Brev til leserne – Uke 29, 2000:
Reisende i fantasi?
På Bergsøya like ved Krifast (tunnelen under Freifjorden som gir Kristiansund forbindelse med fastlandet) ligger Kråkholmen Brygge, og for andre gang har jeg nå fått lov til å komme dit og holde foredrag. Denne gangen om muntlig fortellertradisjon i sin alminnelighet og på Nordmøre i særdeleshet og hvordan den kan berike skjønnlitteraturen.
Det passet meg helt utmerket å få prøvd ut dette foredraget som jeg også hadde planlagt å ta med meg til Oslo og Multicon 2000 uka etter og holde på Blindern, i en litt forkortet versjon.
Det var ikke minst interessant å gjøre dette fordi publikum var så forskjellig!
Helsa truet med å gå til streik og forhindre tur til Oslo, men jeg følte bare at jeg måtte - de kunne umulig finne en ny æresgjest på bare et par dagers varsel, så jeg tenkte at det måtte være bedre med en “halv” Ingar enn ingen…
Nå gikk det vel egentlig litt bedre enn ventet, og jeg ble godt passet på også, en spesiell takk til Rolf Andersen og Thomas Gramstad i så måte!
Skulle jeg finne noe å klage på så må det kanskje bli det som har gått igjen i e-posten jeg har fått fra de som visste jeg skulle på kongress. “Men på TV kom du ikke?” skriver f.eks. Trond Buland. Nei, men til gjengjeld ble etter hva jeg forstår diverse andre (ikke gjestende) forfattere behørig omtalt i TV-nyhetene?
I det hele tatt er de vel ikke helt på høyden slik de som arrangerer denne typen kongresser i Norge. Forfattere lever nå en gang av at folk vet hvem de er, og det ligger (kanskje dessverre, men slik er det) jo i bakhodet at når man først tar seg bryet med å reise og stille opp så er det ikke bare for “ærens” skyld og for å ha det hyggelig og treffe gamle venner, men fordi det kan medføre en slump mediaomtale… En forfatter er sitt forfatterskaps slave, og jeg kan hate disse overfladiske mediagreiene så intenst jeg vil “privat”, men forfatteren I.K. må pent forholde seg til dette forbaskede kulturlandskapet hvor de bøker kun er synlige som synliggjøres av media.
Som jeg hadde ant på forhånd var nok dette en kongress der litteraturen hadde en mindre sentral plass enn film, og dessverre lå nok også Hollywoods tunge og klamme hånd over ganske mye av filmprogrammet, det jeg kunne se.
Desto mer forbausende kanskje at faktisk såpass mange på kongressens siste dag orket å stille opp og høre på en samtale mellom P.C. Jørgensen og meg om sovjetisk (russisk) science fiction. En samtale som handlet mest om bøker og forfattere som Jefremov, Strugatskibrødrene, Samjatin og Alexei Tolstoi, men som naturligvis heller ikke kunne la være å berøre filmer som f.eks. “Solaris” og “Stalker”.
At stemninga ikke ble riktig så intens her som under lørdagens diskusjon om amasoner og krigerkvinner i virkelighet og litteratur og film, det sier seg vel sjøl… At mange av deltagerne hadde lest amasonebøkene mine var jo tydelig, og det gledet naturligvis forfatteren!
Hvis jeg skal dømme etter hvordan kroppen reagerer på å være æresgjest på kongress så blir kanskje dette min siste kongress, men “mind over matter” er jo et kjent begrep, ikke minst innen fantasilitteraturen, så hvem vet?
En får aldri mer ettertrykkelig bevist at en er sentrum i universet for seg og seg alene som når en er sjuk, når kroppen skriker på full oppmerksomhet så får den det sannelig! Dessverre krever vi vel ofte at også omverdenen deltar i vår smerte, og det er ikke like enkelt å få til. Mennesker som snakker om sin sjukdom og ser på alle andre samtaleemner som “pausebilder” får gjerne god plass omkring seg.
Slik sett demonstrerer dette ganske godt problemet ved både å være et vesen som betrakter verden med våre sanseorganer og er sentrum i verden oget sosialt dyr der vi må godta at vi er en “i mengden”. At andre er like sentrale i sin verden som vi er i vår, og at det ene egoet er det andre likt. At vi har samme “verdi”.
En sjuk katt går gjerne og legger seg på en mørk, kjølig plass når kroppen ikke fungerer, den venter ingen god behandling fra noen i en slik situasjon. Vi mennesker? Vi vil dra flest mulig inn i vårt sykdomsunivers og degges og stelles med og repareres.
Kanskje blir det som vi ønsker. Enten fordi vi har mennesker omkring oss som bryr seg og er glad i en, eller så kan vi jo kjøpe omsorg dersom vi har penger til det. For omsorg er jo en salgbar vare likt det meste i et kapitalistisk samfunn.
Men har du verken penger eller familie…
Jeg leste forresten nylig at feilbehandling på sjukehus sannsynligvis tar flere liv enn trafikkulykker i USA. Finnes det noen slike tall for Norge? Eller er det slik at et overarbeidet helsevesen i offentlig regi tross alt fungerer bedre enn et helsevesen der pasientenes behandling helt avhenger av betalingsevnen?
Jeg tror jeg holder en knapp på kattens metode, jeg finner meg heller et mørkt og kjølig sted.
Det kunne jo vært en passende avslutning på dette brevet det, men jeg ønsker jo ikke at leserne mine skal tro at jeg har noen som helst planer om å legge inn årene verken på den ene eller den andre måten. Jeg har alt for mye usagt og uskrevet igjen til det!
Dessuten fikk det meg til å tenke på diverse diskusjoner som foregår på forskjellige lister på nettet, blant annet en ganske interessant en der man diskuterer med utgangspunkt i Max Stirners bok “Den eneste og hans eiendom”. Stort sett har det blitt en diskusjon der svært mange synes å snakke forbi hverandre fordi man bruker forskjellige ord på å beskrive samme ting. Men både denne og andre diskusjoner på nettet som jeg har sjekket synes å tyde på at både nye fronter og nye allianser muligens er under oppseiling i politisk tenkning. Blant annet ser det på mange måter ut som om marxismen som jo har dominert så veldig på den såkalte “venstresida” rett og slett er i ferd med å utspille sin rolle som ideologisk kraft. Om enn ikke nødvendigvis som partipolitisk kraft.
Hovedmotsetninga i de fleste diskusjonene synes å gå mellom anarkister på den ene siden og liberalister på den annen. Noen prøver til og med å finne en slags mellomvei, men det går faktisk et ganske sterkt skille mellom disse ideologiene i forståelsen både av begrepet frihet og hva som kan defineres som undertrykkende - og unnskyld at jeg sier det, men det virker faktisk som en del liberalister fordi de sjøl er privilegerte og ikke aner det minste om hvordan livet er for vanlige arbeidsfolk faktisk tror at vi alle er vår egen lykkes smed, og livet består av en rekke frivillige valg og “kontrakter” der f.eks. arbeidstaker og arbeidskjøper stiller likt!
Det er i grunnen like bra å la være å diskutere med slike, dersom en ikke vil pådra seg magesår og bli sengeliggende med irritasjonssmerter i tillegg til alle andre plager.
“Den nye klassen” av intellektuelle samfunnskartmakere burde kanskje av og til løfte blikket fra sine kartkonstruksjoner og ta en tur ut i virkeligheten. Om ikke annet en pakketur.
Det var en gang i tida at marxistene dominerte slike intellektuelle diskusjoner, og de snakket jo mye om “arbeiderklassen”. Men avstanden mellom arbeideren som klasse og arbeideren som individ ble svært ofte vanskelig, og slike som ikke passet inn i de ideelle definisjonene ble gjerne kalt “klasseforrædere”.
Mange intellektuelle marxister fant seg sjøl i den fortvilte situasjon at de på den ene side var tvunget til å se på arbeiderklassen med ærbødighet, men arbeiderne som individer var både dumme og i verste fall “forrædere”.
Slik kan det fort gå når kartet og terrenget blir uenige, og man velger å tro a kartet har rett. Virkeligheten er alt for komplisert til å kunne puttes inn i enkle teorier, teori og ideologi kan fungere som veivisere og neppe mer enn det.
Tilbake står det faktum at i denne verdenen har noen få mennesker makt og privilegier og kontrollerer verdens politikk og økonomi, mens det store flertallet har få eller ingen mulighet til å bli annet enn systemherskernes tjenere.
Jeg overveier å legge en kommentert utgave av mitt hefte “Den nye klassen” ut på denne sida. I ettertid kan det se ut som jeg den gangen jeg skrev det tok feil i nesten alt, men egentlig står grunntankene fast, og årsakene til at utviklinga gikk annerledes enn jeg trodde er både forklarlige og interessante!
Når i tillegg dette skriftet ikke har vært å få tak i på en god del år, så synes jeg det er bra å kunne gjøre det tilgjengelig igjen. Til forlystelse eller til ergrelse.
Nåda, dette brevet skulle da ikke bli så langt som dette? Men så langt ble det altså.
“Når fantasiene dine blir så virkelige at naboen kan
høre dem, da er det på tide å ta dem alvorlig.”
– Ivan Måholm
Hilsen og håndslag,
