Brev til leserne – Uke 35, 2000

Brev til leserne – Uke 35, 2000:

Det hender…

Det hender at jeg tenker at jeg kunne gjort hva som helst for å slippe unna de tilbakevendende depresjonene. Ikke at de kommer ofte, en til to ganger i året kan det bli virkelig ille, og noen ganger går det jo egentlig ganske greit og sløvt for seg.

“Hva som helst” er derfor det en kan kalle en betydelig overdrivelse. Siden jeg en gang på slutten av sekstitallet tømte min første og siste (!) pilleeske med såkalte “beroligende midler” ned i dass og muligens gav dem til noen stakkars, intetanende fisker, har jeg ikke rørt slikt.

Min avsky for alle slags kjemiske krykker, fra alkohol til valium har kanskje gjort livet litt vanskeligere i visse korte perioder, men slike “krykker” har en skremmende tendens til å overta både kropp og sjel og få en stakkar til å tro at de er selve meningen med livet. I lengden tror jeg at både jeg og leserne mine har tjent på at orda og tankene og ikke minst følelsene ikke forsvant i rus men havnet i tastaturet i stedet.

For det er en av de få tingene i livet mitt jeg er ganske sikker på: Takler jeg ikke nedturene og tar imot dem så kommer heller ikke de kreative periodene når pendelen svinger den andre veien.

For det gjør den jo? Gjør den vel…?

Sosialt sett er det verste med å “være langt nede” som det så treffende heter at jeg blir labil og enda mer paranoid enn vanlig. Jeg mener, vanligvis pleier jo paranoiaen bare å følge graden av “normal” forfølgelse (hmm), men i de periodene da en er virkelig langt nede blir verden virkelig et skummelt sted.

“Trust no 1”, var det ikke det X-files hevdet som leveregel?

Mekanismen i det hele er enkel og grei å forstå. Når en kryper inn i seg sjøl og prøver å lukke døra etter seg så godt en kan blir en uansett hvor bevisst en ellers er på fenomenet i så stor grad “verdens sentrum” at en virkelig tror at en er langt større og viktigere enn man med noen rimelig grunn kan tro at en er. Og det samtidig som man paradoksalt nok mistenker at en er så godt som ingen ting! I dette spenningsfeltet trives og gror tanker som slett ikke er komfortable å leve med.

En blir ei brølende mus med angst for både å bli hørt og ikke bli hørt.

Jeg understreker her at jeg naturligvis “som vanlig” skriver alt dette kun på egne vegne, jeg aner ikke om andre også kan ha det slik.

Skjelettene i skapet rasler de også og krever å bli hørt, uansett om datoen på de aller fleste er gått ut for lenge siden, og jeg må erkjenne at jeg i grunnen har levd et liv uten særlig store skadeverk på dyr og mennesker. Jeg er naturligvis en løgnhals, men sjelden utenfor grensene av noveller og romaner og “historier”.

Jeg elsker jo å få Gerd til å tro på ville løgnhistorier fra “hine hårde dager” (joda, jeg vet at jeg bruker det uttrykket litt for ofte), men mistenker henne også sterkt for bare å “spille med”. “Bare jatt me’n”.

Forresten er jo noen av de sanne historiene mer fantastiske enn de sjøl en fantasiforfatter kan snekre sammen…

Jeg sitter og skriver dette på min solide og ganske så trøbbelfri Mac Powerbook av en årgang som ville fått de fleste dataentusiaster til å flire hånlig. Ting som skal mer eller mindre direkte ut på nettet skriver jeg jo på PC’en, men nå er jeg så kvalm av den at det grenser til hat. Ei lita såkalt oppdatering via IBM laget ei lang rekke feilmeldinger og dritt, og jeg begynner å mistenke Norton for å følge en eller annen slags “shari’a” lov for datamaskiner, hvis det da ikke er Bibelen som har inspirert framgangsmåtene i “System Works”: “Hvis ditt høyre øye frister deg, da riv det ut…”

PC’en kunne tydeligvis leve og arbeide med feilen som Norton påpekte, men ikke med “reparasjonen”, som rett og slett besto i amputasjon!

Jeg vil heller lage en annen datalov: Hvis din datamaskin gjør det du vil den skal gjøre, så ikke frist den med stadig nye og vanligvis totalt unødvendige duppeditter og programmer og oppdateringer.

Jeg har lyst til å eksperimentere med Linux, og det skal jeg, men først når jeg har fått ei rimelig brukt maskin i hus som i hvert fall i utgangspunktet ikke er en del av jobbsituasjonen.

Jeg lurer på om man ikke snart må begynne å vurdere denne ubendige trangen til å kjøpe nytt og stadig “bedre” datautstyr som en sykdom på linje med f.eks. spillelidenskap, eller “galskapen” hos mennesker som samler på biler?

En spør ikke lenger om redskapen passer til en jobb man skal gjøre, men “må” legge ut tusenvis av kroner på blankt og nytt og lekkert som ett til to år senere enda en gang bare er utdatert og usselt og har mistet sin glans.

En evig utstyrsrunddans. Men hver sin glede, naturligvis.

Hvis jeg hadde kunnet ville jeg fremdeles fornøyd skrive i vei på min Archimedes som jeg kjøpte brukt for flere år siden. Ingen andre datamaskiner har gitt meg så stor følelse av frihet og arbeidsglede - om den bare hadde kunnet snakke med alle de andre “systemene” der ute. Systemer som krevde markedsmessig verdensherredømme og fikk det.

Jeg sitter tilbake med masse tekster som jeg til nå ikke har funnet noen god måte å konvertere til formater som kan leses i dag.

Noen husker vel kanskje min overmodige påstand om at jeg skulle legge ut romanen “Gjenferdet” på nettet. Slik det ser ut nå blir det aldri noe av det. Det er pinadø mer jobb å konvertere teksten enn å skrive en ny roman!

Det eneste andre jeg har tilbake av Archimedesen er at jeg har konfigurert “Word” både på Mac og PC så nær til mitt gamle tekstbehandlingsprogram som det er mulig, så mye vanemenneske er jeg!

Pussig dette, hvordan et økonomisk system som hevder at konkurranse skal føre til at “de beste produktene” seirer gang på gang beviser at virkeligheten er helt motsatt.

Vi lever jo ikke minst under anbudenes grufulle terrorregime, der flere og flere produkter er satt sammen av bedrifter som leverer billig men ikke alltid bra i et virvar av kompromisser og forskjellige uhåndterlige og flyktige “standarder”. Der varigheten til produktene er kort ikke minst på grunn av at reservedeler til det som er gått i stykker er laget i en fabrikk i Hutiheita som har gått konkurs eller har byttet eier som nå har inngått en mer lukrativ kontrakt med et annet firma, osv. osv.

Snart skal jo også alt fra sjukeheimer til veibygging bruke samme system og finansieres ved bompenger og såkalte “egenandeler”, og dette burde mer enn noe demonstrere den enorme forskjellen det er mellom anarki og kaos. Kaos er ikke bare børsnotert, det ER børs.

Nå da så mange lever i åndeløs jakt på opplevelser og konsumerer livet i rasende fart tror jeg at det virkelig er på tide å slå et slag for kjedsomheten.

En gammel kinesisk forbannelse sier: “Gid du måtte leve i interessante tider”.

Vi lever utvilsomt i ei interessant tid i forbannelsens betydning av ordet. Og jeg tror jeg ikke er den eneste som av og til lengter etter kjedsomhet. Ro, fred, tid til ettertanke og tid til å fantasere og drømme. Tid til å høste av en indre rikdom i stedet for å hige etter dette forbannede kapitalistiske racet av evig konsum.

Jeg hadde den vesle rare glede å bli kjent med en skjorunge (“skjære” som bokmålet insisterer på at det heter) for et par uker siden. Den var skadet og tydelig underernært og svak. Foten var enten misdannet eller var brukket og hadde grodd sammen skjevt.

To uker på badet vårt med god tilgang på kattemat gjorde skjora godt, men forviste jo det meste av ekteparet Knudtsens “badlige” aktiviteter til mer primitive fasiliteter…

Men det var ei god anledning til å studere et intelligent og spennende meddyr på nært hold. Det var faktisk vanskelig å slippe den ut i den harde verdenen der ute igjen, men det måtte jo skje til slutt. Med to smarte katter i huset levde den naturligvis i evig fare også innendørs. Katter er jo selve erkefienden som skjora vanligvis elsker å terge vettet av, men det går jo av og til galt og det spørs om det ikke var akkurat det som hadde hendt denne gangen.

Den var på besøk i hagen i går, og så ut til å ha det bra.

Jeg håper et par uker vil gjøre underverker for mine “sår” også, sjøl om jeg innerst inne vet at det kan ta ganske lang tid.

Et bitte lite lyspunkt akkurat nå er det at Gerd (og jeg også!) har fått tilgang til spansk TV via en venn som gav oss ei gammel parabolantenne og en tuner som gjør det mulig å hente ned kanalene TV España og 24 HORAS. Så kanskje endelig det blir litt skikk på min spansk også etterhvert.

Salud!

“Tese, antitese, syntese. Men det må være noe mer. Bak syntesen: Den evige rundgang.”

– Kristian Kamsvåg

Hilsen og håndslag,