi beskjed, så det kan bli rettet opp så fort som mulig.

I det siste har jeg tenkt mer og mer på hva jeg egentlig vil med denne sida. Hele hjemmesidekonseptet har jo slik det har blitt noe både navlebeskuende og til tider ganske så kjedelig over seg:

“Her er jeg, min ektemake, barn, katt, hund, fugl, marsvin (stryk det som ikke passer) og øvrige familie og kanskje til og med noen venner dersom de har fortjent det.”

Det legges ut noen bilder og litt følgetekst og til sist ønskes verden velkommen til “nytelsen”. Deretter oppdateres den et par ganger i halvåret og det var det.

Ei slik hjemmeside har jo sin berettigelse innenfor visse rammer. Den er som et familiealbum, bare at den er lagt ut til allmenn beskuelse.

Den kan være et kontaktpunkt mellom familie og venner og “besøkende”. Av og til dropper en mail innom gjesteboka. “Fin side du har, her har du adressen til min side”.

Absolutt ikke noe galt med det. Men når man som utøvende kunstner/forfatter skal lage hjemmeside må man faktisk etter min mening stille litt strengere krav til seg sjøl. Skal sida være levende og bli lest må den blant annet oppdateres ofte.

Den vil for en forfatter eller kunstner være et sted der en presenterer sine arbeider. Min hjemmeside begynte naturligvis også på den måten og det vil også være hovedformålet videre, men etterhvert som jeg har oppdaget mulighetene føler jeg imidlertid at jeg ønsker å få enda mer ut av den.

Jeg ser for meg et slags “aviskonsept”, men uten å miste det personlige og gjerne litt private preget som gis av slike ting “fotoalbum” og “brev til leserne”.

Fordi dette også har sin verdi!

Apropos det. De som har spurt etter flere bilder, og gjerne gamle bilder, i “Ingars Fotoalbum” skal nok få ønske sitt oppfylt etterhvert.

Det overrasker meg litt at noen skulle være interessert i akkurat det, men skitt au, det er ikke noe problem for meg å legge ut bilder.

Ei hjemmeside kan godt også være en møteplass, og sjøl om det skjer på “sideeierens” premisser så kan andre godt bruke den til kommunikasjon (og gjør det jo, se bare i gjesteboka).

Men jeg har faktisk større planer enn det. I nærmeste framtid kommer jeg til å invitere noen av mine skrivende venner til å bidra som gjesteskribenter på sida. Ideelt sett ønsker jeg å kjøre en ukentlig gjesteartikkel, a la mitt brev til leserne.

Hvis denne ideen slår an kan vi kanskje starte en ny trend?! Og dermed bidra til å gjøre hjemmesidekonseptet mer magasinlikt, i hvert fall sider av denne typen.

Et poeng med å skrive på ei slik hjemmeside i forhold til å skrive f.eks. et lesebrev i ei avis er også at lengden nærmest er valgfri, skjønt jeg har en mistanke om at svært lange innlegg ikke vil bli lest av særlig mange.

Nok om dette.

Et kapitalistisk jungelord sier at den som ikke blir lykkelig av å shoppe, den har shoppet i feil butikk. I denne sammenhengen må vel samleren sees på som en slags shopoholiker, men også som en som på de fleste måter faller utenfor definisjonen på den lykkelige handlende som hovedsakelig frekventerer kjøpesentra.

Det er mye rart en kan samle på. Og jeg skal skrive under på at det faktisk gir en utvilsom lykkefølelse å finne ei bok eller ei plate man har vært på jakt etter de siste ti åra på et loppemarked eller i en brukthandel. Det er i slike tilfeller en får lyst til å utstøte et veritabelt gledeshyl, i så fall naturligvis til stor forundring for de omkringstående for hvem klenodiet er så godt som verdiløst…

Jeg sier dette som ei innledning til at jeg alltid så lenge jeg kan huske har vært en samler, og min samlemani har hovedsakelig gitt seg utslag i innkjøp av litteratur og musikk.

F.eks. å tråle bruktbutikker og antikvariater på en av mine sjeldne turer til Oslo med Willy B. som kjentmann tilhører absolutt mine lykkelige kjøpestunder, uansett hvor lite eller hvor mye som skifter eier.

Mye farligere enn å samle på bøker er det imidlertid om man skulle begynne å samle på biler eller for den saks skyld datamaskiner. Da er ikke veien lang til man stirrer ned i den økonomiske avgrunnen. Det første har aldri vært aktuelt for meg, men datamaskiner har jeg mer eller mindre ufrivillig fått ei samling av med åra. Min intense motvilje mot å kaste noe har naturligvis “hjulpet”. I “samlinga” finnes både ZX-81, BBC B, Spectrum, Amiga 500, Z88 og Archimedes. Sistnevnte er til og med fremdeles i bruk.

Når jeg tenker på disse datamaskinene som står der så og si på bosstippens rand og venter på det siste dyttet, så var de altså i sin tid tekniske vidunder som var spådd bortimot evig liv.

Noe av det mest bekymringsfulle med denne utviklinga er mangelen på kompatibilitet bakover. Jeg skrev flere bøker på BBC-maskina med tekstbehandlingsprogrammet View, men diskettene de ligger på kan ikke leses i dag uten å sette både himmel og jord i bevegelse! Eller altså hvis man har datamaskina de kan leses på i samlinga si…

Men dessverre er datamaskiner en raskt forgjengelig ting. Jeg har ei Underwood skrivemaskin fra trettitallet stående her. Den fungerer utmerket. Men av de “gamle” datamaskinene fra åtti- og nittitallet er det bare et par stykker som virker!

En eller annen ble kanskje lykkelig i sin tid av å kjøpe det tekniske vidundret av ei Underwood skrivemaskin, og det var ei glede som man kunne nyte i langdrag om man ville. En PC har gjerne ei effektiv levetid på fire-fem år. Slik sett er den ei perfekt forbruksvare. Svindyr og raskt foreldet.

Ikke at jeg ville byttet i ei vanlig skrivemaskin igjen, misforstå ikke. Men jeg lurer på om ikke et litt mer fornuftig og avslappet samfunn som ikke var basert på denne hysteriske produksjonen for profitt, men på det som Herberth Read kaller produksjon for bruk, ville ha funnet en mer fornuftig måte å bruke ressurssene på enn all denne heseblesende “oppdatering”, som det så vakkert kalles.

Jeg har datamaskiner, men jeg samler ikke på dem. De bare står der som en påminnelse om at det såkalte “framskrittet” ofte kan være en tvilsom fornøyelse.

Jeg synes å erindre at det var Rudolf Rocker som i sin tid hånet de som trodde så fast og bestemt at morgendagen som en naturlov måtte bli bedre enn i dag, og mye, mye bedre enn i går.

Faktum er at vi ser steder i verden der gårsdagen var bedre enn i dag. Der man til og med hadde det bedre for ti og tjue og femti år siden! Og det kan skje oss like godt. I en verden der pengene rår flyter rikdommen alltid dit profitten er størst. Uten å spørre etter verken fornuft, rettferdighet eller langsiktig konsekvens.

Det er ikke mange datoer som står spikret i min hukommelse, jeg pleier å si at om jeg ikke var født lille julaften så kunne jeg sikkert ha glemt min egen fødselsdag. Men det er en dato jeg husker; 4.oktober 1957. Noen som kan huske eller gjette hva som hendte da?

Akkurat. Oppskytinga av “Sputnik 1” innledet romalderen. Jeg tilhørte de som trodde at senest tjue år etter at Jurij Gagarin ble første menneske i rommet med “Vostok 1” i 1961 ville det være mennesker på Mars. Det er gått 39 år siden nå.

Med en teknologi som dagens datafreaker kaller steinalder og vel så det sendte man mennesker til Månen. Nå lurer jeg på om jeg vil få oppleve at de lander på Mars i min levetid (sjøl om man nå faktisk mener å ha funnet vann der).

Merkelig nok bryr det meg ikke så mye som det en gang gjorde. Det er viktigere å redde de store rovdyra fra utslettelse enn å sende folk til Mars. Viktigere å redde hvalene, regnskogen, mangfoldet i naturen. Viktigere også å finne en ny og rettferdigere fordelingsnøkkel for Jordas rikdom.

Men tross det. Den dagen det første mennesket setter sin fot på Den Røde Planet, da vil jeg veldig gjerne se på TV at hun gjør det, og jeg skal glede meg over det!

Jorda er menneskehetens vugge, men vi kan vel ikke for alltid bo i ei vugge?

Hilsen og håndslag,