Brev til leserne – Uke 2, 2001:
Nytt år, nytt brev
Av en eller annen grunn betyr årsskiftet noe for meg. Det er jo bare en dato, kronet med en nyttårsaften som jeg for lengst har sluttet å delta i på noen som helst måte.
Og så likevel, denne følelsen av at det kommer et nytt år. Med nye sjanser, nye utfordringer, muligens nye nederlag og regninger og sjølmelding som jeg stadig forstår like lite av, og så videre.
Men hvert år de siste åra utenom dette fatale fjoråret har jeg i løpet av den første dagen i året satt ned ord på papiret som er ment å bli en ny roman.
I år ble det to setninger, og de var slike:
“(Navn) hadde nylig fylt ti år da hun våknet grytidlig en morgen og visste hva hun ville bli når hun ble voksen.
Hun ville bli (velg kriger/ridder/amasone).”
Da jeg studerte det utkastet til en begynnelse fant jeg ut at jeg satt der med tre mulige romaner, lagt til tre helt forskjellige tidsepoker, og det kunne bli en politisk roman, en fantasiroman, psykologisk studie eller mest sannsynlig alle tre tingene samtidig. Samt naturligvis at det kunne bli barnebøker og eventyr og hva ikke.
Nå har jeg skrevet ferdig det første kapitlet, og vet hva jeg håper det skal bli…
Det må jeg få lov til å komme tilbake til. Ett kapittel er ingen bok, men det er i det minste ei dør på gløtt. Nok sagt.
Hvor aktiv jeg greier å være på nettet dersom dette tar av og blir det jeg håper det skal bli, det vet jeg ikke, men jeg regner med at det skal gå stort sett som vanlig. Og skulle det ikke det, så blir jeg forhåpentligvis tilgitt.
Litt greier jeg vel å følge med i begivenhetenes gang framover, og akkurat nå har jeg lagt merke til at media er opptatt av radioaktivt NATO-støv i Jugoslavia.
Kanskje har jeg misset et poeng eller to, men jeg har aldri skjønt denne voldsomme bekymringen for (egne) soldater som blir sendt ut i krig.
Mine tanker går faktisk til alle de uskyldige som blir rammet, ikke de som forårsaker elendigheten.
I Vietnam fødes det hvert eneste år barn med genetiske misdannelser fra den amerikanske kjemiske krigføringen i landet.
Jeg må innrømme at noe av det verste jeg hører, er det amerikanske maset om tapene deres i Vietnamkrigen, og de stakkars soldatene som kom for nær den gifta de var med på å spre og fikk skader av det.
Vesle Vietnam mistet to millioner mennesker i krigen og en halv million er fremdeles oppført som “Missing In Action”!
Ofrene for Agent Orange, Agent White, Agent Blue og de andre dioxinbaserte giftene som ble øst ned over jungelen i løpet av seks år i ufattelige kvanta er så mange at det knapt finnes en familie i de berørte områdene på landsbygda i Vietnam som ikke er direkte eller indirekte berørt av disse kjemikaliene.
Jeg synes derfor det blir direkte patetisk når amerikanske media hausser opp beinrester eller annet i jungelen som kan stamme fra falne amerikanske soldater i Vietnam.
Hollywood bestemte seg tidlig til at om ikke Vietnamkrigen kunne vinnes på slagmarka, så kunne den i det minste vinnes på filmlerretet.
For noen dager siden hånflirte jeg meg igjennom mesteparten av en nattlig film på en eller annen kommerskanal med Mr. Texas Ranger Chuck Norris i hovedrollen, som amerikansk offiser som reiste tilbake til Vietnam og avslørte hvordan vietnameserne fremdeles holdt noen forhutlete og torturerte amerikanske fanger i en leir langt inne i jungelen.
Jeg vet ikke hvem som får ideer til å lage slikt gjennomført møl, men de burde mentalundersøkes.
Kanskje noen burde sende en eller annen “Rambo” inn i Hollywood på dristig jakt etter de siste hederlige filmfolk som blir holdt som fanger i en eller annen dyster kjeller i Universal Studios eller MGM?
I “demokratiets” og “frihetens” (les: kapitalismens) navn har vesten utviklet en totalt umenneskelig politisk og militær doktrine der vi er i stand til å påføre et folk hvilke lidelser som helst for å gi dem deres demokratiske rett til å bli nøyaktig som oss.
Og mens livene til de soldatene vi sender til Jugoslavia, Vietnam, Kambodsja, Korea, Irak, osv. er som livene til hellige korsfarere (særlig dersom media får nyss i at generalene faktisk behandlet dem som den simple kanonføde de er i normal militær tenkning)er tydeligvis de virkelige ofrene for vestens kapitalistiske korstog kun statistikk.
“Kulturrelativismen er vår tids fascisme”, leser jeg i en meget interessant kommentar til vår debatt om rasisme og menneskerettigheter og det vestlige toleransebegrep fra en kvinnelig iransk flyktning, Maryam Namazie.
Hun fortsetter med å si at “sjøl om slike rettigheter har rot i vestlig kultur, er det absurd å si at andre er uverdige til å ha dem. Faktisk er rettigheter og framgang tatt med makt av arbeiderklassen og progressive sosiale bevegelser, derfor er rettigheter oppnådd hvor som helst noe som tilhører hele menneskeheten.”
Men for all del, finn hele talen/artikkelen i http://www.chair.org/Hambastegi/Hambastegi80.htm i stedet for at jeg skal sitere videre.
Hun har vel sikkert en god del politiske synspunkter jeg ikke kan dele, men jeg fant ikke mye her som jeg var veldig uenig i.
Det er underlig hvor langt enkelte går for å lage kunstige skiller mellom folk. Religion er naturligvis et probat middel i så henseende, og hadde vi greid å bli kvitt i hvert fall disse fordømte “bokreligionene” som islam og kristendom ville vi allerede vært kommet et godt stykke på vei.
Gjennom hellige bøker som Bibelen og Koranen får sjøl det verste vås fra ei fjern fortid lov til å styre folks liv, og legge fortidas klamme hånd på menneskers liv og død.
Troen på at disse bøkene inneholder hellige og ubestridelige sannheter ville faktisk vært ganske komisk når en ser nøyere på hva som virkelig står der, dersom det ikke var for det ubestridelige faktum at denne overtroen brer seg som ild i tørt gras i en verden der tørsten etter trygghet i underkastelse tydeligvis langt overgår trangen til opprør for frihet.
Særlig når det man kjøper for underkastelsen langt i fra er trygghet, det er tvert imot å leve under et tyranni av uforståelige regler og påhitt under et presteskaps åk.
Jeg har aldri skjønt den enorme respekten for religiøsitet og religiøse mennesker som preger mange den dag i dag.
Jeg husker det godt fra min barndom, og det satt godt i til og med hos min ateistiske og kommunistiske far.
Latter forstummet i nærheten av de religiøse, samtalen dreide i ei ny retning, og man trådte inn i en underlig verden med forbudte ord og undertrykte tanker.
Der for eksempel en så enkel ting som å legge kabal var “å spille kort med Satan”. Ei av mine tanter hadde i den anledning ordnet seg så viselig at hun la kabal på en slik måte at dersom hun trodde at den som åpnet ytterdøra var en av de religiøse, så kunne hun enkelt sope kortene ned i ei skuff på kjøkkenbordet og utrydde alle spor etter “synden”.
Jeg respekterer de som har en religion. Ingen problemer med det. Men da må de forstå at det er dem som mennesker og det personlige valg de har gjort jeg respekterer, ikke nødvendigvis deres tro i seg sjøl. Og slett ikke deres presteskap og eventuelle “hellige bok”. For i samme øyeblikk som noen bruker sin religion til makt blir den makta en fiende.
Pussig nok har jeg funnet katolikker ofte mer tolerante og vidsynte enn lutheranere, og det til tross for at den katolske kirka i seg sjøl er en direkte uspiselig hierarkisk struktur der omtrent alle religionens mest autoritære og kjønnsdiskriminerende elementer møtes og trives.
Denne “gudbenådede” gamle museumsgjenstanden fra Polen som sitter i toppen av dette hierarkiet er et gufs fra ei tid og en kultur som minner om den gode gamle tiden da pave Pius XI gratulerte fascisten Franco hjertelig med seieren i den spanske borgerkrigen.
Men da er det jeg ikke fatter og forstår hvordan disse tolerante og opplyste menneskene kan godta å støtte dette monstret av ei kirke?
Hvordan f.eks. kvinnesaksmennesker til hverdags kan godta å være medlemmer i et kirkesamfunn der tanken på kvinnelige prester er fjernere enn Paradiset?
Jeg kan derfor ikke annet enn tro at toleransen osv. skyldes det enkle faktum at mens man strever etter det gode og åndelig opphøyde like til og forbi toppen av kirkespiret så er sjølsagt mennesket fremdeles ondt og syndefullt og usselt og svakt. Og det må man leve med, og får Guds stadige tilgivelse for.
Sukk. Det er fremdeles ikke enkelt når det er dobbelt. Unntatt da kanskje nettopp på det moralske området?
Jeg setter vel ikke akkurat min store lit til Kali, men jeg håper da Hun snart skjønner hva Hun har gjort ved å tillate disse demoniske mannsgudene å operere uhindret blant sine menneskelige får så lenge.
På tide med en liten revolusjon? Eller fårikål?
Hilsen og håndslag,
