Brev til leserne – Uke 4, 2001

Brev til leserne – Uke 4, 2001:

Mellom amasoner og patriarker

Dette brevet må naturligvis være påvirket av min nåværende mentale reise to til tre tusen år tilbake i tida. Til Gudinnene og amasonenes verden.

Det finnes ting jeg alltid må ha i tankene når jeg skal skrive fra fortida på denne måten. Det er uhyggelig mye jeg rett og slett må legge vekk av moderne viten.

Tenk f.eks. på hvor lett det er å “forskrive seg” med å bruke f.eks. moderne måleenheter på tid og avstand.

To meter? Fem timer? Neste sekund? Tjue kilo?

Opplysningene om hva som kan erstatte slike moderne begreper i forskjellige områder av verden er ofte både sparsomme og motstridende. Der kommer naturligvis den dikteriske friheten inn, men den kan heller ikke brukes annet enn i begrensede porsjoner og må følge den logikken jeg velger i utgangspunktet.

De praktiske fellene er derfor mange. For de fleste som levde den gangen var Jorda flat og guder og demoner og monstre var forklaringene som ble gitt på fenomener som vi i dag ville forklare som “naturlige”.

Likevel, og til tross for de som faktisk påstår at man kan bruke religiøse skrifter til å bestemme Jordas og til og med Universets alder, så har menneskene levd utrolig lenge på denne planeten. Og vi har jo forandret oss svært lite rent fysisk i løpet av denne tida.

Det første og kanskje viktigste vi vet om våre formødre og forfedre for tre tusen år siden er derfor at de følte og tenkte med hjerner som var til forveksling lik vår, at de hadde det vi kaller filosofi og politikk og livssyn. De betraktet verden omkring seg og hadde som mål at de sjøl og de menneskene de identifiserte seg med skulle leve et godt liv. De hadde forestillinger om frihet og sosialt liv.

Faktisk kan de på mange måter ha vært oss overlegne i mange henseender, uten at vi naturligvis kan påstå at det er slik.

Men å tro noe annet er å bite på en av vår tids tåpeligste vrangforestillinger, at “framgang” følger ei lineær tidslinje som består i at dagen i dag er bedre enn i går og at dagen i morgen vil være bedre enn i dag…

Alle som har levd ei stund vet at det slett ikke er sant. Framgang på ett område “betales” ofte med tilbakegang eller stagnasjon på andre områder.

Vi har sett ei rivende teknisk utvikling de siste tiåra, men vi må også spørre oss om ikke vår overopptatthet av teknologi kan ha hatt negative bieffekter.

Drømmen om det gode samfunn slik den kom til uttrykk i tankene til mennesker som Errico Malatesta, Rudolf Rocker, Emma Goldman, etc. der mennesker tar vare på hverandre og skaper sosiale mønstre der det ikke bare finnes velstand, men individuell frihet og avskaffelse av klasseskiller og rase- og kjønnsdiskriminering er blitt brutalt skjøvet til side.

“Om hundre år er alt glemt” sier vi gjerne. Det er heldigvis bare ei myte. I historisk sammenheng er et livsløp bare et knips med fingrene. Det kan være en skremmende tanke, særlig når man, som meg, begynner å bli gammel nok til å huske da den elektriske strømmen kom til øyene på kysten. Eller den gang telefonen hadde en sveiv på sida og man ringte ikke nummer men “lange” og “korte”. Signaler som ble hørt i alle husene lokalt som hadde telefon, og ingen samtaler i prinsippet var særlig hemmelige…

Som jeg har vært inne på tidligere er historieskriving gjerne vel så innoverskuende som utoverskuende. En erkjennelse som har avstedkommet slike klisjeer som “seierherren skriver historia”. Med andre ord, hadde Tyskland seiret i den annen verdenskrig ville for å si det mildt vår nære historie blitt vinklet ganske annerledes.

Så hvordan vet vi hva som er sant eller ikke? Enkelt svart vet vi det slett ikke. Arkeologien kan gi oss interessante svar, men de må tolkes og forståelsen forblir avhengig av tolkerens kulturelle bakgrunn, ideologi og tidsepoke. Likevel kan funn av og til være så klare at de overraskede arkeologene må finne uortodokse forklaringer – en relativt sikker vei ut av det gode selskap og inn i “de spekulatives” rekker.

Likevel er det de som har brutt med vanetenkninga som har oppnådd de største resultatene og oftest også den djupeste forståelsen av historiske hendelser.

Les f.eks. Noam Chomskys briljante kritiske essay “Objectivity and Liberal Scholarship” i American Power and the New Mandarins, der han bl.a. slakter den historieskrivinga som vestlige historikere har prestert omkring hendingene under den spanske borgerkrigen!

Jeg tror at ganske snart vil et liknende kritisk syn få gjennomslag når det gjelder nyere begivenheter som Golf-krigen og ikke minst NATOs krig mot Jugoslavia.

Personlig er jeg om mulig en enda større NATO-motstander i dag enn jeg var på seksti- og syttitallet. NATOs rolle som en vestlig militær bandittorganisasjon hvis eneste formål er å være markedsliberalismens forlengede militære arm har aldri vært tydeligere enn i krigen mot Jugoslavia.

Nå har jo det fremste vestlige påskuddet for å starte krigen, nemlig massakren i den kosovoalbanske landsbyen Racak, blitt avslørt som enda en godt iscenesatt UCK-svindel, og bunnen begynner virkelig å ramle ut av alle de “gode hensiktene”. Nesten i samme åndedrag melder media om UCK-drapene på flere hundre sigøynere i Kosovo etter at NATO og FN kom til landet!

Jeg er slettes ingen elsker av Jugoslavias diverse regimer. Men i “skurk mot skurk” har ikke NATO noe med å blande seg inn. Det blir evig og alltid sivilbefolkningen som får lide som lus mellom møllesteiner.

Jugoslavia under Titos kommunistiske styre var et land med mange positive tendenser og håp for framtida, særlig gjennom sine interessante forsøk med arbeiderstyrte bedrifter, men enda en gang beviste den marxistisk-leninistiske statsmodellen sin komplette udugelighet når det gjelder å kanalisere folkets vilje gjennom sine statlige organer, og i å unngå at maktapparatet og byråkratiet etter hvert fylles kun med maktsjuke opportunister à la Milosovitsj.

Milovan Djilas kritikk av Titos styre i “Den nye klassen” (jada, samme tittel som jeg brukte i en liknende, men bredere sammenheng) var sjølsagt berettiget, men resultatet skulle jo komme til å bli enda verre enn han forestilte seg.

Jaja, det ble utenrikspolitikk igjen.

Og jeg avrunder med en ting som igjen handler om kvinnekamp, som ser ut til å bli min andre stadige “gjenganger”.

Et framtredende medlem i kvinnefronten har gått ut og advart mot å angripe Islam og Koranen i forbindelse med omskjæring av jenter og kvinneundertrykking.

Jeg har respekt for mye av det kvinnefronten gjør, men de er tydeligvis ikke så stø i årsakssammenhenger?

Og med det samme:

Det høres alltid knallhardt og kampvillig ut å kalle en organisasjon for “front”, men bakgrunnen for alle disse diverse frontene er en teori som har vært knyttet til bl.a. den ungarske leninisten Georgij Dimitroff og senere til Mao Zedong, som ikke har så mye å gjøre med front mot, men med front med.

Forenklet kan en si det handler om å analysere motsetninger i folket og finne ut hvem en kan samarbeide med mot hvem. Altså gruppere fiender etter farlighet og viktighet og i verste fall også samarbeide med de slemme mot de slemmere.

Det dreier seg om en slags marxistisk “dominoteori”, og dette er bl.a. bakgrunn for at feminister med utspring i SUF(m-l) og senere AKP kunne samarbeide med islamister fra Afghanistan med kvinnepolitiske program som får Hitler til å virke som en kvinnesaksmann!

Om de har lært noe av Afghanistan? Der kvinner under den gamle hovedfiendens styre erobret skanse etter skanse fra klanledere og islamistiske fundamentalister, mens de under støttespillernes “progressive” regime blir steinet for å blotte ei naken arm offentlig? Spør ikke meg. Mye kan jo tyde på at de ikke har det.

Teorier har i en del kretser absolutt forrang foran virkeligheten.

Uansett kan et visst kjennskap til Dimitroff eller det å lese Maos “Om motsetningen” spare oss som samarbeider med marxist-leninster i forskjellige sammenhenger for en del overraskelser og rare situasjoner som synes å likne mest av alt på noe Monty Python har kokt i hop.

Helt til slutt vil jeg be de av mine lesere som deler noe av mitt syn på likestilling og kvinnefrigjøring om å reagere på det islamske styret delstaten Zamfra i Nigeria som har dømt syttenårige Bariya Ibrahim Magazu til 180 piskeslag for å ha hatt sex med tre menn som faren tvang henne til å ha samleie med fordi han skyldte dem penger!

Hun kommer til å dø av slagene lenge før straffen er fullbyrdet.

Nigeria er et land Norge har gode oljesmurte forbindelser med. Jeg ville foreslå at NATO kan gjøre noen av sine synder godt igjen ved å presisjonsbombe delstatens regjeringsbygg og gjerne også dommerens hus, men Nigeria har jo bare brutt menneskerettighetene og ingen markedslover, og det er jo dessuten disse landenes kultur å gjøre slikt. Og Kultur, det må man naturligvis respektere.

Les mer om denne saka her:

http://www.aftonbladet.se/vss/kvinna/story/0,2789,24757,00.html

Og for all del, reagér!

Hilsen og håndslag;