Brev til leserne – Uke 32, 2000:
Det gode, det dårlige og det kjedelige
Det har vært noen merkelige dager siden sist. Først til de som kanskje har irritert seg over enda ei adresseendring på denne websida. Det måtte bare ta slutt med å være gratisnomade og la andre ta avgjørelser som en helst vil ta sjøl.
Så nå håper jeg virkelig at sida har fått et permanent og godt hjem på forfatter.net/knudtsen og at faktisk også andre forfattere (både proffe og amatører) kan finne måter å bruke dette nettstedet på.
Nær mitt hjerte ligger den tanken å kunne lage et slags “undergrunnsmagasin” knyttet til forfatter.net, men det kan komme til å kreve at noen der ute et sted er villig til å gjøre en (enkel) redaktørjobb. Noen frivillige?
Så over til den dårligste nyheten; etter å ha sittet på manuset i flere måneder sa det forlaget Evy Holmen og jeg hadde sendt eventyret om JENTA - OG TROLLET MED DET SKARPE SVERDET nei til slutt. De hadde for så vidt ganske pene ting å si om både manus og illustrasjoner, og det går litt kaldt nedover ryggen på meg når jeg nå forstår at litterære kriterier er så utrolig sekundære når det gjelder å anta ei illustrert barnebok av denne typen.
Prosjekter som dette er nemlig ifølge brevet fra forlaget helt avhengig av støtte fra kulturrådet, eller krever samarbeid med bokklubb for å kunne realiseres. Sidetall bør (må!) ha maksimum omfang på 32 sider og bildene bør ikke være oljemaleri på lerret på grunn av reprokostnadene…
I det hele tatt har tydeligvis kapitalismen et meget godt grep på barnelitteraturen her i landet. De litterære innvendingene er relativt få, og synes å kretse omkring detaljer og vel også en viss mangel på forståelse for et forsøk på å kombinere litterære former (realisme, fantasy og eventyr).
Man ønsker seg f.eks. at dyra skal snakke og at jenta skal søke jobb. Vel, det går vel ganske tydelig fram at dette foregår i relativt moderne tid, og at barnearbeid neppe er noe forfatteren vil oppfordre til. At dyr snakker gjør de kanskje i Disneyverdenen og ganske riktig også i noen eldre eventyr - men snakkende dyr i eventyra er oftest fortrollede mennesker. Varulv, varbjørn, ofre for ond trolldom. Det er få slike i den eventyrtradisjonen jeg er mest opptatt av og kjenner best, den fra mitt eget distrikt.
Dette er ikke ei slik fortelling, og var aldri ment å være det heller.
Vel, jeg gir ikke opp. Historia er rett og slett for god til det, og bildene synes jeg som de fleste nå har skjønt er veldig bra! Hvis et par-tre av illustrasjonene, som forlaget sier, nærmer seg “kitch” så er det jo nesten litt morsomt at det blir sagt om en maler som har gått i lære hos Nerdrum. Han har jo mer eller mindre i spøk kalt sine malerier for akkurat det!
Alvorlig talt. Skal kostnader virkelig bestemme sidetall i ei bok? Skal illustrasjoner være ubrukelige fordi er for gode (oljemalerier kontra strektegninger)?
Så er det vel derfor en tur i biblioteket for å kikke på norske illustrerte barnebøker førte meg fram til den konklusjonen at her var det mye traurig og fantasiløst og uforløst og til og med dårlig. Og det gir også svaret på hvorfor så mange av de større og bedre billedbøkene er oversettelser - da er jo allerede mye av jobben gjort og kostnadene mindre.
Vel. Det foreligger andre planer for bruk av eventyret, og muligens også for bildene. Hva det er skal jeg komme tilbake til.
Jeg har tidligere sagt at avisa FRIHETEN tilhører de avisene jeg leser. Ikke minst på grunn av Martin Nags litterære ruslerier der. I likhet med ham er jeg ganske opptatt av russisk litteratur og historie, og han skriver jo mye og ofte om det.
I siste nummer er det imidlertid et annet spørsmål som opptar ham, nemlig konsekvensen av å bli “nullet”. De dørene som stenges for aldri mer å åpne seg, på grunn av avgjørelser tatt i anonymitet i lukkede rom der begrunnelse “ikke skal gis”.
Resultatet for den enkelte forfatter er rett og slett skremmende. Det kan vel minne om å bli slått konkurs, sjøl om selve hendelsen nok har mer likhet med “lyn fra klar himmel”.
“For å komme inn i norsk litteratur i dag, må du ha dobbeltnese”, skriver Martin Nag. “Du må lukte hva markedet vil ha og du må lukte hva støtteordningen tåler.”
Tåler var et godt ord her. For i begge tilfeller dreier det seg faktisk om å legge seg så midt i leia som mulig. Følge i de allerede opptrukne spor på en kløktig måte. Eksperimentere kun etter gjeldende normer i “visse kretser”. Tilfredsstille både kapitalister og kulturister.
Nag skriver dristig om sine nullede bøker, dristig fordi det å si så åpent at ens egne nullede bøker er blant de beste en har skrevet jo er å utfordre De Lukkede Litterære Rom på en måte som vanskelig kan tilgis. De som forvalter denne makta har nemlig greid å skape skamfølelse hos sine ofre. En snakker slett ikke om sine “null”, en tier og håper at det skal gli over, at glemselens slør skal legge seg over det hele, at det var en engangs- toppen togangsforeteelse.
Litterær utrenskning kaller Nag det. I grunnen treffende sagt det, dersom jeg skal dømme etter de som har ringt meg eller sendt meg e-post etter at jeg skrev om det kulturrådet gjorde mot ei av mine beste bøker - “Mannen med steinhodet”. I ettertid hører jeg forresten rykter om at en av grunnene til det som skjedde skal ha vært noen bemerkninger jeg kommer med i boka om en annen norsk forfatter (geniforklart i enkelte kretser)… Hvis det mot formodning er sant grenser det jo til det vanvittige.
Tenk bare på hva anmelderne skriver om forfattere hver eneste dag i avisene, og som de fleste smiler og nikker og bukker til uten protest.
I den anledning må jeg fortelle (enda en gang) om den gangen jeg sendte inn diktsamling til Aschehoug og fikk noe som må være tidenes bommert i konsulentuttalelse tilbake. Jeg var ung, arbeidsledig, og bodde i ei trist leilighet der ungene ble sjuke og der håpløsheta var nær ved å ta knekken på både meg og Gerd. Hun jobbet på den tida i en konfeksjonsfabrikk og lønna var uhyggelig skral. Vi var proletarer på nest nederste hylle i velferdsstaten. Bare de rusmisbrukerne som strevde med å komme opp den slake bakken i Dalegata med ett skritt tilbake og to fram og drikke- eller spypause i den smale passasjen mellom huset vi bodde i og nabohuset var nok lengre nede.
I denne situasjonen var det jeg skrev diktene mine, hvorav ett begynner slik:
“Maktens store/ de som lever i overflod/ hører ingen rotter/ grave i veggene/ slik som vi”
Og det fortsetter med en ganske nøktern men samtidig fortvilet beskrivelse av tilværelsen slik den artet seg for oss.
I konsulentuttalelsen uttrykte konsulenten anerkjennelse for den sympati jeg tydeligvis kjente for arbeiderklassen, men burde jeg ikke i stedet skrive om ting fra min egen virkelighet, fra min egen hverdag?
I grunnen har dette vært noe som har forfulgt meg gjennom hele mitt forfatterskap. At man har gått ut fra at jeg fantaserer til og med når jeg slett ikke gjør det.
Jeg må skrive litt til om internett nå. Jeg mottar mail fra noen lister, og det hender til og med at jeg blander meg opp i diskusjoner. Ikke mye, men litt. Men jeg må kjenne meg dyktig provosert først!
En av debattene har tatt opp dette med testosterone, hormonet som ifølge Ekte Mannfolk gjør oss til slåssende, brautende, aggressive, pornolesende, sportsgale, intelligente (!?) Ekte Mannfolk.
Dessverre føyer det seg jo bare pent inn i rekka av påstander som hevder å være vitenskap men som bare er ei tynn unnskyldning for at man vil gjøre menn til “gutter” og unnskylde enhver uansvarlig eller handling med en hormonforstyrrelse (ikke akkurat de ordet de ville brukt, nei) som jo dømmer menn til å være følelsesmessig avstumpet og leve i evig aggresjon og med maktkomplekser.
Det machogutta ikke har tenkt på er at dersom dette skulle være rett vil det si at vi menn egentlig er fullstendig ute av stand til å ta rasjonelle avgjørelser og bør fratas normale borgerlige rettigheter. Ikke minst retten til å ha makt i politikk og næringsliv.
Heldigvis blir de motsagt hver dag av virkeligheten - men når har det skremt teoretikere fra å teorisere eller vitenskap i å spekulere?
Vitenskapen, eller ihvertfall deler av den, har alltid horet for reaksjonen og gått i brodden for ofte ganske ekstreme undertrykkende holdninger. I rasisme, sexisme, holdning til dyr, ekstrem vold (våpenteknologi) har menn i hvite frakker gjerne vært villige til å tilfredsstille Makta.
Når de da ikke bare har blåst sin lille trange forskningsverden opp til megaproporsjoner og gjort sine resultater til selve det stoff som Universet er laget av…
Og så lurer noen på hvorfor jeg mener klokskap og intelligens er fenomener som knapt nok berører hverandre?
Jeg ser forresten at man i vesten nå er blitt oppmerksom på ei folkegruppe i Kina som heter Mosuo, og som er et matriarkalsk samfunn der kvinnene styrer. Det er imidlertid langt fra så enestående som enkelte synes å tro. I Vietnam og deromkring er det flere slike folkegrupper. I Afrika er/var det også en god del stammer som i større eller mindre grad har liknende matriarkalske skikker, men disse forsvinner fort nå, ikke minst gjennom påvirkning fra kristendom, islam og kapitalisme.
Muligens sier det (endelig) noe positivt om kinesisk kommunisme at den ikke har ødelagt Mosuofolkets tradisjoner på dette området. Det skulle nå likevel være interessant å vite om de har prøvd - f.eks. under “kulturrevolusjonen”?
Enda ei natt er blitt morgen mens jeg sitter her og skriver og skriver. Jeg hører fuglene synge utenfor vinduet, og tankene vil liksom ikke mer. Det var noe jeg absolutt skulle og måtte skrive i dag, men kan slett ikke komme på hva det var.
Kanskje bare bra det, for dette er nok nå. Minst to sider for mye til og med. Hang du med så langt, så takk for det.
“(Hun tar av seg hjelmen. Hun er skuffet.)
– Ikke denne gangen heller.
Men det er ikke over ennå.
(Kor av stemmer ut av mørket omkring det lille rommet:)
SKUFFET, HÅPLØS, MISMODIG
– Ikke slått for det.
NEDBRUTT, OPPGITT, VENNELØS
– Nei, slett ikke.
DU LYGER. BLØFFER. VRIR PÅ SANNHETEN.
- Tro hva dere vil.”
Dy Dar.
Fra Alene i rommet
Hilsen og håndslag,
