Brev til leserne – Uke 31, 2000

Brev til leserne – Uke 31, 2000:

Vandring i en labyrint

Jeg har ofte lurt på hvorledes de har det disse som knapt kan fise uten at TV og radio og løssalgsaviser er der for å dekke “begivenheten”. Personlig er jeg alltid en smule reservert i forhold til å bli intervjuet etc. av folk jeg ikke synes jeg kjenner og stoler på.

En brenner seg på det etterhvert. Forresten, det går jo ikke alltid så bra om en kjenner vedkommende heller - i et intervju i Adresseavisa for noen år siden var det en forfatterkollega som intervjuet meg, og endte opp med å framstille meg som en politisk bråkmaker, en “rabulist” med meterlangt bøteregister. Og så jeg som ikke har så mye som ei skarve parkeringsbot. Den eneste bota jeg faktisk har fikk jeg for å være med på å male slagord mot vietnamkrigen på diverse offentlige bygninger på slutten av sekstitallet. Og den skammer jeg meg da slett ikke over!

Som den godeste kommunist og varaordfører Karl Aandahl utbrøt da han fikk se antikrigsslagordet på rådhuset: “Det der skulle vært gjort hver eneste uke”.

Dette som ei innledning til at jeg faktisk nylig ble intervjuet på radio P2, et intervju som ble sendt i dag (tirsdag). Intervjuer Odd Sørås dro herfra med mer enn en times opptak, og det skulle skjæres ned til en halv time, inklusive opplesninger fra den litterære produksjonen. Jeg tenker med gru på hva en “løsselger” kunne klipt ihop av noe slikt, men Odd stoler jeg ubetinget på, jeg var ganske sikker på at han ville gjøre en god jobb, og det gjorde han også. Det som var av tullprat i det intervjuet greide jeg alldeles ut med sjøl!

Kunstnere og media har ofte et komplisert og motsetningsfylt forhold. En kan gjøre som lyrikeren Tor Ulven og bevare all sin “mystique” ved å gi få eller ingen intervjuer, dø og bli et berømt lik. Eller en kan gjøre som enkelte andre, gå igjen i media til en tror de er der også når de ikke er der. Til privatliv og kunstnerliv er så utbrettet at det ikke er mer å brette ut og kun de saftigste skandaler duger til å påkalle oppmerksomheten.

Jeg innrømmer at jeg har et litt vanskelig forhold til “media”. Jeg har faktisk gjort noen spede forsøk på å komme på riksdekkende TV jeg også, men det var med en flau smak i munnen, og blandede følelser da jeg ble veid og funnet for litterlett (NB. nytt ord!). For ikke å si for “lokal”, som ei berømt litteraturdame i NRK TV sa da jeg ringte og spurte om de var interessert i å lage noe på boka mi om den spanske borgerkrigen.

• Det er såå morsomt med lokale forfattere, sprudlet Damen.

• Hm. Det er ei bok om den spanske borgerkrigen… Det er seksti år siden den brøt ut i år.

• Bare send meg boka. Det er sååå hyggelig med slike henvendelser fra (små) lokale forfattere.

• Sukk.

“Små” lå bare i tonefallet, naturligvis. Kanskje spilte mine mistenksomme ører meg et puss, men jeg tror det ikke. Neiggu om hun hadde lest noe av meg, nei!

Aftenposten, Dagbladet og VG tilhører de få aviser her i landet som jeg bortimot har vært usynlig for. Med unntak av en ganske sursøt omtale av “Ansiktet mot sola” i VG.

Rent personlig er jeg glad til. Men en forfatter er også en slave av sitt verk. Hun eller han vet at ingen lesere kan lese ei bok som de ikke vet eksisterer! En kunstner er til enhver tid kun så stor som sin Myte. Det var som i “hine hårde dager” (der kom sannelig det uttrykket igjen) når man prøvde å få rykte på seg for å springe etter jentene - da slapp en nemlig å springe særlig fort…

Det spiller liten rolle om man er noe særlig til kunstner eller forfatter, bare en har de “toneangivendes” ord på seg for å være det.

Kynisk? Jeg nei? Dessuten kan man jo faktisk være en utmerket forfatter eller kunstner på tross av at man har løstselgende avisrykter på seg for å være det.

Jeg har bestemt meg nå for hva jeg vil svare dersom ei eller flere av de verste blekkene kom på at de vil “lage noe” på meg, som det heter. Jeg tror jeg vil si omtrent det samme som jeg sa til den desperate fotografen som i jakten på et godt “forfattermotiv” ville ha meg til å sitte i en sandkasse i en lekepark med en gul plastlekespade i hånda…

(Jeg tar ei lita pause for å se på Spillanes “Mike Hammer” på TV3.)

Orket ikke å se den ferdig, for mange tanker i hodet. Thomas Gramstad som har vært her på besøk hos meg noen dager og reiste hjem i går fortalte meg at Spillane var en av Ayn Rands yndlingsforfattere. Ved sida av Dostojevskij. Rare greier.

Spillane minner meg om min pure ungdom. Jeg leste ham som tretten-fjortenåring, på samme tid som historiene i “Detektivmagasinet” om Knut Gribb, eller rettere sagt hans forbryterske motstandere med Olga Barcova i spissen, tilhørte min yndlingslektyre. Omtrent samtidig ble vi forresten også introdusert til klassikere av Charles Dickens, H.G.Wells, Jules Verne, Mark Twain, you name it, gjennom tegneserieversjonene i “Illustrerte klassikere”. Derfra var jo ikke veien lang til bokversjonene.

Men det var Mike Hammer jeg skulle si noe om først. Forfatteren Spillane var en kvinnehatende antikommunist med ekstrem homofobi og det er nesten ufattelig at TV-serien greier å gjøre hans detektiv såpass sympatisk som den faktisk greier. Boka “I, the Jury”, Spillanes første bok, er et ufordragelig stykke såkalt hardkokt krim som formelig oser av misogyni. Sammenlikninet med Mike Hammer blir den asketiske norske detektiven Gribb riktignok en trøtt type, men i Detektivmagasinet var egentlig han aldri den virkelige grunnen til å lese historiene om ham. Nei, det var skurkene som var de virkelige heltene, skulle jeg nesten til å si, og alle hadde sine favoritter. Thomas Ryer var nok manges. Forkledningskunstneren Simon Farr lå litt nærmere mitt hjerte, men som sagt… Olga Barcova. Den grønne redsel. Hun som kan hypnotisere enhver mann utenom en viss kjedelig fisk av en detektiv. “Panteren”, eller Marion Allward, var en annen kvinnelig forbryter som gjorde et visst inntrykk og som i mine øyne absolutt burde blitt til noe mer enn hun ble.

Simon Farr hadde jo forresten på femtitallet sin absolutte overmann som forkledninskunstner i tegneseriebladet “Vill Vest” gjennom Maskefjes, en figur som kunne ikle seg enhver skikkelse og som jeg som fantasiforfatter nok vil mistenke for ikke å ha vært et menneske i det hele tatt, men en ekte “shapeshifter”… Men det er en ganske annen historie.

Tankene kan spinne i forskjellige retninger når det du ser på TV ikke fenger deg helt. På bordet foran meg lå et noen dager gammelt eks av lokalavisa “Tidens Krav” og der sto en liten artikkel om en imam bosatt i Spania som har laget ei islamsk håndbok i konebanking. Eller kanskje rettere konetemming.

Sikkert interessant lesning for mange det, som er litt usikre på hvordan de skal gå fram med slikt. I grunnen grep artikkelen rett inn i det jeg avsluttet med i forrige brev. Pia Lasker og “Anarkafeminismen”. Hennes - og min - protest mot at menn og kvinner skal kunne oppfattes som to separate arter med hver sine avgrensede oppgaver i livet, der mannen naturligvis er den som trenger lærebøker i konebanking, dersom kvinnene ikke vil finne seg i den kjønnsapartheid som mannsguden har gitt forordninger om.

Hvis denne verdens kvinneslående imamer og deres likesinnede i andre religioner og kulturer får makta kan vi like godt glemme alt snakk om individets rettigheter, om frihet og likhet!

Dessverre vandret også tankene mine videre, bort på ei diktsamling som lå på bordet og som jeg ofte nok vender tilbake til, Jacob Sandes samlede dikt. Jeg tenkte litt sjølkritisk på det jeg så arrogant skrev tidligere i dette brevet om media og aviser og blader jeg ikke vil ha noe med å gjøre, og fant at det mest skremmende i alt det jeg skrev slett ikke var det om mediamakt. Det var tvert imot setninga med at en forfatter er slave av sitt verk.

Herre og slave i ett stykke, skaper og skapt. Og jeg innså med ett at dersom jeg ble spurt om å stille opp til et intervju hvor som helst og med hvem som helst så er det en sjanse for at denne fortærende forfatterhungeren etter at bøkene skal bli lest ville rope med så sterk stemme at det overdøvet motforestillingene. Ata i “Våpensøstrene”, Lillian i “Skumringslandet”, Buoi og Lien i “Nord for Saigon”, Ane i “For at jeg kan ete deg”, Rosa i “Natt uten navn”, de ville som de krevende romanfigurene de er forlange å få opptil flere ord med i laget når slike avgjørelser skal tas og det ville vel bli med meg som med øldrikkeren til Sande:

“Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt, trur eg, taka striden opp mot kjøtet og den heile develsmakt, trur eg. Men i dag så lyt det vera, for eg er so spøkje tyrst, at eg mest må ha eit ølkrus til å leske meg på fyrst, trur eg.”

Som de som kjenner meg vil vite - mitt problem og min svakhet er ikke øl. Jeg er mildt avhengig av Pepsi Cola, men det er absolutt så langt som jeg går i avhengighet. I dette tilfellet er det de romanfigurene, de bøkene som stikk i strid med forfatterens vilje krever sin rett og sin plass i sola som er mitt problem, min last, min galskap. De vil opp og fram. Koste hva det koste vil?

“Tigrene? Du vil drepe dem? Geparden, verdens vakreste dyr?

Så vil skjønnheten forsvinne fra verden, og bare reklamejungelens menneskedyr med rødlakkerte negleklør og hvite tannkremrovtenner vil leve videre som en parodi.”

– Ane Elisabeth Olsen

Hilsen og håndslag,