Brev til leserne – Uke 45, 2000

Brev til leserne – Uke 45, 2000:

“Fortid, nåtid og framtid?”

Jeg har ikke skrevet brev på ei stund nå.

Katten min, Isis, døde natt til fredag den 20. forrige måned, og hun og sjukdommen hennes hadde tatt så mye av min tid ei stund at tomheten etter hennes død ble breddfull av rare tanker og følelser.

Jeg har skrevet om det mange ganger nå. Det lille store og det store lille. Det som er smått og ubetydelig og kanskje til og med litt hoderystende bak neste skillevegg i rekkehuset jeg bor i, ble til kattebegravelse i hagen og tårer og tomhet hos oss.

Jeg har prøvd å fylle dagene med lesing, men det har blitt mest sløv TV-kikking. Egentlig lite og ingen ting som jeg føler “er noe”. Kanskje, nei ikke kanskje, det er noe i veien med meg:

Jeg greier ikke ha denne urbane avstandsnærheten til ting. Engasjementet som er kvasi. Alvoret som pakker inn fleipen. Kultur som hobby. Ideologi som interessante byggeklosser i et tankebyggverk.

Jeg tror det finnes for mye utdannelse og for lite lærdom i samfunnet vårt. Jeg tror ikke på skole og universitet som læresteder. Bare de heldigste, de dyktigste, de særeste, de mest harnakket individualistiske kan overleve med sine egne tanker i behold. Overleve også med kunnskapstørsten i behold.

De såkalte læreanstaltene er et teater der man splitter liv og tanke. Ånd og kjød, er det ikke det religionene kaller det? Der det ene er høyverdig, det andre bare kjøtt. En god venn av meg fortalte at en lærer på universitetet hadde kommet med den glupe uttalelse at han ikke kunne kjenne noen dyr ordentlig uten å ha spist det… Men jeg vet om en mye bedre måte han ut i fra en slik tankegang kunne lært et dyr å kjenne - han kunne blitt spist.

Det er mye lærdom i smerte, både fysisk og psykisk. Kjøttet blir ikke lenger “bare” materie. En kronisk sjuk persons tanker er f.eks. som en jojo, den vender alltid tilbake til det stedet den er kastet ut fra, tilbake til smerten, til sjukdommen.

Når en kjær person av enhver art dør, er det noe av det samme. Og til sjuende og sist er jo også kjærligheten smerte. Smerten ved fravær, den sjalu personens svartsjuke, angsten ved jegets overgivelse, maktesløsheten ved avhengigheten.

Og likevel er det da vi lever mest intenst i livet. Og vi ville ikke gått glipp av et eneste sekund, sjøl ikke når de mørke stundene kommer, savnet ved et brudd, eller det som litteraturen og slagertekstene kaller “kjærlighetssorg”. Denne banale morderen som hvert eneste år tar liv…

Sløvhet og kjedsomhet har utvilsomt sine gode sider. Det eneste som får meg til å tenne litt av det jeg glor på på TV-en fra omtrent klokka elleve og utover er “Pretender”. Jeg vet den har gått før, men serier som går en gang i uka og i såkalte beste sendetid (for meg verste sendetid) må jeg være ekstremt motivert for å få med meg.

Det er faktisk innimellom en riktig god serie. Det finnes andre også. En brukbar tysk krimserie som heter “Doppelter Einsatz”. Og Gerd og jeg morer oss over den uforlignelige Sally på svensk TV2 og bekymrer oss over nyheter om ETA på TVEspaña.

Men for øvrig kan jeg ikke la være å lure på hvordan det er mulig å ha et trettitalls TV-kanaler og likevel se det samme, det samme, det samme i forskjellige og alltid like tåpelige innpakninger?

Fire gigantiske internasjonale medieselskaper med hovedkontorer i USA eier nå mesteparten av det som finnes av TV, radio, aviser, magasiner, forlag, kommersielle internettselskaper, etc. De styres som gammeldagse diktaturstater og brer seg og sine firmaers ideologi ut over verden på en måte som får en til å tenke på filmer som Invasion of the Bodysnatchers, bøker som Heinleins Titanboerne kommer, eller middelaldersk byllepest.

Men det er verken lus, lopper, rotter eller utenomjordiske aliens det dreier seg om. Det er mennesker som for meg er like “alien” som om de var vesener som kom fra Andromedagalaksen. Det er ikke bare det at jeg ikke “forstår” hva som driver disse kapitalistiske imperiebyggerne, jeg har ingen trang til å forstå heller. Annet enn at jeg vet at de er mine fiender og samme hvor latterlig liten og betydningsløs min protest er, vil jeg ikke slutte å protestere. Jeg vil helst være som det naive barnet som peker på keiseren og etterlyser majestetens mangelfulle påkledning.

Fienden er og blir den samme gamle, innpakningen er alt som endrer seg. Keiserens “bekledning” kan lyse og skimre og skifte og blende og bølge, men den er fremdeles like fri for tråder. Pengesekken, staten og religionen. Ingen ting forandrer seg egentlig, vi lever bare så forbasket kort at vi alltid tror vi lever midt i tiden.

Jeg har begynt å abonnere på Klassekampen – en flink telefonselger overtalte meg. Jeg har alltid hatt et vanskelig forhold til den avisa. Hovedorgan for en bevegelse jeg var med på å stifte – og da snakker jeg om tidlig!

Men den kulturelle hovedstrømninga i avisa har alltid fylt meg med den samme følelsen av total fremmedhet som når jeg leser Dagbladets “kultur”-sider. Til forveksling lik i begge aviser, vil jeg påstå.

Åpen og lukket for arbeiderkultur. Så lenge vi skriver om streik og parti og folks evinnelige hverdag da er vi greie og marsjerer der vi skal marsjere, men når vi fantaserer og problematiserer og kanskje havner i ideologier som regnes som “venstreavvik” à la anarkisme og syndikalisme da er vi ikke lenger stuereine.

Kom over et gammelt skrift her en dag som het Litteratur og klasse av Alf Christensen fra 1935.

“Få områder”, skriver Christensen, “gir plass for så megen forvirring, tilfeldighet og vilkårlighet som studiet, vurderingen og kritikken av litterære verker. Alt åndsliv er et speilbilde av de historisk-sosiale forhold hvorunder det blir til.”

Han kommer etter min mening med en sterk kritikk av den litterære tendens som har vært framherskende i mesteparten av etterkrigstida både her i landet og ellers. De “normer” for god litteratur som tar utgangspunkt i formens dominans over innholdet. Ekstasen over setningenes finurlighet og temaenes tidsriktighet. Opp mot dette borgerlige kulturfenomenet setter han idealet om at “formen er ikke til for seg selv. Form og innhold er tvert om ett”.

Jeg tror en god del av Klassekampens kulturmedarbeidere kunne ha godt av å grave litt i fortida for å finne et kulturelt fotfeste med en annen ideologisk forankring enn “den nye klassens” kulturisme.

Så kanskje de også ville hjelpe til med å befri en del forfattere fra evig og alltid å måtte legge mer og mer i krimlitteraturens overfylte skuff for å få lov til å skrive bøker som kombinerer innhold og budskap med en form som når ut over kulturistenes interne krets.

Jeg vil naturligvis ikke hevde at erkjennelse og uttrykk alltid skal og må følge hverandre verken i livet eller kunsten.

Vi kan gjerne vite at vi lever et tilfeldig sted i Universet, på et ubetydelig lite støvkorn av en planet som kretser rundt ei gjennomsnitts stjerne i utkanten av Melkeveien, en tvers igjennom kjedelig galakse i den lokale galaksehopen. Men likevel lever vi våre dager som om vi er midtpunktet i universet. Og subjektivt er vi jo det? I mine største og mest maniske drømmer forstår jeg de religiøse. Jeg vil se Kali drepe mine demoner. Se korporasjonene og statene falle i grus foran Henne og høre de ynkelige direktørene og diktatorene be om nåde før de like uforstående som de levde dør blod og gørr og dollar.

Men normalt vil jeg nøye meg med å skrive. Ikke at jeg tror at en håndfull bøker på et lite språk i utkanten av verden (og så videre) betyr noe særlig i den store sammenhengen, men jeg er ikke mindre sentrum i mitt Univers enn andre er i sitt…

Den største løgnen “de” har greid å skape, er løgnen om framgang. At dagen i dag skal og må være bedre enn gårsdagen, og morgendagen, og for ikke å si dagen etter det – du store for ei lysende framtid!

Jeg har tenkt mye på Jens Bjørneboe i det siste. Ikke bare fordi han var frihetlig sosialist som jeg. Men fordi det hos ham nesten alltid var en enhet mellom form og innhold og budskap som gjorde ham til en stor forfatter. Arbeiderklasseforfatter kan han absolutt ikke kalles, men hos ham finnes likevel ikke bare hans egen livsglede og smerte og hans omgivelsers sosiale tomheter, men et levende og radikalt engasjement for de lidende og undertrykte. Jeg synes jeg kjenner hans smerte over “bestialitetens historie”.

Noe av det samme finner jeg forresten hos den “mystiske” B. Traven. Dødsskipet er fremdeles en av mine yndlingsbøker, snart førti år siden jeg leste den første gang!

Jeg skulle ønske jeg greide å lese mer skjønnlitteratur for tida, men stabelen med uleste romaner på nattbordet har vokst faretruende det siste halve året.

Javel, natta går nå mot morgen. Shangri-las synger i bakgrunnen; “Past, Present and Future”.

Den tittelen kan kanskje kalles den totale oppsummering.

Hilsen og håndslag,