Brev til leserne – Uke 34, 2000

Brev til leserne – Uke 34, 2000:

Fattigdom er ingen lyte

“We lived in a shoebox in the middle of the road”, spøker Monty Python, og latteren runger. Det er ‘gammelkara’ og deres historier om hvordan alt var før i tida som er målet for humoren, og de har som vanlig et poeng eller ti.

Men djupt inne i den latteren sitter en tagg i meg, for om jeg slett ikke har levd i ei skoeske midt i veien så trenger det seg på minner om ei halvglemt tid.

Det samme ubehaget, og den samme vegringa mot å minnes kommer tilbake da jeg får spørsmål fra ei amerikaner på internett om min egen fortid, om barndommens by og barndommens Norge.

Og denne gangen velger jeg å svare. Sliter med engelske ord som nekter å forme seg til setninger jeg kan være fornøyd med, og som sier det jeg vil de skal si. Men det kommer da ut på et vis. Byen som var bombet av tyskerne og deretter slengte jo engelske bombefly noen bombelaster de også. De drepte vel omtrent like mange hver seg. Hva pokker hadde nå Kristiansunderne gjort dem?

Så nå vet dere hvor noe av min intense forakt for og hat til bombeflygere kommer fra. Jeg fant ordet “lowlife” på engelsk, og det passer jo utmerket. Og rett før jeg skriver dette hører jeg på nyhetene at norske jagerfly nå skal utstyres slik at de kan delta i bombeangrep i tråd med de nye NATO-doktrinene: “Hvis vi ikke liker dem, bomber vi dem”. Så nå skal Norge også produsere “lowlife” og norske piloter skal få lov til å drepe likt og ulikt på bakken de også - vi kan jo ikke være dårligere enn våre alliansepartnere!

Men en gang var det altså vi som ble bombet. Eller rettere sagt våre fedre og mødre, eller bestemødre og bestefedre.

Jeg opplevde jo bare å bo i etterlatenskapene etter bombeflyene. Tyskerbrakkene og de andre “midlertidige husene” som ble bygd av arbeiderklassen for arbeiderklassen.

Da jeg kom til Kristiansund i 1950 bodde vi i ei arbeidsbrakke like ved fabrikken der min far arbeidet. Fem mennesker på ett ganske lite rom. Det var så lytt at du kunne høre naboen fise og så trekkfullt at du til og med kjente lukta…

“And if you tell the young people of today that, they won’t believe you…”

Og hvorfor skal de bry seg med det sjøl om de tror deg? Kanskje fordi vi lever i denne merkelige verdenen som plutselig er blitt så grenseløs både for bomber og for internettkontakter og for Tv-bilder.

I “gamle dager” var det vel knapt nok slik at overklassen som bodde fire hundre meter borte over en haug og bortenfor to-tre veistubber visste hvordan vi levde, og om de visste det var det vel bare et tegn på at verden var som den skulle være. For hva er vitsen i å eie dersom alle eier? Hva er vitsen i å spise hver dag og spise godt og dyrt dersom ikke noen må nøye seg med sild og poteter?

Det var vel før det, ikke sant?

Javel, så si meg hva som har forandret seg så mye. Politikk og økonomi og frasemakeri og mediavås til kvalmen tar en og fremdeles har vi samme bedritne kapitalistiske klassesamfunnet der færre og færre kontrollerer og lever fett på det felles arbeidet vi utfører.

Jeg behøver ikke gå til enkene i Afghanistan for å finne ofrene for tidas herskende ideologier og overtro, men jeg gjør det likevel, fordi Øverlands ord om ikke å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv tydeligvis er glemt, er ikke på moten, og uansett er det ikke vårt ansvar.

Mon det? Vesten var faktisk fødselshjelper for det regimet i Afghanistan som nå tar fra enkene i Afghanistan det vesle de har av levebrød (bokstavelig talt). Fordi de har lest i den hellige boka si at ikke bare er det bra å drive Jihad mot kommunister og russere det står også at det er bedre at kvinner sulter ihjel enn at de arbeider.

Slike hellige bøker som ikke en gang duger til dasspapir (jeg har sjekket, det går ikke) er også en slags bomber. Bomber som dreper sakte, som dreper tankene, som dreper friheten til å tenke, friheten til å tvile, hvilket jo i bunn og grunn er det samme.

Men vi behøver ikke å gå til Afghanistan, nei langt ifra. Vi behøver bare se over haugen, bortenfor neste tre veistubber, så ser vi fattigdom midt i den påståtte rikdommen. Liv som er blitt så tomme at de bare er skall, mennesker som er falt av lasset, godt hjulpet av den samme flommen av drikk og rus som alltid har vært kapitalismens beste fyllplass. Også bokstavelig talt! Du verden, her spilles det jaggu med ord.

Jeg møtte en kar i parken her en dag som ville snakke om livet sitt. Han mente det kunne bli grunnlag for en roman. En forfatter møter faktisk ganske ofte slike, noen av dem ringer til og med seint på natta når de har drukket seg modige og tullete nok.

De fleste av dem forteller i likhet med denne mannen jeg møtte i parken om et liv der det meste gikk galt. Men det som slår meg når jeg har lyttet til noen slike historier er ikke at de har levd et liv som er så forferdelig at det kunne bli en roman ut av det - de har levd et liv som er så forferdelig tomt at de knapt nok kunne bli ei novelle. Det eneste de fleste av dem har hatt mer enn nok av er elendighet og fyll.

Så kommer naturligvis det kjekke og kvikke svaret. De har naturligvis sjøl skylda. Pussig det. For hvis du spør hvem disse er som det har gått så galt med, så tilhører de aller fleste av dem den samme klassen av mennesker. De kommer fra fattigdom og de dør i fattigdom. Innimellom finner en sjølsagt også slike som er ramlet av rotteracet, mennesker som hadde drømmer som aldri gikk i oppfyllelse.

Overraskende mange er talentfulle, til og med kunstneriske. Så kanskje ligger litt av svaret her.

Hvis et samfunn ender opp i noe så tomt som at det eneste talentet som teller er evnen til å tjene penger, da har vi gjort oss sjøl til de ynkeligste stakkarer verdenshistoria noen gang har sett.

Og i prosessen har vi dømt mange av de som kunne beriket samfunnet vårt med langt mer verdifulle ting enn det som skinner og blinker til tomme, innholdsløse liv som ikke en gang kan bli ei god historie, til og med om forfatteren de vil ha til å skrive den godt kunne vært en av dem, om ikke tilfeldighetene hadde vært på hans side i noen avgjørende øyeblikk:

Kun ei patetisk, tom vandring fra fødsel til død. Noen av dem så alkoholiserte og fulle av tenkelige og utenkelige giftstoffer at de som en sa i “de behøver ikke begrave meg, de kan bare tømme meg tilbake på flaska”. Det er nemlig oftest ikke selverkjennelse det skorter på, det er håp og muligheter.

Fattigdom er ingen smittsom sykdom, den er et resultat av et samfunn som deler samfunnet og verden opp i de som har og de som ikke har, de som er mektige og de som er maktesløse.

Det er ikke en gang nok å ha store kunnskaper i et kapitalistisk samfunn, dersom du ikke vet hvordan du skal få sponsorer til kunnskapen din. Ethvert talents største triumf er dermed å bli børsnotert.

Nettet har imidlertid overbevist meg om en ting. Det er langt flere som er i opposisjon en det jeg trodde. Flere som stiller spørsmål. Flere som har gjennomskuet humbugen.

Nærmest uvirkelige meldinger tikker inn. Demonstrasjoner, protester, underskriftslister, diskusjoner om mål og midler og ideologi, og det blir tindrende klart at media slett ikke har informert oss, de har desinformert og vinklet til fordel for de pengesekkene de er avhengige av. Mange av oss har naturligvis trodd det hele tida, men det er greit å få bekreftelser.

At makta også bruker nettet og telefonlinjene er sjølsagt noe vi må leve med. Bruker det til kartlegging, spionering, registrering. Til å snappe opp via systemer som echelon alt som blir skrevet og sagt. Store Bror har fått enda et leketøy, han også.

Alt dette har også overbevist meg om en ting - intelligens er noe av det farligste vi har. Intelligens uten klokskap finner opp Pokemon, sponser bombeflygere, filosoferer seg inn i finurlige unnskyldninger for det bestående, spionerer for makta, journaliserer i løssalgsaviser, kort sagt lager mennesker som til tross for et vellykket ytre (og i egne øyne et svært så vellykket indre) egentlig burde misunne alkiser i parken det livet de lever.

Hvis slike intelligente idioter nemlig kommer til denne forfatteren eller andre og ber ham skrive en roman om livet sitt holder det jo ikke en gang til ei novelle, det blir kun ei handleliste.

“Bjednoct – nje porók”, “fattigdom er ingen lyte”.

– Russisk ordspråk

“– Mamma, hva er den lyden? Er det bombeflyene som kommer tilbake?

– Hysj, vesla. Det er bare tordenvær.”

Fra Natt uten navn.

Hilsen og håndslag,