Brev til leserne – Uke 37, 2000:
Musikk og politikk
– og ei beklagelig melding
Jeg tilhører de i verden som mange vil anse for å ha en sær og smal musikksmak. Siden jeg som tolvåring oppdaget rock and roll i 1956 har jeg nemlig stort sett holdt meg til den musikkforma - sjøl om jeg med åra også er blitt glad i viser og forskjellige former for folkemusikk, blues og arbeidersanger!
Det siste sikkert fordi det var noe jeg nærmest ble oppflaska med, og jeg kunne sikkert “Internasjonalen” lenge før skolevesenet tvang meg til å lære “Vår Gud han er så fast en borg” og “Norge i rødt, hvitt og blått”…
Jeg ble intenst kritisk til utviklinga innen det som kan kalles pop- eller rockemusikk er den rå kommersielle utnyttinga av artister og talenter fra tidlig på sekstitallet og utover. Ikke at det ikke var slik tidligere også, men det som skjedde med rock and roll på femtitallet var et ungdomsopprør mot ikke bare den oppleste og vedtatte musikksmak, men et opprør mot de store plateselskapene og deres makt over bransjen.
Det dreide seg nok ikke om et bevisst opprør, men heller om et sammenfall av tilfeldigheter godt hjulpet av de kapitalsterke plateselskapenes utrolige arroganse. At det voksne og kristne og veloppdragne Amerika og Europa reagerte med forferdelse og avsky på rocken hjalp sjølsagt godt på…
I ettertid kan man godt se at triumfen måtte bli kortvarig. Det som i utgangspunktet faktisk var en folkemusikk, ja, mer enn det; en arbeiderklassemusikk, ble ikke bare avhengig av kommersielle kanaler for å bli hørt, den ble fullstendig feiltolket og misforstått av toneangivende radikale kretser. I Sovjetunionen f.eks. ble denne musikken sett på som et typisk utslag av vestlig dekadanse.
Da de store plateselskapene etter hvert oppdaget at det var store penger å tjene på rock tok de enkelt og greit kontrollen, og har ikke sluppet den siden.
Det ble nesten pinlig for mange av de radikale artistene på seksti- og syttitallet at de var eid så å si med hud og hår av store kommersielle selskap. Særlig CBS forsøkte faktisk å gi seg sjøl et image som et “radikalt” plateselskap, samtidig som de naturligvis håvet inn dollar og utnyttet sine artister så godt de kunne.
Et kapittel for seg var utnyttinga av de kvinnelige artistene. Her utviklet ikke bare plateselskapene men hele industrien en bruk-og-kast mentalitet som langt overgikk det menn ble utsatt for.
Til tross for at selve drivkrafta i rock and roll (slik jeg opplevde det på femtitallet i Norge) var jentene, motsvarte aldri tilstanden i industrien tilstanden i folket, og hvis kvinneundertrykking og -forakt eksisterte i det store samfunnet, så var denne tidoblet i musikkindustrien.
At noen jenter overlevde, ble store artister og holdt det gående skyldtes ikke industrien, det skyldtes deres eget talent og tøffhet. Noen ganger naturligvis også evnen til å bøyes heller enn å briste.
Til tross for at jeg ikke lytter mye til såkalt moderne popmusikk har jeg forsøkt så godt jeg kan å ha et øye på utviklinga innen bransjen, ikke minst ved at jeg har ei datter som er utøvende musiker, og jeg synes å se en industri som langsomt råtner på rot.
Nylig ble jeg kontaktet av ei gruppe svenske ungdommer som kaller seg:
NETTVERKET MOT SEXISME, natverketmotsexism@hotmail.com, og som har til formål å “aktivt motarbeide sexisme både ideologisk og praktisk på det sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle plan.”
I den sammenheng vil de nå sette søkelyset på musikkanalen MTV i forbindelse med MTV gallaen den 16. november i Stockholm og forsøke å få til en demonstrasjon.
Tankene som de har omkring musikkindustrien i sin alminnelighet og MTV i særdeleshet stemmer svært godt overens med mine egne, og jeg oppfordrer derfor folk til å ta kontakt med dem og gi dem all den støtten de fortjener!
Dette (til meg å være) korte brevet inneholder dessverre også ei negativ nyhet for alle de som trofast har fulgt denne hjemmesida siden den ble til, og som spesielt har lovprist den for hyppige oppdateringer og en stadig strøm av nytt (og ikke så nytt) materiale som er blitt lagt ut på sida.
Odd Inge Teige som i sin tid tok initiativet til å få i stand sida vil ikke lenger ha anledning til å oppdatere den jevnlig, og framtida for sida er dermed usikker. Jeg skylder ham naturligvis stor takk for det han har gjort, og vi har hatt et givende og interessant og lærerikt samarbeid. Begge veier, håper jeg!
Websida vil foreløpig ikke bli lagt ned eller fjernet, men jeg er av den oppfatning at det kjennes lite tilfredsstillende å ha ei “død” eller “halvdød” side liggende ute. Jeg kommer derfor til å prøve å finne alternative løsninger, men kan ikke love noe, da jeg har liten eller ingen mulighet til betale noen for å gjøre den jobben som kreves.
Ingen beklager dette mer enn meg. Sida har vært besøkt av mange tusen mennesker siden den kom på nett, og jeg sier takk til de som har fulgt meg i denne tida, og alle de som har sendt hyggelige tilbakemeldinger og til og med kalt dette for det beste forfatternettstedet i Norge!
En særlig unnskyldning må jeg nå komme med til de som på min forespørsel har lovt å sende “gjesteartikler” og som kanskje arbeider med slike. Send dem gjerne likevel, men skriv om noe “tidløst” …
Hilsen og håndslag,
