Brev til leserne – Uke 48, 2000:
Og nå over til noe helt annet
Jeg begynte å kjøre bil da jeg var 17 år, og har stort sett hatt bil siden. På denne tida har jeg gått hele veien fra å være opptatt av bil, like å kjøre bil, kjøre langt og mye og lenge til å se på bil kun som et framkomstmiddel og til og med som en miljøtrussel som jeg aller helst ville greid meg uten.
Dessuten er jeg livredd for å kjøre på mennesker og dyr.
I alle disse åra vet jeg ikke om å ha kjørt ihjel mer enn en fugl, en stakkars spurv som jeg fant død i grillen på bilen.
Men det har vært nære på noen ganger.
Aller nærmest kanskje da en jentunge på akebrett kjørte under bilen min!
Likevel må jeg innrømme at det å kjøre på en katt er mitt stadig tilbakevendende mareritt. Også fordi jeg vet at i motsetning til hva som ville skjedd med et skadet menneske så ville verken himmel eller jord beveges så mye som en millimeter for å redde et katteliv.
Dessuten fordi det er så fort gjort. Jeg ville kanskje ikke få mer enn et sekund eller to å avverge det på, dersom uhellet skulle være ute.
Tross denne utviklinga, og angsten for å kjøre på noe eller noen, har jeg store vansker med å legge av noen av råkjørervanene fra ungdommen.
Fartsgrensa er grei nok den, men jeg har nok lyst til å la spedometret krype litt over det lovlige. Særlig dersom jeg skal rekke ei ferje.
Min første bil fikk jeg som betaling av min far for å ha jobbet gratis som symaskinreparatør i flere måneder (mot kost og losji, kan jeg kanskje si?) i hans håpløst dødfødte forsøk på å starte butikk. Noe han gjorde i desperasjonen over å bli oppsagt fra jobben sin på Årdal & Sunndal Verk, som aluminiumsverket på Sunndalsøra het den gangen.
Han hadde naturligvis alt for liten kapital til et slikt prosjekt, og forretningssansen var det også så som så med, enda han i rak motsetning til meg faktisk var en god selger!
Jeg hatet butikken, sjøl om jeg elsket å reparere symaskiner! Jeg ante dessuten lenge før min far hvordan det hele kom til å ende.
Jeg var en ganske klassebevisst ung mann, og det å ha butikk kjentes på et vis som å ha gått over til fienden, uansett begrunnelse. I ettertid ser jeg naturligvis at forskjellen i arbeid og inntekt mellom en “stor” og “liten” butikkeier nok er langt langt større enn mellom en vanlig liten butikkeier og en arbeider.
Hadde forresten ikke jeg tatt bilen, så hadde den gått i konkursboet, så det var jo greit nok.
Bilen var en Øst-Tysk Wartburg Camping. Navnet kom vel av at setene kunne legges helt flate slik at en kunne ligge relativt komfortabelt i bilen. En helt uvurderlig og uunnværlig bilegenskap syntes jeg den gangen…
Det var slett ingen dårlig bil heller, dersom noen nå skulle tro det. Totaktshestene under panseret var både hissige og villige til å adlyde gasspedalfoten!
Men mitt faderlige opphav så vel egentlig fremdeles innerst inne på den som sin, for som den inngrodde kommunistiske patriark han var så solgte han den til slutt uten å spørre meg, for fem hundre kroner!
Krangelen etterpå mellom to stykker Ingar varte i dagesvis, og jeg fikk da vridd ut av ham en liten smule anger til slutt. Men bil hadde jeg ikke lenger.
Fikk det ikke før jeg flere år senere kjøpte ei brukt gammel folkevogn.
Imens hadde jeg i desperasjon over vedvarende arbeidsledighet også startet som sjarkfisker, det var ikke noen stor fortjeneste i det heller, men jeg prøvde da, helt til min far solgte båten min for lusne åtte hundre kroner til min onkel.
En kan jo si at den ble værende i familien, men likevel var det klart at patriarken lite hadde lært av bilepisoden.
Denne gangen hadde jeg lært. Jeg holdt min stakkars Volkswagen langt unna ham (det gikk jo stort sett greit siden han bodde på Sunndalsøra og jeg i Kristiansund). Vi ble ikke en gang uvenner over båtsalget. Jeg fikk så vidt jeg husker til og med et par hundrelapper av pengene.
Jeg gav ham også rett når han argumenterte med at båten knapt var sjødyktig, og at jeg var i livsfare hver gang jeg la utpå. Han hadde altså gjort det til mitt eget beste.
Men tross det er kanskje ikke rart at jeg har prøvd å vie en del av livet mitt til å avskaffe alle slags patriarker, både proletære og kapitalistiske!
And now for something completely different.
Tror jeg.
Nyhetene fra Midt-Østen er rystende. Jeg skrev for ei tid tilbake at jeg ikke maktet å se hvem som var verst i konflikten mellom israelere og palestinere. Fred krever jo at begge parter ønsker det, men med Hamas på den ene siden og Likud på den andre, på hellig parti med henholdsvis Allah og Jahve, var kanskje virkelig fred for mye å håpe på.
Men når nå israelerne begynner å skyte på barn for med vitende og vilje å drepe, da blir sjøl en garvet og kynisk observatør som meg alvorlig sjokkert, og jeg forundres over hva “statsdannelse”, nasjonalisme og religion kan utrette av skader.
Av alle folkeslag i verden burde jødene være de første til å erkjenne uholdbarheten i å idømme kollektiv skyld, men det er jo utvilsomt det som gjøres når palestinsk terror besvares med bombing og skyting av raketter inn i nærmest tilfeldige boligstrøk.
Jeg føler en sterk sorg ved det som skjer, og etableringa og den fanatiske beskyttelsen med alle midler av staten Israel har faktisk nå ført til at de mest nasjonalistiske og fanatiske israelerne har forfalt til rene fascistiske reaksjonsmønstre.
Jeg har alltid beundret det jødiske folks enestående kulturelle skaperevne, og dersom vi f.eks. hadde rensket jødiske forfattere ut av hyllene våre ville de sett ut som dårlig vedlikeholdte tanngarder – hull i hull.
Men staten Israel skaper lite kultur, den skaper hovedsakelig soldater, og jeg vet at heldigvis er det mange, mange jøder over hele verden som føler både sinne og avmakt ved det som skjer nå. Mennesker som roper på moderasjon og fred og som forstår at dette her er det kun fanatikerne og fundamentalistene og de skakkjørte urostifterne på begge og alle sider som tjener på.
Tilbake til noe hyggeligere og helt annet.
Som alle som leser brevene mine nok har observert så har jeg skrevet en god del negativt om kulturprofilen i Klassekampen etter at jeg begynte å abonnere på den. Men forrige lørdag fikk jeg uventet invitasjon til å skrive i den såkalte “forfatterstafetten” deres. Jeg grep den sjansen uten å nøle. Det ble et langt innlegg om klassekamp (!) og arbeiderkultur.
Helt på siden og utenfor all debatten som går der om “kulturradikalismen” kontra de postmoderne navler.
Jeg må forresten få lov til å kommentere ett eneste morsomtragisk oppslag i avisa. Et intervju med krigstypeoverskrift om ei som forsøker å bruke Koranen mot fundamentalister.
Det avstedkom en del mer eller mindre morsomme tanker i samme retning hos meg. Bibelen mot kristne er nå en sak, men hva med f.eks. Hitlers Min Kamp mot nynazisme? Tatt i betraktning at den uttrykte rasismen jo strengt tatt ikke fyller mer enn bortimot ti prosent av boka kan det kanskje argumenteres med at den egentlig ikke er rasistisk?
I sin tid ville kanskje Maos Lille Røde også kunne brukes på en liknende måte både mot rødegardister spesielt, og mot marxist-leninister generelt.
Jeg har spesielt tenkt på Maos lignelse om den gamle mannen som flyttet fjellet. Legg f.eks. merke til at det var en gammel mann som gjorde dette, ikke ivrige bokviftende ungdommelige arbeidsbrigader.
Her finnes det mye interessant og djupt å tenke på.
Sitatkrig er ikke noe ukjent begrep for de fleste trosretninger, og her er det jo store muligheter for å kunne bevise nesten hva som helst. Inklusive at månen er en gul ost og at patriarkalske religioner i virkeligheten handler om kvinnefrigjøring…
Mine venner Øyvind Myhre og Thomas Gramstad har som noen av dere vet også viklet seg inn i en slags kamp om et ord, og dets definisjon.
Det dreier seg om “sensur”, og bakgrunnen er fjerninga av Eventyrlig søndag med Xena og Hercules på TV3 etter en kampanje fra en kristen organisasjon som kaller seg Barnevakten. Er dette sensur, eller “bare” formynderi og manipulasjon?
Jeg har kommet til at det faktisk kan virke overdrevet å bruke et ord som sensur om dette, særlig dersom man velger å sette ordet på spissen med eksempler fra noen av de mer groteske formene for sensur og undertrykking som finner sted i vår autoritære verden.
Det blir vel som sportsnyheter kontra nyheter.
Men på den annen side savner jeg rett og slett Xena på søndags ettermiddag, og jeg støtter derfor, etter å ha tenkt meg litt om, likevel Thomas underskriftskampanje.
Det dreier seg vel også om språklige avskygninger og om ord som “sensur” alltid skal forstås i sin ytterste konsekvens, eller om man kan snakke f.eks. om “litt sensur”? Det virker ikke helt urimelig på meg, det.
“Mord” er vel derimot et ord som alltid kan forstås i sin absolutte mening. – Det trodde jeg ihvertfall inntil jeg leste Edward Hyams meget interessante bok Killing No Murder – nå er jeg faktisk ikke lenger så sikker på det heller.
Kanskje finnes det rett og slett ingen absolutte ord eller absolutt sannhet i denne vår alltid relative virkelighet?
Hilsen og håndslag,
