Brev til leserne – Uke 41, 2000

Brev til leserne – Uke 41, 2000:

“Spøkelser”

Jeg har tidligere skrevet om hvordan mitt møte med Internett har gitt meg muligheter til å komme i kontakt med likesinnede både når det gjelder interesser, meninger og aktiviteter. Ikke minst kontakt med andre forfattere. Og sist men ikke minst disse dyrebare vesenene som kalles LESERE!

En god måte å komme fort og brutalt ned på Jorda igjen, og til den sørgelige virkelighet at Internett også er dumhetens supermarked, et REMA hundretusenvis med taletrengte mennesker som skriver ting som virkelig får en til å skjønne hvorfor tidas store politiske seierherre i Norge er eieren av Fremskrittspartiet.

Jeg tror likevel toppen (til nå!) ble nådd da jeg via debatten om Xena, som i seg sjøl inneholder både misogyni og sensurlyst, havnet inne på sida som debatterte omskjæring og måpende leste et innlegg fra en som skrev om hvor stygt det kvinnelige kjønnsorgan er og hvor forskjønnende han mente ei omskjæring ville være!

Og dersom noen tror dette var skrevet av en såkalt “jævla araber” så tar de feil, det var skrevet av en vaskeekte nordmann!

En blir faktisk sittende og lure på om det virkelig ikke finnes grenser for enkelte menns kvinneangst og -hat. Hva er det de har opplevd, hvilken oppdragelse har de fått, hvor har de disse tankene og meningene fra? Mental pendling mellom pornoindustrien og bedehuset?

Ser de vekk i angst eller spyr på fortauet når de passerer en blomsterbutikk og ser roser i vinduet? Eller har de faktisk greid å se bort fra likheten mellom tornebuskens vidunderlige kjønnsorgan og det kvinnelige?

Jeg er en relativt veloppdragen og egentlig ganske blyg Nordmøring fra de såkalte “lavere klasser” og det er ikke lett å skrive verken slik eller sånn om menneskers såkalte private deler, men når en bare blir provosert nok…

Ellers må jeg motstrebende innrømme at TV2 har gjort en fremragende innsats for å få bukt med omskjæringa og har avslørt muslimske religiøse ledere som menn som både unnskylder og tilrår tortur i navnet til religion, tradisjon og (u)kultur.

Ikke at jeg er særlig overrasket over løgnene. Vi vet jo fra alle “bok”-religioner hvilken lov som kommer først, den fra mennesker eller den som profetene deres etter sigende har fått fra Gud, enten den er kommet som gullplater, besøk fra engler, visjoner, drømmer, rus, eller rett og slett vilje til makt parret med livlig fantasi og evne til å lyge så en tror det sjøl.

Nå har jeg faktisk i motsetning til de fleste lest Koranen, og jeg er fullt klar over at min status som “vantro hund” gjør at enkelte nok tolker boka slik at jeg både kan lyves til og stjeles fra og at svært mange muslimer mener at Allah bare mildt rynker brynene av sånn adferd, dersom han da ikke bent fram skulle kunne applaudere den?

Jeg skynder meg å legge til at dette naturligvis ikke gjelder alle muslimer, jeg regner med at mange av dem ikke bryr seg stort mer med sin religion enn de fleste norske gjør med sin. Vi driver ikke akkurat med sånne ting som å begjære vår nestes asen hver eneste dag vi heller, sjøl om vi naturligvis oftest ikke har noe imot å bli begjært av vår nestes hustru!

Det hele er vel enda et bevis på at slike som setter seg sjøl til å lede og veilede er de som ofte er minst skikket til det. Og jeg synes denne somaliske jenta er et utrolig modig menneske!

Somalierne som folk er forresten et utmerket bevis på hvor heldig såkalt “rase”-blanding kan være, med gener som både er afrikanske, arabiske og europeiske. Flottere mennesketyper skal en lete lenge etter.

Slik er det jo når en bor midt i karavane- og skipsleia!

Jeg må tilføye at jeg ikke kan la være å undre meg over menn som kan ri av seg begjæret sitt på kvinner som ikke kan føle en dritt annet enn kjedsomhet og ubehag og til og med smerte under samleiet.

Det må være noe riv ruskende galt oppi hodene deres, og egentlig er det jo synd på dem.

Tradisjon og religion i kombinasjon kan sannelig være mer undertrykkende enn både klanledere og imperialister! Dessuten er det en nisse som ser ut til å bli med på lasset uansett hvor en flykter.

Ellers vet jeg at det er storpolitikk som burde oppta tankene mine nå. Jeg har alltid vært interessert i utenrikspolitikk, men jeg har for lengst gitt opp å sortere skurkene fra bandittene og svindlerne fra fuskerne, enten det er på Balkan eller i Midt-Østen eller for den saks skyld i mer nærliggende områder. Men en ting vet jeg, og det er at maken til dobbeltmoralske hyklere som de som synger i NATO-operakoret, det har ikke verden opplevd siden Hitlers brunkledde gikk rundt gatene og gaulet “Horst Wessel Lied”:

“Es schau’n auf’s Hackenkreuz voll Hoffnung schon Millionen/Der Tag für Freiheit und für Brot bricht an.”

Noen nærmere kommentar enn dette orker jeg ikke nå. Og jeg lurer virkelig på hvilken klok kineser det var som fant på forbannelsen “jeg ønsker du må komme til å leve i interessante tider”. Hun har min beundring både for treffsikkerhet og originalitet.

Jeg skulle virkelig ønske at vi kunne leve i en mye kjedeligere verden. Den rolige, behagelige tilværelsen som William Morris beskriver i sin utopiske roman “News From Nowhere” tiltaler meg bare mer og mer!

Men aldri en kjedelig dag å få med Gutta i Kruttrøyken!

Det er forresten et pussig trekk som kanskje flere enn meg har merket seg ved såkalte demokratiske politikere; er det ikke rart hvor forsiktige de blir når ordet “folket” (de mener jo “velgere”) kommer på banen?

Har dere noen gang hørt politikere som tør å si at folket har noen som helst skyld for rikets tilstand? Men i et demokratisk samfunn må jo det være riktig? Folk får de politikerne de stemmer inn. Det er ei setning som egentlig burde etterfølges av to minutters stillhet og grøssende ettertanke.

Jeg strever for tida såpass mye rent privat, at jeg egentlig har mer enn nok med de såkalte nære ting. Jeg har en sjuk katt og hun både fortjener og tar store deler av tida mi. Jeg tror dessverre at jeg ganske snart må grave en grav i hagen igjen. Det er både en sorg og et privilegium å få lov til følge et helt katteliv fra fødsel til død. Men uansett er det tunge dager akkurat nå.

I tillegg er det nemlig heller ingen ting å legge skjul på at jeg har tre feilslåtte starter på en ny roman liggende i papirkorga.

Jeg vet det er dumt å si det, men jeg tror jeg begynner å se litterære spøkelser. Grå skyggeaktige komitevesener med overdimensjonerte tomler som peker nedover. Spøkelser i et slott jeg aldri kan nå fram til, og som bare ligger der som et slags skimrende, flimrende Xanadu. Helt til man virkelig kommer nær og ser at “slottet” slett ikke likner på noe som Kafka har skrevet om, men bare er et simpelt kapell omgitt av graver.

Det er så irrasjonelt og absurd at jeg burde stille meg i skammekroken. Og likevel – jeg er livende redd for å skrive en roman som ingen vil våge å gi ut.

I et samfunn der pengene rår, er det de med penger som rår, og jeg tviler ærlig talt sterkt på min “magiske realismes” markedsverdi.

Skjønt, jeg vet jo at jeg har lesere. Det forundrer meg stadig at jeg har det, men Internett har som jeg antydet tidligere vært god mot meg på den måten. Jeg har “møtt” mange av dem der.

Jeg svarte f.eks. på en mail på ei liste for ei tid siden og fikk det overraskende svaret tilbake at vedkommende var en ivrig leser av bøkene mine, at Kalis sang var yndlingsboka, og han hadde lest den minst ti ganger!

Hmm. Tenk om jeg aldri hadde skrevet den boka heller? I angst for ditt eller datt og Jesus og Julenissen og kreti og pleti og slott og kapell?

Jeg tror jeg må ta opp det siste utkastet til en begynnelse på Det svarte tårnet fra papirkorga og se om noe av det bør og kan reddes.

Hilsen og håndslag,