Brev til leserne – Uke 6, 2001

Brev til leserne – Uke 6, 2001:

Brevbomber?

Kan ord bombe? Tja, det virker jo slik noen ganger. Ord kan slå hardere enn knyttnever, det er i hvert fall sikkert, og resultatet kan bli like smertefullt og blodig. I hvert fall det som kommer tilbake…

Vi som står i fronten som forfattere, journalister og generelt skrivende mennesker og deler ut disse ordslagene litt oftere enn andre må rett som det er også finne oss i “retur”. At folk blir irriterte eller sinte for noe vi har skrevet eller sagt.

Likevel hyler vi naturligvis høyt når returene treffer, særlig når de sårer og smerter og lager blodige skriverneser, og det gjør de jo ofte.

Å skrive ei bok er å risikere slag, for ikke å si slakt. Djupt urettferdig naturligvis, siden vi er sertifiserte verdensmestere alle som en. Likevel er vi dumme nok til å risikere smerten gang etter gang.

Så er vi vel sjølpinere? Nei, tvert om. Vi er evig optimistiske. DENNE gangen skal vi gjøre det store. Bevise for oss sjøl og for verden at vi er ikke bare gode, men best.

Jada, jeg skriver vi. Det høres i mange sammenhenger penere ut enn ’jeg’ og er et sympatisk og inkluderende ord. Jeg er dessuten overbevist om at jeg slett ikke er alene om å være en smule litterært stormannsgal.

Men nå over til det jeg skulle skrive, og den alvorlige saka som egentlig inspirerte meg til disse tankene.

Da jeg leste Ove Borøchsteins bok om jødene i Kristiansund og den skjebnen de fikk under krigen ble jeg slått av hvordan byens beste borgere og flere til ilte den kulturelt mest prominente av dem til unnsetning med brev og bønn til justisminister Riisnæs.

Ikke at de skal ha kritikk for at de gjorde det, men det meldte seg nå likevel den tanke som også Ove gjør seg i boka – hvorfor ingen slik bønn for de andre som alt var arrestert?

Er “de kulturelle” av en helt spesiell verdi? Vi ser det jo i dag også, når en radikal journalist eller forfatter får en “fatwa” over seg, blir arrestert og kanskje til og med drept av fascister, fundamentalistiske islamister, fanatiske abortmotstandere, og andre reaksjonære terrorister og væpnede grupper da blir plutselig mediaoverskriftene store. En av “våre” har jo fått det…

Det minner til og med litt om det “copkiller”-syndromet. Når en politi blir drept da mobiliseres både menneskelighet og umenneskelighet blant politifolk, og jakten på morderen blir ei prioritert æressak og morderen kan bare vente seg det verste både av mishandling og annen “handling” når hun eller han blir tatt.

Men er det ikke personen sjøl som har valgt et yrke i frontlinja? Et farlig yrke? Med blant annet det formål å være en buffer mellom forbryterne og allmennheten?

Så hvorfor alt dette “copkiller”-oppstyret?

En menneskelig reaksjon kan en si, og javel slik er det bare, kan en for sikkerhets skyld tilføye.

Men det er min oppriktige mening at den som stiller seg i frontlinja får ta konsekvensen av det. Og for min egen del vil jeg tilføye at de gangene folk virkelig har eksplodert i sinne over ting jeg har skrevet, og særlig når det er bøkene mine de reagerer på, da maler sjela mi som en tilfreds katt om tankene er aldri så skvetne og engstelige.

Jeg nekter på at det jeg gjør gir meg noen særstatus. Hvis vi glemmer at vi alle har lik verdi ganske enkelt fordi “menneskeverd” er en umålbar størrelse, da kommer det sannsynligvis av at vi enten er hierarkiske i vår tenkning eller tror at mennesker kan ha markedsverdi.

Klasser eksisterer naturligvis, og med det et menneskelig verdisystem som forteller oss at det å være konsernsjef står høyere enn å dyrke blomster eller skrive dikt eller sy skjorter.

Hvis det eksisterer noe slikt som “den kulturelle klasse” (og det mer enn mistenker jeg at det gjør) så er det denne meget synlige klassens oppgave å definere og klassifisere og inkludere og ekskludere.

Lurer på om det gir flere enn meg vond smak i hjernen?

Jeg husker et av mine første store “aha” fra den gangen da jeg i en smertefull prosess rundt midten av sekstitallet ble forvandlet fra troende marxist til tvilende anarkist. Det var en artikkel av en tysk anarkist, som hukommelsen min akkurat nå nekter å utlevere navnet på, som handlet om framtidstro. Dette som jeg som marxist hadde trodd var tidas ubønnhørlige marsj framover mot det klasseløse samfunn ble karakterisert som overtro og illusjon. Morgendagen ville ikke uten videre bli bedre enn i dag. Framgang eksisterer ikke, bare gang, for å si det slik. Og det er opp til oss og vårt ansvar hvor historia går.

Det var en bitter pille å svelge.

Framtidsovertrua knytter seg også til folks ekstremt dårlige sosiale hukommelse og unge menneskers utålmodige evne til å måtte gjøre absolutt alle formødres og forfedres feil om igjen før de tror på dem.

Verden forandrer seg riktignok, men til det bedre? Nei, slett ikke.

Hvis den sosiale utviklinga hadde fulgt den teknologiske så hadde nok det klasseløse samfunnet eksistert for lenge siden, om ikke annet ut fra en forståelse av det enorme sløseri med talent, initiativ og kreativitet som går tapt i autoritære og proprietære samfunn der kjønns, rase og klassesegregasjon får lov til bidra til fastsettelsen av et menneskes “verdi” og status.

Jeg har som forfatter prøvd å forstå og godta sannhetens ofte banale og platte karakter og en slik plagsom banal sannhet er at de verste problemene i verden ikke skyldes sløv dumhet, men tjenestevillig intelligens.

Intelligensen i teknologiens tjeneste har gitt oss mange tekniske framsteg som ikke alle har vært negative, men de har overraskende ofte vært biprodukter av våpenteknologi.

I økonomiens tjeneste har framstegene vært mer enn tvilsomme, og de positive biproduktene ved globalisering og økonomisk imperialisme har kommet de til gode som har minst behov for dem.

Gapet mellom de som bestemmer prisene på og profitterer seg rike på f.eks. tinn, kopper, sølv, gull og edle steiner og de som utfører selve jobben i gruva er så astronomisk at sjøl en gammel amatørastronom som meg får problemer med forsøket på å forstå det. Kanskje det blir mulig å forstå det hvis dollar omregnes til sosiale lysår?

Gruvearbeideren fra Sør-Amerika som NRK hadde reportasje om nylig måtte tygge kokablader for i det hele tatt å våge seg inn i de trange gruvegangene der tinn ble hentet opp. Betalinga han fikk for ti timers jobb pr. dag alle dager i uka var å få lov til å bruke en ukedag til å grave for seg sjøl.

Og nevner nå noen ordet “frihet” eller “fri kontrakt” så kunne de jo prøve seg i ferien? Se hvordan de liker det?

Jeg tror det sjøl som feriejobb ville være relativt illusjonsdrepende. Hvis ikke direkte drepende. Det dreier seg vel egentlig om frie kontrakter av en type man kjenner fra mafiavirksomhet. Med tilbud det er vanskelig å takke nei til.

Og så fikk jeg virkelig spørsmål her en dag om hvorfor jeg mener syndikalisme og arbeiderstyrte bedrifter er en så god ide?

Jeg kunne jo svart at det dreier seg om å slippe “kraften” løs. Og da snakker jeg ikke om kraften til å se ekstra fotballscoringer i et lite hjørne av TV-ruta.

Det er mulig at akkurat det kan fylle enkelte mennesker med usigelig glede og gi hardt tiltrengte orgasmer, men i så fall tror jeg de strever med et problem.

Reklamens makt, osv. skal en imidlertid ikke undervurdere. Det er jo den som gir seg ut for å være selve livsblodet i den nye kapitalismen. Men i virkeligheten er det en kombinasjon av to banale filosofier, en ny og en gammel: Den gamle handlet om å gi folk brød, sirkus og religion til erstatning for revolusjon, den nyere går djupere inn i sjela og handler om lykken ved å kjøpe. Eller “shoppe” som det heter på moderne “norsk”.

I ei perfekt framtid regner jeg med at TV-reklamen endelig også kan slippe brysomme programpauser?

Det endelige kapitalistiske utopia nås når både høy og lav i alle land er lykkelige produsenter og konsumenter og strebere i den evig sparkende og kavende maktpyramiden.

Sjølsagt unntatt de som graver tinn og vasker skittentøy og ekspederer i butikkene, og, og, og…

At noen i et slikt samfunn er til dels MYE lykkeligere enn andre får vi nemlig finne oss i, og hvis rike barn leker så bra og aldri kjeder seg og aldri må skrive under på frie kontrakter de ikke kan si nei til, så har jo vi andre stakkarer der fått desto klarere mål å strekke oss etter, og et løfte om at dersom alt annet slår feil så kan vi håpe på å bli rare lottomillonærer.

Uansett om vi skjønner håpløsheten i det hele hvis vi tar oss bryet med å omregne dollar til lysår.

Hilsen og håndslag,