Brev til leserne – Uke 46, 2000

Brev til leserne – Uke 46, 2000:

Den beste medisinen

Jens Bjørneboe skrev i sin tid om “Vi som elsket Amerika” – jeg har aldri elsket Amerika. Ikke Amerikas Forente Stater som statsdannelse, som idé, og slettes ikke som stormakt og verdens politi.

Mye av min politiske oppvåkning og engasjement har skjedd i opposisjon til USAs maktpolitikk rundt omkring i verden, inklusive mitt eget land.

Likevel er det mye amerikansk jeg har sansen for. En av de viktigste drivkreftene i amerikansk kultur har vært det etniske mangfoldet, parret med en vilje fra de aller fleste til likevel å finne en felles identitet. I dette spenningsfeltet har det skjedd sammensmeltinger av kulturelle retninger innen musikk, litteratur, etc. som har gitt opphav til mye av det jeg som en europeer som vokste opp på femti- og sekstitallet den dag i dag definerer som “min” kultur. Fra klesdrakt til rock and roll til science fiction…

Det finnes faktisk også få nasjoner i verden der det eksisterer så mange åpent opposisjonelle, og antakelig ingen såkalte “demokratier” der de opposisjonelle har så liten makt, og så få muligheter til å velte det bestående systemet med verken voldelige eller fredelige midler..

To høyrepartier med nesten identisk profil kjemper med jevne mellomrom en parodisk kamp om parlaments- og presidentmakt. For å bli president må man være millionær, for ikke å si milliardær, eller i det minste ha støtte fra noen slike.

Ikke en gang ut i fra det parlamentariske demokratis egne frynsete standarder kan umulig USA sees på som et demokrati i den forstand at det finnes noe “folkestyre”. Når nå valgrot, uetteretteligheter, diskriminering av fargede velgere og regelrett fusk nå kommer for en dag som et resultat av at valget denne gangen ble så jevnt at hver stemme plutselig begynte å telle blir folk fra andre kanter av verden overrasket over. Amerikanerne sjøl ser ut til nærmest å være innforstått med at systemet virker slik. Det er bare sånn, punktum. Graden av påviselig grovhet i mislighetene vil vel avgjøre om det blir omvalg i Palm Beach i Florida, og muligens andre steder. Jeg er i grunnen litt spent på hvor hen smertegrensen egentlig går.

Nok om dette. Man får ta det som står over som et klart bevis på at sjøl den som befinner seg i hi ikke slipper unna dåmen fra verdensbegivenhetene, enten det er skuddene og skrikene i Israel eller protestropene mot valget i USA.

I dag dyttet jeg meg sjøl ut gjennom døra og møtte opp på en pressekonferanse som ble holdt i forbindelse med lanseringa av Ove Borøchsteins J - for jøde, om skjebnen til jødene i Kristiansund under krigen. Med på møtet var også en jøde som har sittet i konsentrasjonsleir i Tyskland under krigen. Han viste oss bl.a. det beryktede fangenummeret som nazistene tatoverte jødene med.

En ting er å lese det, noe annet å se det på et lyst levende menneske som har overlevd det nazistiske barbariet.

Så drar man hjem og slår på TV-en og ser israelske soldater skyte unger.

Verden er ikke enkel. Det onde og det gode følger få regler, og går ofte hånd i hånd og henger i hop på de mest mystiske og merkelige vis.

I mine øyne kan man aldri vente seg noe godt fra noen stat. Enhver statsdannelse har egentlig bare en eneste overordnet målsetting og leveregel – alt det som tjener statens overlevelse og elitens makt & økonomi er av det gode, alt som stiller seg i veien for dette er ondt.

Javel, javel. Nok utenriks. Da er det mye hyggeligere å kommunisere på internett med meningsfeller! Det er naturligvis en slags “utenriks” det også, men det har sine uskyldige muntre sider innimellom. Som å bli tatt for å være kvinne og konsekvent omtalt som “she”?

Jeg tror forresten jeg akkurat har greid å rette opp noen feilaktige inntrykk av Norge som ideell sosialistisk mønstersamfunn der til og med de rikeste betaler skatt med glede og alt er fryd og gammen. Der det riktignok finnes opposisjonelle, anarkister og dess like, men disse er sannsynligvis kommet på kant med samfunnet på grunn av at de kjeder seg og trenger en hobby.

På Woody Guthries gitar var det skrevet med store bokstaver: THIS MACHINE KILLS FASCISTS. Jeg er ikke så storslått, men jeg kan vel etterhvert skrive med ørsmå bokstaver på tastaturet mitt; denne maskina dreper illusjoner.

Til og med mine egne, skulle jeg nesten til å si. Opps, der sa jeg det jo.

Jeg har forresten modig begynt å gå løs på stabelen med bøker på nattbordet, og sjøl om jeg fremdeles har problemer med å la meg fenge av det som ligger der av skjønnlitteratur, så er det andre variert og spennende nok. Eller hva sies om Antony Beevors overraskende bra bok med tittelen Den Spanske Borgerkrigen? På det området er jeg uhyre vanskelig å tilfredsstille, men tidvis finner jeg Mr. Beevor både etterrettelig og interessant, uansett hvor typisk borgerlig historieskriving han har greid å få boka si til å bli. Veien kan synes lang fra Beevor til Gillian G. Gaars She’s A Rebel, om kvinner i rockehistoria. Men det er faktisk de to bøkene jeg leser om hverandre og samtidig akkurat nå.

Gaars bok er til tider også bra, men på samme måte som Beevors historiebok har den en del klare begrensninger – den gaper over alt for mye, og perspektivet er også alt for amerikansk.

For oss i “Radio Luxembourg-generasjonen” var faktisk britisk rock like viktig, og mange ganger viktigere enn amerikansk.

Min favoritt var (og er faktisk fremdeles!) den vennlige og dyreelskende rockesangeren fra Liverpool, Billy Fury. Han som Beatlesgutta prøvde å bli backingband for, men ble veiet og funnet for lett av plateselskapet Decca… en avgjørelse jeg personlig egentlig godt kan forstå.

Men jeg må jo også si at jeg var svært opptatt av de kvinnelige artistene som dukket opp på femti- og sekstitallet, og foruten amerikanerinnene LaVerne Baker, Wanda Jackson og Brenda Lee var engelske Helen Shapiro blant mine absolutte favoritter.

Rocken var antakelig den viktigste kulturelle begivenheten jeg ble vitne til på nært hold, et opprør uten årsak, har vel noen kalt den. Jeg, vi, så det ikke slik. Den var blant annet et jenteopprør mot puritanismens kyskhetskrav, i den grad arbeiderklassens jenter brydde seg med slikt.

Frigjørende var imidlertid både musikken og kulturen som fulgte i dens kjølvann, på alle og enhver måte. Sjøl om dette ungdomsopprøret fremmedgjorde mange av oss fra vår foreldregenerasjon, og jeg er ikke lenger sikker på at jeg synes det var så positivt. Ved å lukke sinnene fra den lærdommen og de erfaringene foreldrenes generasjon bar på ble nok opptil flere babyer slått ut med badevannet.

(Hmmm. Et i overkant sterkt bilde det der, kanskje?)

Men det får ikke hjelpe. Femtitallets revolusjon hadde på mange måter en djupere og varigere virkning enn syttitallets såkalte “bevisste” opprør. Særlig dersom jeg tenker på alle de over- og middelklasseungdommene som hovedsakelig brukte opprøret til å erte sine mammaer og pappaer og som når den sosiale moten skiftet ble gode japper på åttitallet.

Jeg snakket med en her for ei tid tilbake, etablert, sikkert millionær og på helt andre ting enn lotto, og han var så full av hjertelig “husker du” at kvalmen nesten tok meg.

Heldigvis finnes det andre. Jeg er glad for å si at i den motsatte enden har jeg kontakt med gamle FAU’ere (medlemmer i Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom i Kristiansund) som fremdeles bærer på mange av de verdifulle ideene og impulsene som vi fikk med oss gjennom det arbeidet.

Så når vi får måket vekk skiten og misforståelsene og overdrivelsene og overmotet så var det antakelig en skinnende kjerne av fornuft, av teoretisk erkjennelse og sosial samvittighet inne i all møkka.

En av de jeg setter virkelig stor pris på fra den gangen er min gode venn Oskar som nå bor på Sunndalsøra, vi kan ikke sies å ha kontakt veldig ofte, men å snakke med ham er å bli minnet om nettopp de gode sidene ved det vi gjorde den gangen.

Da er det verre å lese Klassekampens kultursider. Med noen hederlige unntak tror jeg kulturskribentene i “Kampa” kunne byttet plass med ditto i Dagbladet uten at noen ville merke det minste forskjell.

Sjølhøytidelige, kritikksjuke, lettlurte, oppblåste, småborgerlige, intelligente, smalsporede, overfladiske, angstbiterske, smålige, fiendtlige, frustrerte, neddykkede, autoritære, sjølsikre, fremmedgjorte, mistenksomme, latterlige, alvorstunge, lettvinte, brønnpissende, dialektiske, frimurerske.

Noen av uttrykkene over burde kanskje kommet med forklaringer, men de fleste skjønner nok “driften” i dem. Det jeg egentlig mener å si er at kultur nå er blitt en egen klasse, en klasse med egne målsettinger, sin egen ideologi og sitt eget uttrykk. Fra å tilhøre en klasse har Kulturen nå blitt fullstendig seg sjøl nok.

Og det er ikke slik at de fleste utøvende kunstnere er selve eliten i denne klassen, slik en skulle tro. Til tross for at svært mange har mange roller på en gang. Nei, det er først når kulturistene tar på seg kappen som konsulenter, byråkrater, kritikere, grensevoktere, osv. at klassens mest typiske karakteristika gir seg til kjenne.

Jeg har tidligere sitert en av Storbritannias kanskje djupeste kulturforståere, Herbert Read, når han påpeker at en virkelig kulturnasjon ikke har noen kultur som “eget” uttrykk. Der er kulturen en del av samfunnet, et samfunn med gode forfattere, malere, arkitekter, håndverkere, men ingen “kultur”.

Kulturen som klasse er ikke noe vakkert fenomen, og det er vel egentlig ganske ironisk at de har greid å få innpass i Klassekampen på denne måten. Det gir i det minste navnet på avisa ei helt ny mening.

Jeg tror det snart er så vanlig med keisere uten klær at keisere med klær vekker oppsikt.

Det var så mye jeg skulle si og fortelle og en god del personlig jeg hadde lyst til å formidle, men å være spydig og ekkel og angripe ett eller annet på bred front, er en så god måte å få kontroll på frustrasjon og en så fin måte å nyttiggjøre seg depresjonen på at den er bedre enn piller. Tror jeg da. Jeg vet så lite om piller, men jeg hører jo rykter.

Jeg har pleid å si at hvis kjærlighet var medisin, så ville ingen her i familien vært sjuke en dag. Verken katter eller mennesker. Men se på oss… hangler oss gjennom dagene.

Og likevel. Uten kjærlighet kunne vi jo ikke holdt ut i det hele tatt.

“Tida er den nest beste medisin, dauen er den beste”, pleide Besta å si. Og den første fører jo uvegerlig til den siste, så da vil vel alle få fred til slutt.

I den grad det er noen trøst.

Hilsen og håndslag,