Brev til leserne – Uke 5, 2001

Brev til leserne – Uke 5, 2001:

Første person entall

Etter det siste brevet der jeg skrev om Bariya fra Nigeria som var dømt til 180 piskeslag for å ha blitt seksuelt misbrukt og utnyttet har jo det skjedd at hun i all hast og uten at hennes advokater var blitt informert ble tildelt hundre slag.

Barbariet lot seg altså ikke stoppe, men kanskje tross alt mildne. Hun overlevde jo i det minste, men meldinga fra myndighetene om at hun kunne “gå hjem” etterpå må vel møtes med en god del skepsis…

“Æren” var dermed visstnok gjenopprettet både for henne og faren som brukte kroppen hennes til å nedbetale gjeld med, men som ikke fikk et eneste slag, og det fikk heller ikke de tre mennene som tok imot “betalinga”.

Hun var nå i pisket tilstand, ifølge meldingene fra myndighetene i Nigeria, så svineheldig at en mann fra landsbyen ville gifte seg med henne!

Muligvis var han ikke helt ung og hadde vel noen andre koner i tillegg, men i Allah den barmhjertiges navn, osv. kunne han vel ta imot ei til, så lenge hun hadde fått tilbake æra si…

Nåja, det siste der var nok bare min mistenksomme fantasi som fylte ut noen huller, men jeg regner med at det slett ikke var noen skivebom.

Nigeria er faktisk afrikansk frontlinjestat mot islamistisk imperialisme, og i motsetning til Sudan ser det ut for at Nigeria er fortapt. Sharialover er nå innført i flere delstater, og Bariya Ibrahim Magazu blir ikke siste jente som piskes eller steines for “forbrytelser” som i det tradisjonelle afrikanske samfunnet ville ha fått en helt annen utgang.

Dersom noen husker min “konstruksjon” av et patriarkalsk stammesamfunn i Nord-Afrika fra boka “Løvinnens sjel”, så var faktisk det samfunnet delvis modellert på Ibofolket i Nigeria. Språket jeg lar dem snakke i boka er også basert på et virkelig språk, yoruba.

Nå kommer det jo fram i romanen etterhvert at dette tilsynelatende så mannsdominerte samfunnet ikke var så enkelt å forstå som amasonene trodde.

Mye av det som omhandler dette folket og deres religion er basert på flere bøker om det gamle Afrika, hvorav den viktigste nok var Ifi Amadiumes African Matriarchal Foundations, The Igbo Case.

Det er disse ganske innfløkte og interessante kulturene og religionene som nå faktisk trues av både islam og av vestlig kommersialisme!

Hvorfor radikale mennesker fra vesten nøler slik med å kalle islamiseringa av Afrika imperialistisk går over min forstand. Se et øyeblikk på hva som forsvinner der en skrifttro bokreligion som Islam får ture fram: Språk, navneskikker, omgangsformer, familiestruktur, måten å kle seg på… ikke noe slipper unna.

En gang i tida var et land som Egypt verdens fremste kulturland, og egyptisk språk var utbredt over store deler av Nord-Afrika. Hvordan tror dere det språket og den kulturen forsvant?

Romerne var vel slett ikke uten skyld, og heller ikke Alexander den “Store”, men det var først etter den arabiske invasjonen i 641 at Egypt virkelig forsvant som sjølstendig kulturnasjon.

Etter at jeg skrev om Bariya har faktisk skrekkmeldingene kommet inn i min e-postkasse som perler på ei snor. Toppen av et isberg, og knapt nok det, men som eksempler er de groteske.

Som gutten som binder sin søster til en stol og får henne til å framsi ei bønn før han skjærer over strupen på henne og springer gjennom gatene viftende med den blodige kniven mens han roper at han har gjenopprettet familiens ære!

Groteskt nok var bakgrunnen at en annen bror hadde forgrepet seg seksuelt på henne.

Hm. Familiens ære.

Det melder seg straks en del tanker rundt det. Den autoritære, patriarkalske familien med religiøs ideologi som ryggdekning er antakelig når alt kommer til alt kanskje en verre fiende av friheten enn både stat og kapitalisme.

Det jattes utrolig mye også i norske politiske kretser om “familien” og “verdier” som må bevares. Og naturligvis er det godt å ha mennesker som bryr seg om en, som betyr trygghet og styrke og lærdom og bånd til ei fortid. Som betyr tilhørighet og historie.

Men vi vet også at mange har slitt seg gjennom livet med dårlige barndomsminner, med autoritære foreldre, med skyldfølelse for ikke å ha levd opp til forventninger. De beste og heldigste har greid å gjøre opprør uten å slite over båndene, men det krever at både barn og foreldre skjønner at kjærlighet er noe annet enn lydighet.

Det er faktisk når betingelsen for å kunne delta i familietryggheten blir denne forbaskede lydigheten at familien også blir en fiende av friheten.

Når familiens “overhode(r)” insisterer på at en rolle skal fylles, at normer og skikker skal adlydes. Og jeg vil ikke en gang nevne ordet “ære”, det er i denne sammenhengen et ord som burde tråkkes så ettertrykkelig ned i møkka at det aldri fikk lov til å reise det stygge hodet sitt på nytt.

Første gangen det virkelig smertefullt gikk opp for meg at staten i en gitt situasjon kan bidra til å oppheve et enda større onde var da jeg leste den kinesiske forfatteren Ba Jins bok The Family. Den ble første gang publisert i Kina i 1931. Romanen er et sviende oppgjør med de ødeleggende båndene familien og familieautoriteten kan legge på sjøl intellektuelle og beleste unge mennesker slik de beskrives i boka.

Ved å lese den kan man faktisk skjønne ganske mange av de mekanismene vi vestlige individualister forundres over fra slike klan- og familie- og til og med stammeorienterte samfunn som vi jo sjøl har rester av i form av monarkiet.

Den leseren som ventet seg en digresjon omtrent nå blir ikke skuffet:

Ba Jin hentet navnet sitt fra Ba(kunin) og Krapot(kin) og en kan uten å fornærme ham klassifisere ham blant de såkalte “milde” kinesiske anarkistene. Dvs. han valgte å samarbeide med kommunistene, og endte faktisk opp som formann i den kinesiske forfatterforeninga.

Det kan for øvrig være interessant å gjengi hva Bakunin sa om barn og familie:

“Barn er ikke noens eiendom, de tilhører ikke sine foreldre og ikke en gang samfunnet!”

“Foreldrenes rettigheter begrenser seg til å elske sine barn og utøve en autoritet over dem som er forenlig med en slik kjærlighet, og avhengig av deres moral, deres mentale utvikling og deres framtidige frihet.”

Skrevet for mer enn hundre år siden lyder det faktisk fremdeles revolusjonært, og særlig når han understreker at oppdragelsen skal være lik for begge kjønn.

Nå kan vel foreldre innvende at gamle Bakunin som de fleste barnløse nok var verdensmester i noe han ikke hadde prøvd, men sjøl vi som vet at praksis dessverre ikke alltid greier å følge teori må likevel ta med oss at det kan være godt å ha noen gode tanker å falle tilbake på når en mister retninga og alt skjærer seg.

Uansett tror jeg at innflytelsen til den radikale anarkistiske og sosialistiske bevegelsen med dens tanker om frihet og likeverd er ei hovedårsak til at familien som tyranni er sterkt svekket i norsk kultur.

Folkeeventyret “Den sjuende far i huset” kan jo gjerne stå som et skrekkeksempel på hvordan et patriarkat i sin ytterste konsekvens gjerne ender i den totale umyndiggjørelse av alle andre enn patriarken!

Vi har kjempet for å komme hit vi er i dag, og det ligger lik også i vår veikant, om ikke bokstavelig så i det minste slik at opprør mot en far eller ei mor har kostet dyrt.

“Du skal ære din mor og din far og det skal gå deg vel og du vil leve lenge i landet” heter det jo også i Bibelen. Ingen av oss har vel store problemer med det, problemet kommer dersom man har en truende tilføyelse som begynner med “ellers…” og dessuten mangler en annen tilføyelse; “dersom da ikke en eller begge er/var noen forbaskede tyranner og drittsekker”.

Ære er ikke ekte dersom den ikke går begge veier, og et annet og djupere ord for ære er respekt. Respekt for hverandre, for hverandres individualitet, frihet, valg.

Det kan være godt å ha familie, men bare dersom familiebåndene ikke svinebinder både tanker og meninger og adferd. Da er det bedre å stå alene, og lett å forstå at det kan finnes en enorm styrke i å være en. I å eie seg sjøl.

Hilsen og håndslag,