Brev til leserne – Uke 51, 2000:
Grønn vinter?
Det beste med jula er at Gerd endelig får litt fri fra jobben. Jeg har lenge sett på jula som noe sært, men med noen “lyse sider”. Men jeg blir mer og mer sikker på at ett eller annet sted har vi gått helt av hengslene når det gjelder julefeiring.
Den er blitt en ren kjøpefest, og ei uhyggelig og vond tid for de som er ensomme, de som faller utenfor og de som ikke kan delta i festen, rett og slett på grunn av at de ikke har råd.
Familier som greier å manøvrere seg økonomisk igjennom hverdag og vanlig helg lider håpløse skibbrudd i jula. Sola snur, som jeg påpeker i min julehilsen, og det er jo det vi feirer når alt kommer til alt, men for mange går den økonomiske sola ned og snur ikke før langt ut på våren.
De eneste som virkelig har grunn til å smile i disse dager, er de som styrer kjøpefesten, de som dumper de fargerike reklamene som skriker KJØP MEG! ned i postkassene og inn i stua gjennom TV-kanalen. De som blir stadig rikere for hvert kredittkort som dras.
Og i jula dras de sannelig, i rasende tempo.
Hvis du demaskerer julenissen sitter det en iskald pengeteller der og bjelleklangen er kassa-apparatenes tut og pip og pling.
Jula er også høysesong for ulykker, for vold i hjemmet, for skilsmisser, sjølmord og barnemishandling… ikke akkurat det imaget kommersen vil at jula skal ha, eller hva?
En forsonende ting ved denne vinteren til nå er at snøen ikke ser ut til å komme. Fuglene har faktisk ennå ikke dradd sørover og jeg så ei nyutsprunget rose i går! Litt blass og beskjeden og forsiktig var den jo, men den hadde altså tatt sjansen.
Jeg har ikke gledet meg til snø siden det var ensbetydende med å hente rattkjelken fram fra kjellerboden. Og så sparsom som snøen også kom her i byen i min barndom gikk det unna så gnistregnet sto etter kjelkene på knappe to-tre centimeter nysnø.
Hvor ble det av rattkjelkene, forresten? Jeg har ikke sett noen kjøre slikt redskap på lenge? De var jo livsfarlige både for folk og fe, det er så, og det var nok ikke få gutter som fikk en trøkk i “understellet” når kjelken braste inn i en lyktestolpe, en stabbestein, eller som i vårt tilfelle det forbaskede gjerdet på gravstedet på Goma, like nedenfor den bratte bakken ned fra min barndoms Steinberget…
Men nei, til tross for rattkjelkeminnene er det heller snømåking, takras, frysing og mørke ettermiddager som jeg forbinder med vinter. Men når været er som dette blir lysten til å reise til Spania ikke så påtrengende.
Skjønt, vår i Barcelona? Det kunne være noe det. Dersom en uventet sekk med penger hadde ramlet ned i den slunkne bankkontoen min.
I fjor vinter reiste vi til turistfella Torrevieja. Som kunne vært en trivelig liten by og en god opplevelse om naboen din ved kafébordet ved siden av ikke hadde vært en svenske som lurte på hvor han kunne få kjøpt ekte svensk husmannskost, og på andre siden et norsk ektepar som drakk spansk vin mens de klaget på den og på alt.
Det spanske ekteparet i nærbutikken smiler overrasket når vi snakker til dem på spansk og kjøper lokalavisa i stedet for VG som står i stativet utenfor sammen med “Aftonbladet” og “The Sun” og et helt batteri med tyske aviser.
Sjøl i det selskapet greide VG å gjøre dagen litt surere. Den eneste spanske avisa som er tilnærmet like glorete er El Periodico.
Jeg registrerer nå at i dette området er det byggeprosjekter på gang som vil skape enda flere norske og skandinaviske ghettoer. Jeg misliker det faktisk sterkt.
Det er rett og slett mangel på respekt for det landet og det stedet de kommer til når det settes flåsete norske kallenavn på byer som Torrevieja.
Det er et godt gammelt ordspråk som heter at når du er i Roma skal du gjøre som romerne. Jeg tror dette gjelder enda mer i Spania.
Det er en meget påtakelig forskjell mellom opplevelsen av å være turist i en turistby og å være anarkistisk pilgrim i Barceloneta og i smugene rundt Generalitatet i Barcelona.
Den spanske solturismen var Franco-regimets lille genistrek som skulle sprøyte ny kapital inn i en skakkjørt statskasse.
Og så kom de da, til de nybygde turistfellene, tyskerne med skandinavene, hollenderne og britene hakk i hæl. Mennesker som ikke visste annet om Spania enn at det var et land der sola skinte mye og ofte og der prisene var lave. At mennesker råtnet i Francos fengsler bak de friserte fasadene var jo ikke deres sak?
Spania er jo bare ett av disse “områdene” i det svære ferielandet som hos mange nordboere kun går under navnet “Syden”.
Jeg opplevde faktisk et menneske i fjor som mente han hadde vært i Barcelona året før. – Fin by. Jajajøss. Men han husket liksom ingen av stedene jeg nevnte. Etterhvert ble det klart at han hadde vært i Tyrkia…
Min Spania-drøm er en liten landsby som turismen ikke bryr seg om. Kanskje fordi den ikke har noen ordentlig strand og ingen store hoteller. Det forblir nok en drøm, men en god dagdrøm skal man slett ikke forakte.
Jeg har jo beveget dette brevet langt fra jula nå, og det kan jo være like greit det.
Når det gjelder skriving er jeg ennå ikke sikker på hva som skjer framover. Det har jo hendt før at jeg har fått ideen til romanen jeg skulle skrive langt inni romjula, ja, boka For at jeg kan ete deg bestemte jeg meg for å skrive om ettermiddagen 1. januar 1995 og boka kom ut samme høst. Det ble jo litt stri tørn og ganske hektisk med research, etc. Men jeg er faktisk så fornøyd med resultatet at det absolutt ikke er noen grunn til å tro at det er umulig å gjøre noe slikt en gang til.
Og uansett har jeg jo flere andre typer prosjekter i bakhånd, bl.a. for scene. Et drømmeprosjekt ville være å kunne lage ballett ut av karakterer og handling i amasonetrilogien!?
Hilsen og håndslag,
