Brev til leserne – Uke 52, 2000:
- desember år 2000
Jeg sitter her og prøver å forstå klokka fem om morgenen den 23. desember at jeg er 56 år.
Ingen alder? Neida, man kan leve til man er hundre så slik sett er løpet bare vel halvt kjørt.
Men likevel. Min far døde da han var seksti, og det setter jo tankene i sving uansett om man vil det eller ei.
Det pussige er at jeg har aldri følt meg så vel rustet til å møte all verdens djevelskap og gudskap som måtte komme!
Jeg SØKER naturligvis fremdeles, det er en del av det å leve, men kanskje for første gang i livet ligger det mer i vektskåla “funnet” enn i “savnet”.
Jeg vet bl.a. at jeg aldri har skrevet bedre enn jeg gjør nå, ja, jeg synes til og med jeg mange ganger skriver “yngre” enn mange av disse debutantene som strever så hardt for å være tunge og vanskelige og trendy.
Jeg tror jeg aldri har vært nærmere mitt eget litterære ideal:
Å skrive i lag på lag på lag, slik at det skal være mulig å nærme seg det skrevne ut fra de forutsetninger og tanker leseren sjøl ønsker å legge inn i stoffet.
Jeg vil at språk og handling og idé og budskap skal være dører inn i bokas univers, og at det skal finnes et rom der for enhver til å kjenne igjen noe i. Og det skal også være en vei videre og videre, gjerne forbi slutten på boka…
Små stikkord viser veien for de som vil gå videre. Jeg satt og kikket på en bokanmeldelse av Våpensøstrene for noen dager siden, der en anmelder tydeligvis har latt seg forvirre totalt og har gått seg helt bort.
Det synes jeg faktisk skal være en av mulighetene.
Det å gå seg bort både i ei bok og i virkeligheten kan være både frustrerende og spennende.
Så lenge man bare ikke gjør som litteraturhistoria til Cappelen og havner i Amazonas i stedet for blant amasoner!
Apropos, skulle jeg nesten til å si. ET av ukas beste avisoppslag fant jeg i Klassekampen. Og den ros skal de absolutt ha, ingen andre aviser ville satt tre jenters frustrasjon over kjønnsdiskriminering på forsida med tittelen “– FAEN, JEG BLIR SÅ SUR”.
Surheten skyldes at gutteklubben stadig er like ukjekk og ugrei, og at porno enda mer enn før er blitt gutters teoretiske hovedgrunnlag for å “forstå” kvinner og jenter. Med fellesbenevnelser som “horer” og “lesber”.
Anledninga til at de tre jentene intervjues er boka Halve himmelen er vår, redigert av Aina Griffin og Sirikit Lockert. Jeg skal kjøpe den boka. Den høres svært interessant ut, og jeg kan kanskje lære noe jeg også.
Ellers synes jeg mailinglista til Nätverket Mot Sexism NMS-Sverige@egroups.com (ble det rett, tro?) inneholder mye interessant og faktisk oppløftende. I håp at svenske søstre og brødre kan lese norsk har både jeg og andre norske også tatt sjansen på å skrive litt der.
Apropos (igjen!) Internett. Jeg beklager til de som har stoff liggende som venter på å komme ut på www.forfatter.net – det er ikke riktig alt som fungerer der ennå, men det kommer vel så smått etter hvert. Jeg har fint lite med den tekniske sida av forfatter.net å gjøre, men jeg tror jeg trygt kan si at det er der det foreløpig svikter
Jeg har kjøpt de siste julegavene i går, den 22. Julegaven til mitt kjære barnebarn Ronja var en av de ukjøpte.
Å gå i lekebutikken i dag er å oppleve en så voldsom kjønnssegregasjon at det danser rosa barbieflekker foran øynene når man har passer “jentehyllene”.
Grupper som nå driver og river ned eller “pynter på” Claudia Schiffer i frustrasjon over H&M-reklameplakatenes sexistiske budskap burde også ta seg en tur i lekebutikken, for å se hva “markedet” tilbyr framtidas kvinnegenerasjoner av rollebilder.
Takk da for Xena og (til og med) Buffy the Vampire Slayer, som det etter hvert henger bilder av i mange jenterom. Men sjølsagt kunne ikke slikt få være i fred for meningsmafiaen. Som med skinnhellige gys har gått løs på først og fremst Xena, men som sikkert med de seire organisasjoner som Barnevakten innkasserer ved å appellere til menn(esker)s angst for amasoner i alle og enhver form, nok greier å fjerne både dette og hint både fra TV-skjermene og bladhyllene.
For tredje gang apropos:
Dersom Røise hadde løftet nesen bare litt opp fra de nederste bladhyllene ville han glodd rett på akkurat den sorten porno light som utdanner gutter til å kalle jenter for “horer”.
Men her ble vel kanskje vanskeligheten at blant kundene som kjøper slike blader, er jo svært mange faste kirkegjengere…
Jeg tilhører nå uansett dem som ikke har noen tro på overformynderi av noe slag. Vi sliter vel nok med næringslivets vingling mellom spekulativt “trenderi” og naturlige konservatisme om vi ikke skal ha slike fordømte reaksjonære “do-goodere” som Røise & Co til å rote til det hele.
Jeg minnes en film om Buddy Holly der vi ser Buddy & The Crickets dra låta “That’ll Be the Day” foran åpen radiomikrofon mens telefonene fra akkurat slike “barnevakter” hyler til sponsorene om å stanse showet dersom Holly fortsetter å brøle slik ugudelig negermusikk ut over eteren!
Sjølsagt ble showet stanset, men de stanset ikke rocken likevel. DEN bølga ble for sterk. I det samme kan jeg jo nevne et uttalelse som er tillagt den mektige FBI-sjefen Hoover om at rocken “very well” kunne vise seg å være farligere enn kommunismen.
Så hva med Xena? Hva er hun farligere enn? Ihvertfall farligere enn Hercules, den tilsvarende serien med Sterk Mann i hovedrollen som ble vist på TV3 umiddelbart før Xena. Men vold er kanskje slett ikke så sjokkerende for “busybodies” og “barnevakter” når det er gode menn som juler opp onde menn (og kvinner)?
Det finnes det jo godt belegg for i alle hellige bøker. Inklusive naturligvis Bibelen.
Der brenner de gode til stadighet de slemmes byer, tar menn (og særlig ofte unge kvinner) til slaver, myrder for fote, etc.
Ikke så sjelden står det at de “slo ihjel alt liv som dro pust”.
Jeg blir f.eks. noen ganger spurt hvordan jeg kunne finne på noe så grusomt som det jeg skriver om i Våpensøstrene da hæren til en viss mannsgud inntar en by og blant annet straffer byens hedenskap ved å skjære fostrene ut av alle gravide kvinner og kaste dem på bålet (og de stakkars kvinnene dør jo naturligvis ganske fort de også).
Svaret er enkelt og kanskje litt sjokkerende for noen. Scenen er hentet fra Det Gamle Testamente, Andre Kongebok, der følgende sies om Kong Menahems straff for innbyggerne i byen Tifsah som ikke frivillig åpnet portene for hæren hans: “Alle dens frugtsommelige kvinder oppskar han”.
Jeg vet ikke dette er sensurert vekk i nyere bibeloversettelser av ivrige “barnevakter”, men i så fall må de frykte at Gud kan bli sure på dem for å ha fusket til boka hans?
Forresten ble vel også scenen litt mer levende i Våpensøstrene, beskrevet som den er fra ofrenes side, ikke i hellig telegramstil.
Et enormt område for beskyttelse for svake sjeler her. Kommer snart Barnevaktens nye bibeloversettelse fri for grusomheter? I så fall blir det ei tynn bok, skulle jeg tro. Og husk for all del på å stryke korsfestinga av Jesus, tenk på hvor mange barnlige mareritt og tårer de greiene der har forårsaket…
Nevnte jeg folkeeventyrene? Jada, det har jeg gjort mange ganger. Hvis noen virkelig er av den oppfatning at Xena er grusomme greier, så finn fram både Asbjørnsen & Moe og Brødrene Grimm. Les til skrekken over kannibalisme, halshogging, løgn, tyveri, bedrag, bare er blitt en nummen uvelhet et stykke nede i mageregionen.
Eller gjør som oss andre, fryd dere over eventyrligheten. Om ikke annet så på tross av, om ikke på grunn av, grufullhetene i “Smørbukk”, “Hans og Grete” og vil dere virkelig besøke den mørke sida så hent fram Nordmørseventyret “Ivar Pennskjegg”.
Etterpå kan dere jo prøve argumenter til meg om at grusommhetene i de hellige bøkene kan sees på samme måten. Symbolsk. Eller noe slikt.
Og da vil jeg svare at det kan jeg uten videre godta, i samme øyeblikk som Bibelen, Koranen osv. også blir behandlet som eventyr. Til vederkvegelse og oppbyggelse. Eller er det til gys og svartsinn?
Hvor ville vel det ene være uten det andre?
Hilsen og håndslag,
