Brev til leserne – Uke 44, 2000

Brev til leserne – Uke 44, 2000:

Utenriks

Det har aldri eksistert et menneske som har hatt rett i alt.

Det høres ut som enda en av disse banale sjølsagthetene, og det er riktig det, det er akkurat det det er. Enda en bjeffende banalitet som biter livsfilosofene i hælene når orda deres blir for Store.

For det er mange som tror at Jesus hadde rett i alt. At Muhammed hadde det. At Joseph Smith hadde det. Gudbenådede som de var av en eller annen lokal guddom med ambisjoner om å bli stor og global og enevoldelig.

Andre ikke fullt så gudbenådede har også gjort krav på å ha rett i alt. Hvem ville tort å stille spørsmål ved Maos ufeilbarlighet til en gjeng kulturrevolusjonære kinesere omkring 1967? Eller ved Stalins ufeilbarlighet på et møte i SUKP’s sentralkomite i 1936? Eller for den saks skyld Joe McCarthy’s ufeilbarlighet i en åpen høring om kommunistisk undergraving i det amerikanske senatet i 1953? Hva med å så tvil om Freuds teorier under en viktig samtale med psykolog i 1960? Eller rakke ned på Ayn Rands evner som sosial sannsigerske til en sal full av “propertarianere” i 2000?

I siste tilfelle ville en kanskje ikke risikert særlig mye mer enn å få gnagsår i ørene, men det kan jo i enkelte situasjoner være ille nok…

Og likevel. Kommer tid kommer råd, sa alltid min bestemor. Og hun hadde i mine øyne nesten alltid rett. Storheten krymper, og krymper, og krymper… bare vi tar tiden til hjelp.

Karl Marx sier i Det kommunistiske manifest: “Det drar et spøkelse gjennom verden” – akk, hadde det bare vært ETT spøkelse, men det kryr jo av dem. Markedskreftene som Marx sjøl var en slik skarp analytiker av, er ett av disse spøkelsene, og for tida langt mer aktivt enn det kommunistiske spøkelset. Men alle spøkelser trenger egentlig bare en god åndemaner, ei heks eller muligens aller helst en ateist for å sende sjøl det argeste spøkelse dit det hører hjemme; i hjernelabyrintenes mørkeste kjellere, der de kan rasle med lenker og rope sine “uhu” av hjertens lyst uten å gjøre skade.

Samfunn er et menneskeskapt foretak, og “lovene” i slike samfunn har det til felles at vi kan framskaffe eller avskaffe dem eller moderere og forme dem av hjertens lyst. Ja, jeg vil faktisk tro at når et spøkelse, eh, det vil si en “lov”, har fått husere med folk en sånn ti-tretti-seksti års tid så er den moden for en skotupp i ræva for å minne om at slike “lover” skal tjene og ikke bli tjent.

“Sannhet” er ofte enkle og greie og bitte små ting som sjølsagt kan være store for den eller de det direkte angår. Banale? Javisst, hvis det er det en vil kalle varme og kulde, hat og kjærlighet, glede og sorg.

Blomstre og visne, liv og død.

Nærmere livets mirakel enn å være nær døden kommer en ikke. Jeg hørte i barndommen mine foreldre stå over senga mi og gråtende si at de trodde at nå var livet mitt over.

En selsom opplevelse. Men ikke skremmende, heller ganske underlig. Smerten var å kave seg tilbake til livet og til full bevissthet igjen, men vanligvis angrer jeg ikke…

Jeg frykter absolutt ikke min egen død. Det betyr ikke at jeg takler andres død særlig bra.

Jeg har fremdeles drømmer der min far stanser bilen utenfor huset her, og jeg hører krykkene hans lage sin særegne vesle lyd i grusen. Før det blir stille, og ingen ringer på døra.

Jeg drømmer om kattene som har dødd her i huset. Kanskje spesielt Mia, som sloss mot døden og vant igjen og igjen til min uforstand “hjalp” henne til å dø. Det er et privat spøkelse som jeg lever med. Ett av skjelettene i det berømte og beryktede skapet som rasler med lenkene og klaprer med tennene når jeg minst vil det.

Hvis noen savner et poeng i dette så skulle det vel være ett, men jeg tror det ramlet i veigrøfta ett eller annet sted på veien hit. Jeg kan ihvertfall ikke finne det?

Nåja, ikke alle historier trenger et poeng (!), ikke alle tankerekker ender i annet enn blindgater.

Jeg sitter forresten her og har dårlig samvittighet fordi jeg mislyktes med å skrive den artikkelen jeg lovte de svenske kameratene i Nätverket Mot Sexism til støtte for deres aksjoner mot MTV.

Kanskje lå det litt for langt utenfor min egen virkelighet når det kom til stykket. Det som sendes i MTV gir meg jo egentlig kun allergireaksjoner… og dessverre ikke bare mot konseptet, mot holdningene, men også mot selve musikken. Kanskje kommer jeg til å bli yngre når jeg blir eldre, men akkurat nå ble det bare slik som dette.

Men litt har jeg da greid å hjelpe til med, ved bl.a. å oversette et par ting til norsk for dem, og jeg vil gjerne bidra med mer, også for Federationen Utopia, som jeg har fått lov til å lese prinsipprogrammet til.

Ei av årsakene til at jeg har fått gjort mindre enn jeg trodde jeg kunne rekke over er naturligvis denne hersens depresjonen som ikke viser tegn til å slakke på tøylene.

Når jeg setter meg ved tastaturet og skriver er det en slags fred i det, som om jeg går inn i en verden der jeg kan stenge mye av det andre ute. Det var derfor i håp om at jeg virkelig skulle kunne “gå gjennom speilet” og finne forfatteren lys levende og klar til dyst at jeg startet på et nytt skjønnlitterært prosjekt. Det ble med noen famlende innledninger til mitt nye romanprosjekt.

Jeg stanget vel hodet i speilet, og det var ikke noe fristed på den andre siden.

Jeg må sikkert bare vente litt, tror jeg.

Pussig nok er det som om tilværelsen går både fort og sakte på en gang akkurat nå.

Dagene har fløyet avgårde og vært fylt av små oppturer og større nedturer.

Men om ikke annet har jeg begynt å få den første forståelsen av PC-operativsystemet Linux inn i fingre og i hode. Som et underlig slags tidsfordriv er det at jeg sitter foran maskina. Time etter time. Uten egentlig å utrette noe. Det minner meg mest av alt om ett av disse digre puslespillene som man tømmer i en haug midt på bordet. For så å være stolt når en har lagt de første ti-femten puslespillbitene i nederste venstre hjørne. Alt sammen blått hav…

Kanskje jeg kan se på det som terapi? På linje med korgfletting?

Jeg anser likevel fremdeles ikke Linux for å være et fullgodt alternativ til Mac og dessverre heller ikke til Windows. For egentlig er jo det operativsystemet best som brukeren ikke merker. Som rett og slett gjør jobben med minst mulig knirk og kortest mulig læreprosess, for nybegynnere såvel som for garvete brukere av datamaskiner. Som installerer og sjekker og starter uten at jeg må svare annet en ja, ja, og nei, nei.

Men morsomt er det nå likevel! Og kanskje nyttig også, hvem vet?

Av de hyggelige tingene som har skjedd i det siste må jeg nevne Martin Nags omtale av Mannen med steinhodet.

Hvis du hører en forfatter si at han “driter i” anmeldelser og hvorvidt noen liker boka hennes/hans eller ei, så ikke tro på det! Ikke et sekund skal du tro på det.

Hungeren etter anerkjennelse, etter lesere, etter positive reaksjoner er sterk hos alle slag kunstnere.

At vi roser hverandre er imidlertid ingen hverdagskost, derfor er det så forbasket hyggelig når det skjer!

Og derfor bare MÅ jeg bare dele noe av denne omtalen til Martin Nag med dere:

“Dette er en eiendommelig, u-norsk roman, et norsk motstykke til romanen “Mesteren og Margarita” av Mikhail Bulgakov; intet mindre! ….Store ord? - åja… Men dette er satire som svir, - et muntert oppgjør med “velferdsstatens dumpingplass”; et u-virkelig norsk sykehjem som symbol på vulgærmarkedismen; intet mindre på ny… Ingar Knudtsen er underfundig: Han lar hovedpersonen våkne opp med en real norsk gråstein på hjernen! … Men mon ikke den gale mann ser det riktige - og stiller vårt samfunn satirisk i relieff? Som der han karakteriserer de unge i dag: “De som gjør ‘Dagens Næringsliv’ til storavis og ‘Friheten’ til undergrunnspresse, eller der han formulerer en satirisk aforisme: “En fagbevegelse uten en ideologi er ingen fagbevegelse, bare et rottereir der strebere og igler kan sko seg på medlemmenes mangel på teoretisk kunnskap”… Jo! “Mannen med steinhodet” er en satirisk utfordrende roman, et forfriskende innslag i ny norsk litteratur, - en smak av Gogol og Bulgakov; intet mindre - for tredje gang…”

Alt dette skrevet av en av Norges fremste kjennere av russisk litteratur, med et utall bøker bak seg!

Jeg ventet for hver eneste setning på det vanlige “MEN”. Det sure i det søte. Anmelderens forsikring til leseren om at han eller hun oppfyller sin kritikerplikt og er - kritisk.

Det kom aldri. Jeg minner dere igjen på det bedrøvelige faktum at kulturrådet nullet Mannen med steinhodet.

Oj, så lett det er å “ta” perifere forfatters perifere bøker når det er såå mange viktige og vektige bøker og ikke minst tidsriktige bøker utkommet på de store kulturforlaga som sårt trenger støtte.

Jeg lurer nå uvilkårlig på om ikke resultatet av vurderinga i kulturrådet hadde blitt annerledes dersom boka hadde kommet ut på Gyldendal, slik det faktisk var gode muligheter for. Det var til slutt min egen avgjørelse å likevel gi den ut hos Bladkompaniet.

Jeg står på at den avgjørelsen var riktig. Det ble ei fin bok, og Liv Røsjø Sande er og var og blir ett av de få forlagsmennesker som jeg virkelig tør å stole på. Både som konsulent og som et menneske med et åpent litterært sinn.

Hun var ved siden av Frøydis Arnesen den som virkelig tillot meg å eksperimentere og dykke ned i min egen fantasi og min egen erfaringsbakgrunn for å finne “min egen litterære stemme” fullstendig uavhengig både av litteraturens lunefulle moteretninger og av kommersielle hensyn.

Det er kanskje lett både å glemme og å overse at Bladkompaniet er en av Norges viktigste spredere av kultur til de såkalte brede lag av folket. Arbeiderklassens forfattere har dessuten alltid hatt sin sjølsagte plass i deres stall, og jeg vil påstå at dette forlaget i sin ugivelsespolitikk har vært langt mer “sosialdemokratisk” enn et forlag som Tiden.

At det etterhvert ble et sentralt kommersielt foretak med hovedsatsing på serier forhindrer ikke at døra likevel har stått konstant på gløtt for annen litteratur.

Klassekampen utropte faktisk bare for et par år siden Bladkompaniet for å være et forlag for arbeiderforfattere. At det var det året de gav ut min bok I flaggets fold var kanskje ikke helt uten betydning i den sammenhengen…

Hva som skjer videre vet ikke jeg, men at forlaget totalt skulle skifte ham fordi de nå er kjøpt opp av storkapitalen, det har jeg problemer med å tro… Tida får vise det.

Det jeg vet er at ved å kjøpe inn Bladkompaniets seriøse bøker kunne kulturbestemmerne støttet oss forfattere av slik litteratur på det forlaget. I stedet for å gi forlaget åpenbare minuspoeng og sette “nesa i været”.

For å sitere Martin Nag igjen om Mannen med steinhodet:

“Men dette er en roman som går over hodet på nullerne; de forstår ikke dette, - det er alt for godt… for dem er også Gogol og Bulgakov – null… Gratulerer, Ingar Knudtsen.”

Takk for det, Martin Nag. Du liksom alle oss andre kan vel ikke ha rett i alt, men i dette håper og tror jeg naturligvis at du ikke tar feil.

Dersom nå noen lurer på hvorfor jeg satte tittelen “Utenriks” på dette brevet, så var det bare for å fortelle at jeg denne gangen IKKE skriver et ord om utenrikspolitikk. Enda jeg har lyst til det.

Hilsen og håndslag,