Brev til leserne – Uke 49, 2000:
I hytt og pine
Det beste med den tida jeg var politisk aktiv i betydningen “medlem av et politisk parti” var at jeg møtte mange interessante personer. Det verste var at jeg møtte og virket sammen med enda flere totalt uinteressante og absolutt ufordragelige mennesker!
De fleste kan karakteriseres som perifere bekjentskaper, Men noen kom jeg virkelig til å kjenne både respekt for og knyttet vennskapelige bånd til. Noen få av dem prøver jeg til og med å holde en viss kontakt med fremdeles så sant det er mulig.
Blant de jeg husker og likte best var Ole Kopreitan, Halfdan Wiik, Kjell Bystad, Trond Øgrim. Mer perifert også Finn Gustavsen, Mosse Jørgensen og nå avdøde Knut Løfsnes.
Sistnevnte var jeg sjåfør for på en foredragsturné da han var formann i partiet. Vi var faktisk ikke særlig enige politisk, jeg syntes han var småborgerlig, han syntes jeg var alt for radikal… og jeg skremte nesten vettet av ham på de smale veiene på Nordmøre (og jeg hadde det ondskapsfullt morsomt mens jeg gjorde det). Men han var tross alt likevel ikke av de verste i partiet.
Trond Øgrim ble jo et kapittel for seg. Han bodde hos meg ei uke en gang i 1967, og vi diskuterte natt og dag så fillene og Mao-sitatene føyk rundt ørene.
Men tross det politiske gapet som etter hvert åpnet seg mellom anarkisten og leninisten (jeg var snill nå, og brukte ikke navnet på han andre, dere vet) så holdt jo vennskapet på et vis.
Faktisk tror jeg en god anarkist er gått tapt i T.Ø. – denne m-l-greia synes, slik jeg ser det, faktisk å ligge milevis fra hans nysgjerrige og sjølstendige natur.
Mange andre politiske “medarbeidere” var og er dessverre sekker fulle av brunt, illeluktende tarmstoff som jeg unngår på alle og enhver måte. Ingen av dem nevnt, og forhåpentligvis alle etter hvert glemt. Og de av dem som er døde sørger jeg ikke over.
Dette partiet jeg var medlem i ei kort stund i min grønneste ungdom eksisterer altså ikke lenger. Like godt det, egentlig. Men ei kort stund tilhørte jeg disse plakatklistrende, diskuterende, skrivende, frenetisk aktive som til hvert valg mønstrer en fullstendig feilslått partioptimisme og deretter går i skuffet halvsvime i fjorten dager etterpå.
Før de livner til igjen, og begynner å forberede neste valg.
Alle disse politiske erfaringene og ideologiske skoleringa kom faktisk godt med da jeg skrev min “ideologitrilogi” fra 1996 til 98.
Sjølsagt er det der den anarkistiske, opprørske og antipolitiske Rosa Måholm i Natt uten navn jeg kjenner sterkest for, og er enig med, men kommunisten Ellen Kamsvåg i I flaggets fold ble også for meg en forståelig og sympatisk figur.
Overraskende nok ble også NS-ungdommen Eirik Svarthammer i Ansiktet mot sola også til å forstå og sympatisere med for meg, både i gjerning og misgjerning.
Det var vel et utslag av forfatterfantasiens evne til å leke sjelelig kameleon, med eller mot den sure ideologens vilje.
Det ligger forresten mye i navn.
“Måholmen” som først Ivan (i Kalis sang) og deretter Rosa fikk navn etter er ifølge min ringe hukommelse en bitte liten holme på Vestsmøla som så vidt jeg vet aldri har vært bebodd annet enn av sauer.
Jeg har aldri egentlig sjekket om den virkelig heter det heller, eller om det bare var noe den ble kalt lokalt, men det spiller i og for seg ingen rolle.
Noe av det første jeg gjør når jeg lager et litt uvanlig etternavn på en sentral person i ei bok, er å sjekke at det helst ikke er noen i telefonkatalogen som heter det.
“Kamsvåg”, som Ellen i I flaggets fold heter, er et unntak. Det oser av mer eller mindre fjern slekt og blod som er tjukkere enn vann…
Og apropos det (dere ventet vel på digresjonen, så her kommer den) så var jeg alvorlig inne på tanken om å ta min mors pikenavn som etternavn. Ingar Kanestrøm, det høres jo ikke dumt ut? Men det ble for vanskelig, og i grunnen trives jeg med Knudtsen med “dt”. Den vesle særegenheten som bl.a. gjør at mange har lett forgjeves etter meg i telefon- og andre kataloger.
Jeg hivde ut “junior” da min far døde. Det hele var jo likevel bare en rar spøk som ble hengende til navnet mitt som en nisse på lasset. Men nå har jeg flyttet fra “jr” for godt.
Historia er enkel, og Kjell Aukrust får ta litt av skylda.
Han hadde en forfatter i sitt store og mangfoldige persongalleri som het Halstein Bronskimlet d.a.y.
Så begynte jeg på faen å skrive d.y. bak navnet, og da jeg begynte å skrive spøkte vi med at ingen forfattere vel kunne være bekjent av å eie et så kjedelig etternavn (til tross for “dt”). Skulle jeg inn i den borgerlige kulturelle verden så måtte jeg hete noe flottere enn det. Dermed ble det altså nærmest på rent tull “jr.”.
Jeg hadde forresten aldri sett en lys levende forfatter, dvs. en som virkelig levde av å skrive, før jeg kom til det første møtet jeg hadde med Sigmund Hoftun i Gyldendal, og han presenterte meg for et par stykker av arten.
Siden jeg allerede da hadde tatt den vanskelige beslutninga å satse på å skrive på heltid kan man vel innvende at jeg hadde sett en forfatter i speilet, men jeg hadde egentlig lenge vondt for å tro at det var det jeg var.
Det ligger noe der, i den Nordmørske beskjedenheten, så vel som i klassetilhørigheten. Noe som fort kan bli engstelig og vondt.
Jeg glemmer aldri en episode på Sunndalsøra for en ti års tid siden da ei gruppe lokale forfattere var invitert til biblioteket der for å lese opp fra sine bøker av året.
Den ene etter den andre reiste seg og begynte med å si “jeg er nå egentlig ingen forfatter, men.”
Det ble så påtagelig at noen publikummere bak meg til slutt begynte å le. Så jeg tok mot til meg og begynte slik:
“Mitt navn er Ingar Knudtsen, og jeg er forfatter.”
Det gikk uventet lett å si det. Uventet lett etter hvert å være det i min egen bevissthet også. “Junior” var da relativt nylig blitt fraværende på bokomslagene, men jeg tror jeg kan si at det faktisk var i det øyeblikk både “den yngre” og “junior” virkelig døde.
Dere som ennå ikke har ramlet av denne navlebeskuelsen kan våkne til litt igjen nå. Jeg har fått et par kommentarer på det jeg skrev om Israel sist. Ganske sure kommentarer.
En kommenterer med å beskrive for meg hvordan palestinerne nå terroriserer, torturerer og dreper sine egne, de som regnes som israelskvennlige og overløpere.
Unnskyld meg. Jeg har ingen problemer med å fordømme det. Jeg ser ingen engler noe sted i den konflikten, det er en nasjonal-religiøs-etnisk krig, og de tre tingene sammen kan ikke annet enn føre til lidelser.
Begrepet “quisling” er vi alle vel kjent med, og vet utmerket godt at det i Norge under krigen var mange ganger verre å være NS-medlem enn å være tysk okkupant.
Uansett hvordan et medlem i Nasjonal Samling så på sin egen rolle, og hvordan hun eller han levde sitt liv, så ble de det som i marxist-leninistisk språkbruk kalles “objektive forrædere”. Og forrædere fortjener vel alt de kan få?
Eller tvert om. I de fleste konflikter der det er alt for få forrædere. Slike på begge sider som er villig til å selge ut religion og nasjonalisme og ideologi og territorium for å oppnå den freden de alle sammen trenger så sårt.
“Oslo” er blitt et skjellsord på begge sider av konflikten mellom israelere og palestinere. Til og med blant vanlige folk nå, ja, langt inn fredsforkjempernes rekker.
Noe å tenke på for enkelte overambisiøse norske utenrikspolitikere og diverse ansatte i UD?
Jakta på svikaren het ei bok av Jon Hellesnes som kom ut i 1978. Ei bok med mange overraskende, men fullt ut logiske poeng. Som at dersom kristendommens sentrale tese om gudemennesket som ble ofret for å ta på seg menneskehetens skyld er riktig, så kunne det umulig være Jesus som var frelseren, det måtte være Judas.
Jesus sine relativt beskjedne og slett ikke uvanlige lidelsestimer på korset sammen med andre korsfestede endte i helteglorie og tilbedelse og guddommeliggjørig. Judas ble den fordømte, den som gjorde det største offer. En død i ytterste fornedrelse, foraktet, hånet, stemplet som kristenhetens erkeforræder. En som aldri kan tilgis. En som solgte sin “herre og mester” for en neve dollars… eh, sølvpenger. Evig fortapelse.
Korsfestelse var en så yndet romersk straff i dette området, at det faktisk ikke var noe som helst virkelig uvanlig ved det som skjedde med Jesus. Sjøl Bibelen vedgår jo at det hang to røvere like ved siden av ham.
Var forresten deres lidelse mindre? Eller mindre viktig?
Var deres straff helt annerledes fordi Jesus var så ren og uten skyld? Var deres pine mindre pinsom?
Uansett var det som sagt en død som ble mange til del under romersk hardstyre for omtrent to tusen år siden.
Eller for igjen å vende tilbake til et kunstnerisk verk med adskillig mer humor enn det traurige nytestamentet – filmen Life of Brian.
“Ben: If we didn’t have crucifiction this country would ble in a right bloody mess I tell you.”
I mine øyne er det hvert eneste menneskes fordømte plikt å være forrædere mot alle herrer og mestere og patriarker: Staten, kapitalmakta, nasjonalismen, kjønnsfascismen og hele den salige enighet.
Hilsen og håndslag,
