Brev til leserne – Uke 8, 2001

Brev til leserne – Uke 8, 2001:

Samme gamle leksa igjen

Vi lever dessverre i interessante tider.

Jeg skal ikke påstå at vi ikke har gjort det lenge, men jeg må innrømme at jeg ikke ser mye håp for de sakene jeg synes er viktige og riktige akkurat nå.

Nå vil man vel innvende at jeg alltid har vært ei “kjerring mot strømmen”, men det som er annerledes er at jeg forbauses ikke lenger ved å være det.

Når jeg synes noe er rett, skriker avisoverskrifter og TV-munner at jeg har feil. Det har flertallet sagt.

Jeg er til og med blitt så kynisk at jeg ikke forbauses ved at Fremskrittspartiet sjøl i en situasjon der partiet burde ha rast nedover mot null komma noe på meningsmålingene holder noenlunde stand.

Konklusjonen på det må vel bli at det faktisk finnes så mange totalt råtne halvfascistiske mannsgriser i dette landet? Nye medlemmer strømmer til, påstås det.

Ja, enten er jeg blitt synsk eller så har jeg begynt å alltid forvente det verste, sannsynligvis det siste, for jeg sa faktisk at de kom til å få flere medlemmer av dette… jeg vet imidlertid ikke om jeg har like rett når jeg spådde at en del av den nye og sikkert entusiastiske medlemsmassen består av sånne som liker å klå mer eller mindre hardhendt på uvillige jenter?

Jeg tror ett av problemene er at den kommersielle fokuseringa på sex har gått over alle støvleskaft. Det hender jeg er så karve luta lei av nøkkelhullreportasjer om “sex og samliv” og “kropp” og alle tilliggende herligheter at jeg lengter etter bøker og filmer der vi slipper så mye som en eneste liten kyssescene!

Det er som den gamle historia til min far om mannen som likte så godt sildball, men som etter å ha fått det servert morgen, middag og kveld noen ukers tid ikke lenger var like entusiastisk til sin yndlingsrett…

Så er jeg vel “rar” igjen, men jeg greier rett og slett ikke kjenne det minste snev av opphisselse ved å se pornoindustriens versjon av kjønnsakten humpe i TV-ruta. Snarere kvalme og ulyst.

OK. Jeg er også svak for kvinnelig nakenhet, men når bildene blander seg med fantasier om kameravinkler og feite sigarrøykende profittører og motbydelige typer som Playboy-gjengen og en sexindustri som tjener på å fornedre både kvinner og menn og vulgarisere og ødelegge det som skal være godt og vakkert og framfor alt privat, da ender jeg med å bli meget kritisk til pornografi. For å si det mildt.

Javel. Det var ei lang setning, men det var fordi det fortjente ei lang setning.

Jeg tror at slike ting som det som har skjedd i FRP ikke ramlet ned fra lause lufta, men skyldes holdninger og meninger om forhold mellom menn og kvinner som er påvirket av synet på pornografi.

Det er dessverre ingen tvil om at for noen er porno teori, og voldtekt praksis…

NRK viste et ørlite snev av uventet mediamot her en dag, og nektet å sende en “gangbang”-reportasje med ei norsk porno-“stjerne” i USA. For deretter å krype ydmykt til korset i den kunstneriske frihetens og liberalismens navn.

Frihet for hvem til hva? Inspirasjon for hvem til hva?

Min gode venn Bente sukker i telefonen over at unge jenter heller vil ha “girl power” enn feminisme.

– Er ikke det litt av det samme, spør jeg naivt.

Sjølsagt er det ikke det.

Feminisme handler om ikke bare å frigjøre kvinner, men også menn. Det handler om å lage hele mennesker. Det handler om menn og kvinner som tør å definere tilværelsen sin ut fra sin individualitet og ikke ut fra hvilket kjønn de har fått ordre om at de tilhører.

Det handler om å ta tilbake eller skape en virkelighet som kjønnssegregasjonen berøver oss og som “girl power” forsterker heller enn svekker.

Men dersom alternativet står mellom tidlig sekstitalls fullstendige fravær av virkelig sterke og modige kvinneskikkelser og nåtidas “girl power”, så slipp de tøffe jentene for all del fram!

De irriterer naturligvis de verste sjåvinistene som pokker. Og nest beste etter å sjøl trives og bli glad og kjenne at ting går rette veien, er når de gutta der blir gretne og nervøse og er blitt tildelt et spark midt i maskuliniteten av ei eller annen amasone.

Det er ikke bare interessante tider, for noen er det til og med ulvetider! Jeg sikter naturligvis til den store ulvejakta.

Sjelden har jeg kjent ord være så utilstrekkelige som når jeg skal uttrykke det jeg kjenner for mennesker som ikke tåler andre dyr enn sine egne artsfrender, der være seg villkatta i nabolaget eller ulven i skogen.

Det irrasjonelle hatet som kommer opp til overflata og som mangler enhver sans for proporsjoner gjør at en skammer seg over å tilhøre denne forbaskede nakne apearten som ved den minste provokasjon fra andre dyr trekker navlen ned over ørene og roper Skyt! Utrydd! Drep! Tilintetgjør!

Å boikotte sauekjøtt som svar, er et bra forslag. Men som alle gode tanker får den sikkert bare oppslutning fra ca. 2 promille av folket?

For de som vil vite mer om de problemstillingene som ligger bak det med ulv og sau er jeg ubeskjeden nok til å anbefale min egen bok For at jeg kan ete deg.

Og ulvejegerne skal jo ikke føle seg for sikre. Som i boka ligger det kanskje ei forbitret ulvesjel der ute på lur med like skarpladd gevær som det jegeren har?

I hvert fall om en skal tro på det media sier, men det skal man vel ikke.

Gerd og jeg har snakket mye om “bank” i det siste, og da mener jeg den sorten bank som passer på pengene våre. Etter vår mening har bankvesenet nå blitt så dårlig for vanlige kunder at det faktisk ville lønne seg bedre å ha pengene sine under madrassen! Elendig service, høye gebyrer på bruk av egne penger, “kvitteringer” på innbetalinger som ikke beviser noe som helst fordi de ikke er stemplet og underskrevet.

Bankvesenet er enda et klart bevis på at forestillingene om at ting stadig utvikler seg til det bedre er en illusjon.

I natt for nøyaktig tolv år siden ble kattene mine, Isis og Gaia født, med noen timers mellomrom, slik at de har “bursdag” på forskjellige dager. Jeg har vært ute og satt et lys på grava til Isis i hagen. Noen gave til Gaia er det av erfaring liten vits i å kjøpe. Hva skal en vel gi til en som stort sett har nok med seg sjøl og ikke bryr seg om annet enn litt klapp og kos fra menneskene sine?

BIG BROTHER SER DEG – og du kan også bli den lykkelige vinner!

Jeg vil sikkert komme tilbake til dette pinlige “Big Brother”-konseptet, men jeg vil si at jeg tror George Orwell ville blitt mer enn sjokkert over hva de gjør med hans djupt alvorlige advarsel mot overvåkingssamfunnet.

Det er rett og slett usmakelig underholdning, såpass usmakelig at det faktisk har langt mer enn et snev av uhygge ved seg.

Som utopi betraktet er det moderne media/næringsliv sitt “Big Brother” konsept fullt ut sammenlignbart med det en finner i “1984”. Det at det er underholdning plasserer den moderne markedsorienterte spioneringa i en kategori av “hyggeovervåking” som gjør den mye farligere enn ei overvåking der subjektene oppfatter det å bli spionert på som ubehagelig og frihetsberøvende.

Hva med ei framtid der det er kameraer over alt, og så trekker TV-selskapene hver måned ut en vinner som har gjort noe ufrivillig morsomt eller underholdende foran kamera?

Hvor ble det da av protestene? Det er jo bare uskyldig, folkelig underholdning.

Les forresten mitt nyeste gjestebidrag fra Adon Elmir , som også omhandler Orwells visjoner holdt opp mot vår moderne virkelighet, om enn fra et annet ståsted og med en annen vinkling.

Jeg har mot sedvane ikke sjøl skrevet introduksjonen til forfatteren, det har Roger Jonsen gjort. Jeg håper likevel å kunne komme tilbake både til forfatteren og ikke minst billedkunstneren Mohammed Elmir Ahmed.

Til slutt: Takk for alle de positive tilbakemeldingene på min vesle artikkel om språklige blomster og trendye språktrender.

Og bare ett lite språklig hjertesukk til slutt.

Hva i alle dager er det som er så fantastisk med det engelske språket?

Det er naturligvis et verdensspråk, men så spesielt at de som har det som morsmål faktisk har store vansker med å lære seg andre, mer “lydrette” språk. Jeg er luta lei av engelsk som krydder i norsk. Det er to språk som står meget dårlig til hverandre, fordi de nærmer seg det språklige lydbilde på radikalt forskjellige måter.

Det er vel farlig å si det, men engelsk som språk imponerer meg ikke. I mine ører er f.eks. russisk og italiensk språk behagelige å lytte til, og språk som tysk og spansk nærmer seg uttale av lyder på en for skandinaver relativt begripelig måte. Engelsk? Prøv å uttale norske ord med engelske lyder, så er du straks i komikkens verden. Det har da også vært ofte nok brukt i slike komiske sammenhenger både i film og fra scene.

Jeg hørte for noen dager siden en eller annen skrulling hevde med styrke at verden bare hadde bruk for to språk; arabisk og engelsk.

Det er da en beklager at et språk som esperanto ikke fikk den betydning det kunne ha fått. Det kunne fint ha fylt rollen som språk nummer to hvor enn i verden en var født og oppvokst. Med engelsk i den rollen vil det alltid være et påtagelig skille mellom de som har det som morsmål og de som fikk lære det som fremmedspråk.

Når det gjelder norsk så er det et godt litterært språk, og det samme gjelder de øvrige nordiske språkene. Jeg ser med gru for meg ei framtid der Ibsen, Skram, Garborg, osv. finnes kun på engelsk (eller arabisk?) i de vanlige bokhandlene, mens norske utgaver med den opprinnelige språklige sjel kun finnes i utgåtte eldre utgaver i antikvariat, eller som spesialutgivelser for samlere.

Forhåpentligvis er denne forfatteren død og begravet lenge før den tid.

Hilsen og håndslag,