Brev til leserne – Uke 30, 2000:
Graut og bakels
I dag slites jeg mellom å skrive brev til leserne og å skrive en sær og sur artikkel om “kapitalisme”. Høres det ut som gårsdages graut? Hurtigvarmet svidd og smålunken og uspiselig? Jeg kunne ikke være mer enig, men du skal ikke søke mye på nettet før diskusjonene og teoriene begynner å flakse rundt ørene på deg som om datamaskina di var en pose fuglefrø og huset ditt var omringet av spurver. Jeg kunne sagt “måser” eller “gribber” men det er å tillegge noen av disse diskusjonene alt for mye tyngde.
Det meste er dessverre bokstavelig talt graut i reprise. Jeg begynner å forstå dette nå, at trangen til å sortere, katalogisere, båssette, teorisere, veie og måle er en av menneskets djupeste drifter, som hos mange langt overgår kjønnsdriften og bare stiller like under grådigheten.
Det er faktisk slikt som skaper religioner og ideologier, den dagen mange nok finner ut at de mener det samme og tilber den samme guddom.
Og naturligvis er ikke jeg et hår bedre enn andre, dersom noen trodde at det var poenget! Jeg elsker å teorisere, men likt en avvent alkoholiker som oppdager at han ved en feiltakelse har fått utlevert nøkkelen til polutsalgets lager lever jeg i valgets kval.
Kaste meg inn i det og drikke meg stupfull på analysens berusende spissfindigheter med Marx teorier om merverdien, Bakunins flengende statskritikk, Krapotkins oppgjør med sosialdarwinismen, Makhajskis anklager mot intelligensiaen som en heskende klasse…
Stirner, Kollontaj, Malatesta, Mao, Goldman, Rocker, Marcuse, Luxemburg. Kassevis, bøttevis, flaskevis - HJELP! Eller som en stakkar jo sa en gang; “Drep meg Herre, men ikkje med graut!”
Teoriens lek forvekslet med livet og virkeligheten er den gamle historien om kartet og terrenget. Mange ender med å bli så beruset av kartets enkle todimensjonale samfunnsgeometri at å være der ute i virkeligheten der antallet faktorer overstiger fattevnen og Kali boltrer seg i kaosets grumsete badevann er skremmende inntil galskap.
“I hine hårde dager” som man jo gjerne liker å kalle sin egen ungdomstid var det mange som stusset på slagordet jeg hadde på den uunnværlige skulderveska. “ANARKI OG ORDEN”. Men jeg har faktisk alltid oppfattet anarki som den eneste orden som er til å stole på, fordi det er en naturlig orden som har tatt makta fra Samfunnets Herrer. Vekk fra kapitalistene og juristene og presteskapene og kulturideologene og mannsveldet og de sosiale kartografene og mediamogulene og hele ruklet.
Anarkiet flytter ordensbegrepet vekk fra marsjerende Hitlerskarer til en orden som vi alle kan leve med uten å bli slukt, fordøyd og forvandlet til dritt under verken pene lakksko eller marsjerende støvler.
Jeg synes fremdeles ANARKI OG ORDEN er et utmerket slagord, hentet som det er fra essayet med samme navn av Herbert Read. Likevel er jeg kommet til den erkjennelse at det slagordet Bjarne Sandvik hadde på veska si var enda bedre, det sa det meste, for der sto det ganske enkelt “MOR”. Men det slagordet skjønte jeg jo egentlig ikke før jeg skrev amasonetrilogien…
Det var dagens teoribidrag. Uten copyright men også uten garanti. Og nå føler jeg meg MYE bedre.
Jeg har hjulpet en kamerat med å legge laminatgolv denne uka. Slitsomt å jobbe med slikt når det er ei stund siden man har gjort det, men for å kople det en smule til teorisnakket, så har man her et forhold der faktorene er så få at det hjelper å legge golvene i hodet før man setter i gang og lar hendene (og knærne, og skuldrene, og ryggen og uff og uff) gjøre resten.
Konklusjon: Kroppen er ikke atten år lenger, både den og hodet er femtifem, men det rare er at den kombinasjonen tross alt fungerer bedre om enn altså en smule mer smertefullt. Jeg grøsser ved tanken på hvorledes det golvet ville sett ut dersom jeg hadde lagt det da jeg var atten. Jeg tilhørte dem som aldri greide å lage noe mer meningsfylt enn flatbunnete båter i sløyden på skolen. Mitt forsøk på å lage ei enkel hylle av den sorten mine døtre senere laget som ingen ting (og som er i bruk i “heimen” den dag i dag) slo katastrofalt feil og ble lagt under en busk på vei hjem fra skolen. Den ros vil jeg gi meg sjøl at jeg i det minste var i stand til å se og erkjenne at jeg bokstavelig talt hadde laget et makkverk…
Mekaniske ting var en helt annen sak. Eksisterer det noe slikt som meccanosett for unger i dag? Eller har plastklosser overtatt helt for hullete metallstenger og metallplater og skruer og muttere?
I grunnen var vel veien relativt kort fra Meccano til symaskinreparasjoner, litt mer kronglete derfra til å skjønne “mekanikken” i treverk og sponplater og laminatgolv.
Er det ikke fortærende? Ikke før begynner en å få orden på ganske mye og til og med begynner å skrive slik jeg sjøl aldri hadde drømt om at jeg noen gang kunne greie, så kommer Tida snikende og lar en skjønne at dette slett ikke skal vare lenge. Livet er “kort og lortåt” som de sier på indre Nordmøre.
Men jeg griner da fanken ikke for det? Kanskje jeg har tjue år og mer igjen og mange bøker til å skrive for alt jeg vet?
Men jeg har hatt en tendens til å “gå i ungdommen” i det siste. Aukrust sa jo for ikke lenge siden at de tidsnære tingene forsvant lett, men barndommen satt som spikret i hukommelsen. Hos meg er det snarere ungdomstida som stadig vender tilbake. Kanskje mest fordi jeg ikke helt skjønner hvordan jeg overlevde den?
Eller kanskje er det fordi jeg i år har hatt det trangere økonomisk enn jeg har hatt det på tretti år eller noe slikt? Dårlig minne det. Det er i slike situasjoner at jeg også fremdeles gjør slike vanvittig dumme ting som å kjøpe 45 episoder av “Buffy the Vampire Slayer” på video og fryder og grøsser og småflirer meg igjennom noen av de bokstavelig talt mest “hårete” sidene av amerikansk ungdomskultur på film. Feministen i meg gnir seg i hendene over å se ei ung, sprek jente banke opp kjeltringer (stort sett ufordragelige menn, ofte med overdimensjonerte tannsett).
Hårete var kanskje feil ord, forresten. Mye mer skremmende enn vampyrer og diverse andre monstre synes amerikansk ungdomskultur a la Hollywood å finne kvinnelig hårvekst på diverse steder som legger, armhuler, etc.
Det er en kultur med omtrent total mangel på sjølinnsikt og sjølkritikk, og gru og grøss, den brer seg over verden med parabolantennefart! Nå kan man vel ikke sammenlikne denne kulturens bevisstløse undertrykkingsmekanismer med diverse “hellige” bøkers påbud og forbud, slik sett er den jo relativt harmløs, men det dreier seg jo uansett om noe som ender som sosiale tvangshandlinger. I grunnen ikke helt vesensforskjellig fra scenene der man ser religiøse stå og “jokke” mot murer, bøye hodet mot golvet til området nedenfor ryggen er høyeste punkt, innta ubehagelige sittestillinger for å oppnå indre fred eller ligge på kne foran senga si og be den (?) om tilgivelse for dagens synder.
Hatmail og beskyldninger om å ha såret troendes følelser og spottet diverse hannlige guder i forbindelse med uttalelsene ovenfor kan sendes via websida, men hold ikke pusten men dere venter på svar - unnskyld, hold gjerne pusten mens dere venter på svar!
Henvendelser fra innbitte forsvarere av de vestlig ungdomskultur vil bli tatt litt mer alvorlig.
Apropos feminisme. Joda, det var det dette handlet om! Jeg har akkurat lest ei svensk bok som heter “Anarkafeminism”, redigert av Pia Lasker. Derfor skal jeg denne gangen ikke bare sitere en av mine romanfigurer som avslutning men også sitere henne.
“Två distinkta, stereotypa kön är en iskränkt idé, en fantasilös konstruktion som vi stöps in i och som hindrar oss at blomma ut til en mångfald av individer.”
– Pia Lasker
“Kanskje sannheten for det meste var banal. Og at det var derfor psykologer og filosofer og politikere aldri fant den?”
– Lillian Hansen
Hilsen og håndslag,
PS. Dersom noen lurer på hva “bakels” i overskrifta er, så er det nordmørsk for vafler (og uttalt med lang a)! Graut og bakels, en utmerket rett, servert på basar og i syforening og i begravelse, i indremisjonen såvel som på fagforeningsmøter.